Charlie Kirks kristendom

2 hours ago 2

KRONIKK: JOEL HALLDORF

professor i kirkehistorie ved Enskilda Högskolan Stockholm

Den konservative debattanten og influenceren Charlie Kirk ble drept forrige uke, i en handling som truer med å rive opp et allerede polarisert USA enda mer.

Kirk var en debattant som ikke gjemte seg bak tastaturet, men søkte møter og samtaler.

I den forstand praktiserte han, som Ezra Klein i New York Times skriver, politikk på helt riktig måte: ved å debattere med hvem som helst som ville snakke med ham.

Det gjorde ham til et forbilde for mange, men også til en måltavle.

Ikke bare for kritikk, skulle det vise seg, men også for feig og forferdelig vold.

Kirk provoserte, både gjennom sine meninger og måten han uttrykte dem på.

Det finnes mange diskusjoner om hans politiske oppfatninger, men færre har lagt merke til hvordan de henger sammen med Kirks kristne tro.

Forstår man Kirks teologiske røtter, blir politikken hans mer begripelig. Teologien ble viktigere for Kirk med årene, og det var åpenbart at han på et personlig plan tok troen svært alvorlig.

Mange kristne har hyllet ham i sosiale medier: han blir til og med kalt en «kristen martyr» og sammenlignet med Dietrich Bonhoeffer.

Charlie Kirk ble født i Chicago i 1993 og vokste opp i en kristen familie som gikk jevnlig i kirken. Foreldrene satte ham på en evangelikal skole, og som 11-åring ble han selv en omvendt (born again) kristen:

«I remember very vividly just raising my hånd to be like, I want to sign up for that. I’m ready to make Jesus Christ the Chairman of the Board of my life.»

Men da han som 18-åring startet Turning Point USA i 2012, var det ikke mange spor av dette.

Organisasjonen var preget av den gamle formen for høyrepolitikk, som var mer libertariansk enn konservativ: fri kapitalisme og en stat som var så liten som mulig.

På 2010-tallet var Kirks politikk uttalt sekulær. Han unngikk kulturkrigs-temaer som abort og LHBT. Å bruke staten til å spre kristne verdier var han helt imot.

Men rundt 2020 skjedde en endring. Omstendighetene er litt uklare, men kontakten hans med pastoren Rob McCoy, som leder en megakirke i California, var avgjørende.

I et intervju fra 2021 fortalte Kirk at McCoy sa følgende til ham:

«You’re a Christian, and I want to tell you that not only does the Bible say a lot about civil government, not only does the Bible say a lot about how we should interact with our leaders, but I think you should talk more publicly about that.»

McCoys idé om at Bibelen skal forme politikken sprang ut av en teologi som kalles «The Seven Mountain Mandate».

Den vokste fram på 1970-tallet, tiåret da USAs hvite evangelikale kirker brøt sin politiske isolasjon og gikk inn i politikken.

Det mest kjente uttrykket for dette var Jerry Falwells organisasjon «Moral Majority», hvis mål var å føre landet tilbake til det man mente var rett kurs gjennom politikken.

Men det fantes også andre initiativer som skulle vokse med tiden.

I 1975 begynte de evangelikale lederne Loren Cunningham, Bill Bright og Francis Schaeffer å snakke om at Gud oppmuntret kristne til å engasjere seg i og forsøke å påvirke de syv sfærene, eller «fjellene», de mente samfunnet bygde på:

Familie, religion, utdanning, medier, kunst og underholdning, næringsliv og politikken.

Velvillig tolket kan dette ses som et uttrykk for økt kristent samfunnsengasjement – men snart giftet det seg med de høykarismatiske grenene av amerikansk vekkelseskristendom, og man snakket stadig mer om at kristne skulle «dominere» disse fjellene.

En nøkkelperson ble C. Peter Wagner fra Fuller Seminary, i Norden mest kjent for bøkene sine om «church growth».

Han forkynte mye om «åndelig krigføring» og skrudde opp temperaturen i 7 Mountain-bevegelsen ved å beskrive det politiske arbeidet som en «åndelig strid» mellom guddommelige og demoniske krefter.

Rundt år 2000 trådte den karismatiske og eksentriske «profeten» Lance Wallnau fram som en leder i denne bevegelsen, som av og til kalles «New Apostolic Reformation».

Den politiske teologien betegnes også som «Dominion theology».

Målet for denne bevegelsen er at USA skal ledes av kristne og ha Bibelen – altså deres tolkning av den – som grunn.

