Bekymret for tilbudet til dem med sosial angst

Vi samler opp avisens kortinnlegg i spalten «Kort sagt». Her er dagens innlegg. Foto: Ketil Blom Haugstulen / Ellen Eriksen

Dette er et debattinnlegg. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

I Aftenposten 21. april står det at ni av ti personer blir bedre av behandling for sosial angst, frontet av psykologspesialistene Bjarne Hansen og Kristen Hagen.

Hansen sier at resultatene er veldig gode, og at det er uvanlig at så mange har så god effekt av behandling. Dette er sant, det er sjelden at vi som jobber som terapeuter, kan vise til slike tall i vår behandling. Samtidig bør vi være klar over hva det menes når man sier at ni av ti bli bedre.

Resultatene er basert på psykologspesialistenes nylig publiserte pilotstudie. De har brukt måleinstrumentet Liebowitz Social Anxiety Scale (LSAS) for å bedømme graden av sosial angst.

Måleinstrumentet består av 24 spørsmål om sosiale situasjoner, som hvor mye du frykter (ingenting, mild, moderat, alvorlig) å ringe noen du ikke kjenner veldig godt, og hvor mye du unngår (aldri, iblant, ofte, som regel) dette. Får man en score under 60 etter behandling, har de kalt det remisjon. Og har man en reduksjon av symptomer på 31 prosent eller mer på skalaen, har de kalt det respondert på behandling.

Når Hansen og Hagen sier at ni av ti blir bedre, mener de at de har respondert på behandling.

LSAS-skalaen kategoriserer skårene på spørreskjemaet deres på følgende måte:

0-29: ikke sosial angst-diagnose , 30-49: mild sosial angst, 50-64: moderat sosial angst, 65-79: markant sosial angst, 80-94: alvorlig sosial angst, ≤ 95: svært alvorlig sosial angst.

Dette betyr i utgangspunktet at en reduksjon på 31 prosent kan innebære at man går fra kategorien «svært alvorlig» til «alvorlig», og likevel er blant de ni av ti som «blir bedre». Dette skaper et feil bilde av effektiviteten.

Derimot har 55 prosent fått en score under 60, som er et mål på hvor mange som har hatt effekt. Men selv her vil det være de som sliter med moderat angst etter behandling.

Som psykolog i offentlig helsevern er jeg bekymret for at slike resultater vil kunne gå ut over tilbudet for personer med denne lidelsen. Hvis vi tror at gullstandarden er nådd, er det få som vil gi dem et lengre poliklinisk forløp og muligheten for en annen type behandling.

Gilad Beck

Psykolog, Gausel poliklinikk