Ble 2025 musikkens siste år?

Et dumt spørsmål, så klart. Det har aldri blitt lastet opp mer musikk til Spotify enn det gjør nå. Langt over hundre tusen nye sanger tilføres daglig, anslås det.

Men hvem står bak all denne nye musikken? Eller: Hva står bak?

Faktum er at en større og større andel av musikken som utgis i dag er helt, eller delvis, AI-generert. Apper som Suno og Udio gjør det lett å skape musikk, nesten ut av ingenting.

Du trenger bare en prompt (årets nyord?), det være seg et riff, en tekststrofe, en nesten ferdig låt, eller bare noen ord om hva det skal høres ut som.

Og så – basert på data fra all musikk utgitt gjennom alle tider – skaper programvaren det som så blir din musikk.

Såpass bra er teknologien nå at det menneskelige øret ikke lenger kan skille hva som er maskin og hva som er menneske.

Streamingtjenesten Deezer gjorde nylig en test og 97 prosent av testdeltagerne svarte at de ikke kunne høre forskjell på en artist og en AI-tist.

Foto: RODRIGO OROPEZA / AFP / NTB

Med disse nye verktøyene kan altså alle lage musikk, og ekstra gøy er det jo når du har en superprodusent med deg i lommen, som lager sangen din med deg.

Men er det egentlig din sang, når den er basert på musikk opprinnelig skapt av låtskrivere og musikere av kjøtt og blod?

Hva med de faktiske menneskene som lagde det algoritmene baserer seg på, har de noen rettigheter i dette her?

Får de sin andel, av det som gradvis blir en større og større kake?

Nei, foreløpig ikke. Og på dette området er det ville vesten for tiden. Som vanlig ligger teknologien foran lovverket. Dermed blir det opp til hver enkelt å avgjøre hvordan det skal tolkes.

Reglene bøyes og jussen brukes i favør av hvilken interesse man representerer. Musikk-appene har sin tolkning og musikerne og rettighetshaverne har sin.

Denne interessekonflikten har ført til at store selskaper som Sony, Warner og Universal etter tur har gått til søksmål mot musikk-appene.

Et gradvist skifte fra organisk musikk til KI-generert musikk vil omfatte enorme pengestrømsforflytninger, og naturligvis kjemper alle parter for sin sak i det paradigmeskiftet.

Siste utvikling er at Universal har inngått en avtale med Udio, der de loves andeler fra det Udio bidrar med av KI-generert musikk.

Om det drypper noe over på artistene som lagde grunnlaget for Udio er mer usikkert.

Dermed har også rettighetsorganisasjoner varslet søksmål nå. Danske Koda er i gang, mens f.eks. norske TONO og tyske Gema forbereder sine utspill i skrivende stund.

Hva blir egentlig artistenes plass i dette big tech og multinasjonale selskaps-spillet? Hvordan står en «proper musician» stilt mot en «prompter musician» fremover?

Erfaringene fra Spotify, Meta og Google de siste 15 årene viser at skaperne av selve grunninnholdet på disse plattformene gjerne ikke prioriteres.

De multinasjonale tek-selskapene har mer spennende ting å bruke penger på enn statiske utbetalinger til skapere av allerede eksisterende musikk.

Derfor prøver de å minimere dem, aller helst bare unngå dem.

De viktigste samarbeidspartnerne er major-lablene, som sitter på rettighetene til de største låtkatalogene.

Uten dem på laget har man faktisk ingen forretningsmodell, dermed får de også bedre avtaler. Det betyr ikke nødvendigvis at artistene de representerer kompenseres.

Artistene kjemper dermed en kamp på to fronter, mot AI som en ren innholdsprodusent og dermed konkurrent, og mot de gjeldende strukturene i platebransjen.

Artister forventes å stille sin musikk-katalog til rådighet, men kan ikke selv forvente å ta del i utbyttet.

Hva kan artistene gjøre, da?

De seneste trendene viser at flere artister heller går inn for å rendyrke en direkte kontakt med sine «superfans». Drømmen om å gå viralt, og nå «alle» er i ferd med å dø ut.

Faktum er at organisk reach gradvis blir erstattet med betalt, såkalt «anbefalt innhold» på de tradisjonelle SoMe-plattformene.

Dermed må artister finne andre måter å gi sitt publikum gode og interessante opplevelser på.

Å knytte direkte bånd mellom utøver og tilhenger, utenfor Meta-universet, blir mer og mer utbredt. Og det er hos «superfansen» at nøkkelen til et videre liv som artist ligger.

Tall viser at 20 prosent av fan-grunnlaget til band og artister står for 80 prosent av inntjeningen. Det er hos de få, men hengivne, at kunsten lever og ånder.

Mellom skaperen og brukeren.

Vi ser en dreining mot deltagelse i stedet for konsum. Kall det gjerne en mer human digital relasjon, en reaksjon på tidens fascinasjon for det syntetiske.

At noen tjener store penger på andre musikeres verker i denne nye KI-virkeligheten, er helt sikkert. Spørsmålet er om artistene kan finne sin plass i dette økosystemet og få sin rettmessige andel.

Det gjenstår å se om rettighetsorganisasjonenes søksmål fører noe sted.

Kan det bli ulovlig å utgi KI-musikk uten en fordelingsnøkkel som inkluderer musikerne som skapte datagrunnlaget? Må KI-musikk merkes, akkurat som reklame må det på SoMe?

Vi får se.

Faller artistene ut av ligningen skal vi nok likevel få de hundre tusener av nye sanger opp på Spotify daglig også neste år.

Du må bare vite at det er en robot som har lagd dem.