Statsvitere pleier å kalle bevegelsen «Christian nationalism» I sistnevnte rommes også katolsk integralisme, som på lignende vis vil integrere staten og kristendommen.

Det forklarer hvorfor katolikken JD Vance også passer godt inn her.

Bør tro og politikk holdes atskilt? aJabNeicUsikker

Wallnau pekte allerede i 2016 ut Donald Trump som bevegelsens håp og frontfigur. Kirk ble, som nevnt, dratt inn i denne bevegelsen gjennom McCoy i 2020 – altså bare ett år etter at han tydelig hadde gjort det klart at han ikke ville «blande religion og politikk».

Endringen gikk raskt. Allerede samme år beskrev Kirk Donald Trump på denne måten:

«Finally, we have a president who understands the seven mountains of cultural influence.»

Wallnau kalte på sin side Kirk for «the face of Christian Nationalism.»

Mye av Kirks politiske syn faller på plass hvis man har denne bakgrunnen klart for seg. Ikke bare åpenbare ting, som hans motstand mot abort og LHBT-rettigheter, men også Kirks mistenksomhet mot institusjoner (universiteter, medier).

Den skepsisen henger sammen med ideen om at disse beherskes av destruktive krefter – demoner og/eller marxister – og derfor ikke er til å stole på, i hvert fall ikke før disse «fjellene» er erobret av kristne.

På samme måte speiler Kirks skepsis mot islam og pluralisme en forestilling om at samfunnet må være fullstendig kristent for å fungere – det vil si oppfatningen som er grunnleggende for det som kalles «Christian nationalism».

Det er verdt å understreke hvor merkelig denne evangelikale bevegelsen er sett fra et klassisk frikirkelig perspektiv.

I denne tradisjonen har skillet mellom kirke og stat vært en grunnpilar siden anabaptismen på 1500-tallet.

Baptistenes og andre frikirkers fremste kritikk av katolske og lutherske statskirker var jo at de brukte staten til å tvinge tro på mennesker.

Dermed skapte de en «kulturkristendom» med «navnkristne» som gikk i kirken fordi det var påtvunget.

Kirk har hentet mye fra den karismatiske Seven Mountain-bevegelsen, men han har også gitt bevegelsen noe. En ny stil: mer aggressiv, provoserende og tabubrytende.

Som journalisten og den jødiske rabbineren Jay Michaelson skriver på sin Substack:

«Kirk was never your father’s Christian conservative; he was smart, savvy, and blunt. Like conservatives from Father Coughlin to Barry Goldwater to Rush Limbaugh, Kirk’s gift was to say the taboo thing about race, women, immigrants, or ’woke’ culture.»

Jeg tror dette er viktig å forstå når man ser på amerikansk religion og politikk i dag.

Det har skjedd et retorisk skifte i den religiøse høyresiden på grunn av en kombinasjon av faktorer:

Det som var i marginen (personer som Wallnau, Wagner) er blitt sentrum, og «ryddige» politikere som George W. Bush og John McCain er erstattet av Trump.

Den aggressive stilen springer ut av en forestilling om at USA/den vestlige verden befinner seg i en kamp – en åndelig kamp som utspiller seg på den politiske arenaen.

Da finnes det ikke rom for veikhet.

Hardheten skinner gjennom med jevne mellomrom, som da han argumenterte for TV-sendte henrettelser («I would totally tune in to see some pedo get their head chopped off»).

Som Michaelson konstaterer, er Kirks kristne teologi og hans tøffe retorikk tett sammenvevd:

«If we understand Christian Nationalism as a hyper-masculine, nationalist, militaristic revolt against empathy and ethics in the name of defending (white, Christian) America, then the contradictions in Kirk’s character begin to disappear.»

Når man betrakter den typen kristendom som Kirk ble formet av, og selv forkynte, blir det tydelig hvor sammenvevd den er med Donald Trump – både når det gjelder innhold og form.

Det er, som teologen Ragnar Misje Bergem konstaterer, en dypt problematisk teologisk tankeverden.

Mye av dette tankegodset gjennomsyret også «Project 2025» – det evangelikale, nasjonalistiske veikartet som veileder Trump-administrasjonen.

Seven Mountain-teologien og MAGA-politikken er to bevegelser som akkurat nå forsterker hverandre. Sammen har de bygget en allianse som former det amerikanske samfunnet i dybden.

Kirk har vært avgjørende for denne foreningen: Ikke alene, men som den mest lysende stjernen.

En versjon av kronikken er publisert i Vårt Land. Teksten ble opprinnelig publisert på vitrok.substack.com

Dette er en kronikk. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdning. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til debatt@vg.no.

Read Entire Article