Derfor er Rødt så mye større

For de av oss som har levd en stund er det oppsiktsvekkende.

Rødt – en gang RV, en liten politisk sekt for de helt spesielt interesserte – peiser forbi SV på venstresiden og er landets fjerde største parti.

Før var det forsiktig sagt omvendt. SV var partiet for alle som mente at Arbeiderpartiet hadde tatt for store steg i høyreretning.

Partiet besto av profilerte talskvinner og -menn som satte dype spor etter seg i norsk politikk.

De var alltid litt rødere og rankere enn Ap, og alltid litt mer ideologisk innrettet. Med studiesirkler, tidsskrifter og bokkafeer – der debattene gikk friskt, men nokså dannet for seg.

Og de var alltid størst til venstre for Ap.

Langt bak dem lå det rare og revolusjonære RV som et alternativ for de enda rødere og enda rankere. Som måtte bruke stjernekikkert for i det hele tatt å få øye på sperregrensen.

Nå, i 2026, er dette bildet for lengst historie.

RV, nå altså Rødt, er etablert som stortingsparti, og i ferd med å etablere seg som det nest største partiet på ytre venstre – med god margin.

Hva skjedde egentlig?

Jo, Rødt skrapte vekk den revolusjonære og ulekre ruren som gjorde dem så uattraktive for folk og fe, og manet frem det som i RV-dagene var like fraværende som viljen til kompromiss:

Humør.

Rødt begynte å smile. De orket ikke lenger være han sure kisen som kranglet på alt mulig og som nektet å omgås fienden, det vil si nesten alle andre.

De ble joviale. Og de utviklet en politikk som folk forsto. En litt for populistisk og ikke alltid like sammenhengende politikk, kanskje, og alltid med flere tilgjengelige milliarder enn alle de andre.

Men de er flinke, og ikke minst profilerte. Dagens Rødt har stjerner i rekkene. Som appellerer langt utover kjernevelgerne.

De går inn for kompromisser og forlik og er konstruktive innenfor det parlamentariske systemet de en gang foraktet.

Kanskje viktigst: De er i fred med seg selv. Det virker som at Rødt-politikerne har det gøy sammen. De stiller opp for hverandre. Det er en raus partikultur.

Med en partileder som ikke er redd for la andre skinne.

FÅTT MYE KJEFT: SV-nestleder Lars Haltbrekken. Foto: Fredrik Solstad / VG

I SV er situasjonen nesten motsatt. Partifolk krangler åpenlyst med hverandre. Skjellsordene hagler i sosiale medier. Det virker som det er utrivelig å være i SV.

Vi så dette nå sist i striden om elektrifiseringen av gassanlegget på Melkøya utenfor Hammerfest. I siste liten snudde partiet, med den pragmatisk anlagte nestlederen Lars Haltbrekken som anfører.

Det var litt som om det gode, gamle SV var tilbake.

Et fornuftig og voksent SV – mot et uansvarlig Rødt som ville påføre regjeringen banesår i noe som lignet pur trass. Ja, det var et lite sus av slik det en gang var. En storesøster som satte lillesøsteren mildt og myndig på plass.

Men å selge dette inn som en etterlengtet seier? Som en mulighet til å komme på offensiven igjen? Nei da.

I stedet ble det krangel og kiv og kvinne mot kvinne, helt inn i det innerste av det som er igjen i partiet.

Opprørsleder var veteranen Ingrid Fiskaa, SV-venstrefløyens strenge og utholdende innpisker.

I partiet er det flere som nå spør seg om Fiskaas mål er å ta over som SV-leder.

IKKE LENGER PÅ LINJE? SV-leder Kirsti Bergstø og stortingsrepresentant Ingrid Fiskaa. Har sistnevnte en ambisjon om å ta over? Foto: Stian Lysberg Solum / NTB

På Facebook og i flere intervjuer gikk hun hardt ut mot flertallet i Melkøya-saken og lot det ikke være tvil om at det er hun – og ikke flertallet i stortingsgruppen – som følger den rette linjen.

Intervensjonen minnet litt om den partiets nestleder Marian Hussein begikk etter at SV til slutt ble med på forliket om statsbudsjettet før jul.

Hussein ble så lei seg at hun gikk ut i sosiale medier og erklærte at historien ville dømme dem hardt.

Det er nok mange som tenker: Hva ønsker de å oppnå med denne åpenlyse uenigheten? Alle de store ordene? Hvorfor kan de ikke stille seg bak det flertallet vedtar og holde fred i eget hus?

SV er liksom alltid på defensiven.

Mens de fleste nok kan tenke seg å ta et glass med Rødts folk på Stortinget, er det neppe særlig mange som tørster etter en kveld på byen med SVs spisskandidater.

Handler det mest om en leder som virker innesluttet og ikke spesielt raus? Altså noe så usexy som et ledelsesproblem?

Ja, litt. SV-leder Kirsti Bergstø finner liksom aldri helt formen. Internt beskrives hun som både kantete og konturløs.

Hun og de andre i ledelsen virker ikke samkjørte. De har dårlig kjemi.

Iallfall ser det slik ut fra utsiden. Velgerne merker det. Der Rødt per nå virker omforent og happy, er SV-erne sure, og kanskje mest på hverandre.

Ja, de har alltid kranglet og herjet internt i SV, men det har vært en politisk energi der som har vært litt forlokkende.

Mandag rykket 30 SV-ere ut med et brev der de ber om at «ledelsen slår ned på åpen hetsing av partikamerater».

Spørsmålet er om partilederen har den nødvendige tyngden for å få slutt på dette som nå nesten river partiet i filler.

For å si det slik: Det er ikke veldig merkelig at Rødt nesten er dobbelt så store som SV på VGs dagsferske partibarometer.

Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.