Det finnes ingen sterkere kraft enn et folk som ikke lenger er alene

Iranere protesterer i Teheran 9. januar. Foto: AP / NTB

Når et folk slutter å bære sin redsel alene og begynner å bære den sammen, endres tyngdeloven.

Når jeg skroller gjennom nettet etter protestene i Iran, er det fristende å gripe til den ferdige replikken: «Åh, for noen helter», enda et ekko fra det globale koret av beundrere.

Utallige mobilfilmer begynner med skrik, fryser, kommer tilbake; en gatelykt demper natten; kameraet rister når noen løper og verden skrår. I et kryss samles stemmer, først spredte, så blir de til et kor. Slagordene føres frem som om de ikke lenger lar seg svelge; språket får kroppen tilbake.

Det skjærer i blålys, ruter der en film nettopp fantes, blir tomme. Ild velter symbolene: Khamenei i flammer på plakaten som skulle holde redselen i sjakk, Khomeini på veggen som skulle lære mennesker å senke blikket. Flagget rives ned, tråkkes på, blir påtent, som om noen vil at symbolene skal kjenne kvelningen.

Et system som mister grepet

Og så kvinnene. I et Iran der kvinnekroppen er et kontrollpunkt, rokker enhver ulydighet ved systemet. Stemmer lengst fremme, ordene før kroppen. Ansikter som ikke ber om unnskyldning; blikk som ikke krymper. Hår som nekter å være årsak til skam, en kropp som nekter å være et dokument. Det mest omveltende i et diktatur er at noen slutter å spille med, ikke fordi hun tror hun er udødelig, men fordi hun er lei av å leve et liv på knærne.

Og det som ingen slagord når frem til: svarte plastsekker med lik som er oppstablet i rekker, som om staten pakker vekk sine konsekvenser. Og de etterlatte som virrer mellom radene for å identifisere sine nærmeste.

Det er ingen heltehistorie, men et system som mister grepet om virkeligheten. Ingen våkner som helt.

Redselen er en ensomhetsjobb

Alt begynner med det som er mindre edelt. Et sukk i køen, et blikk som ikke orker å late som lenger, en pris på et skilt som blir en hån. I Teheran, i byer som aldri blir navn i nyhetsstrømmen, er luften tett av dobbelthet; hverdagen som fortsetter av vane og av innsikt. Man går på jobben, åpner og stenger butikken, trekker ned rullesjalusiene, som om metall kunne beskytte mot historien.

Redselen er en ensomhetsjobb, båret privat som en hemmelig vekt. Den gjør mennesket til en egen, liten stat: grensevakter i nervesystemet, sensur i tungen, passkontroll i blikket. Den får deg til å si «vi får se» når du mener «nei», smile når du mener «jeg husker» og tro at du er alene om å tvile, tenke og bli utslitt.

Når et folk slutter å bære sin redsel alene og begynner å bære den sammen, endres tyngdeloven. Du merker det når naboen bærer samme vekt: Det du trodde var din private feighet, var et felles fangenskap. Når noen sier høyt det du selv har mumlet, faller det på plass: Jeg er ikke alene; altså er jeg ikke gal; altså er de på ingen måte allmektige.

Hverdagslig lydighet

Regimer vil gjerne fremstå som maskiner av stål, med våpen, fengsler, uniformer, tribunaler, TV-sendinger med velkjemmet sinne. Men de står på noe skjørere og billigere – hverdagslig lydighet. På vekkerklokken som ringer, rullegardinet som går opp, skjemaet der rubrikken krysses av. På arbeidet som gjøres uten spørsmål om hva det gjør med andre. På troen på at alle andre allerede har gitt opp.

For makten sitter ikke bare i uniformen. Den sitter også i stempelet, i funksjonærens skuldertrekning, i læreren som skifter tema, i sjåføren som kjører sin rute, i uttrykket «det er ikke mitt problem» – og som gjør det til alles.

Den typen lydighet er friksjon. Den lar makten gå frem uten å skli; den iverksetter ordren, ikke fordi ordren er sann, men fordi den gjentas i tusen små hender og munner.

Og når friksjonen forsvinner, når mennesker samtidig, på ulike kanter, uten å kjenne hverandre, sier det samme, lille «nei», skjer noe fysisk. Som når en motor går tom og et hjul spinner uten feste. Det er da du ser hvor mye av styrken som var lånt av menneskers vaner, forsiktighet og ensomhet.

Volden er ofte maktens panikk

Hannah Arendt skjærer gjennom tåken med et skille: Makt og vold er ikke det samme. Makt oppstår når mennesker gir hverandre en retning, handler sammen. Vold kan bæres av et fåtall. Makt må bæres av mange. Derfor er volden ofte maktens panikk, dens erstatningsspråk når samforståelsen tynnes ut. Batongen blir ikke et bevis på styrke. Den blir en kvittering for tap, dere er ikke lenger lydige av dere selv, altså tvinger vi dere.

Det merkes på stemmen. I de offisielle setningenes skjelving. Regimet sier: «Orden.» Folket hører: «Redsel.»

Regimet sier: «Stabilitet.» Folket hører: «Dere skal ikke røre på dere.»

Regimet sier: «Nasjonens beste.» Folket hører: «Vår fortsatte overlevelse.»

Likevel er det sjelden de store parolene som knekker det. Det som knekker, er ofte det lille, trassige: En butikk åpner ikke. En arbeidsplass blir stille. Mennesker går ut, kommer tilbake og går ut igjen. Streiken, gråere enn barrikader, er den mest konkrete formen for politisk filosofi. Den sier: Vår tid er ikke deres. Kroppen vår er ikke deres. Vår hverdag er ikke deres smøremiddel.

En scenografi mistet sitt publikum

Iran bærer sine lag: sjahens skrekkvelde, minnet om revolusjonen og et annet skrekkvelde, krigens minne, sanksjonenes år av kverning, de tilbakevendende protestenes rytme. Historien der er intet arkiv, den er en nerve. Regimer kan overleve skrik, men ikke en hverdag som slutter å samarbeide. Når arbeidet uteblir og porter forblir stengte, står samfunnets maskin stille og tvinger makten til å bære sin egen vekt.

Da sjahens verden falt, var det ikke bare en trone som veltet, men en hel scenografi som mistet sitt publikum. Diktaturer, monarkier, teokratier lever ikke bare på vold, men på at verden ser på dem som uunngåelige, som om alt allerede var avgjort.

Og rundt hver eneste sprekk står andre makter og venter, ikke alltid for å hjelpe, ofte for å telle.

Når samtykket trekkes vekk

Den polske journalisten og forfatteren Ryszard Kapuściński visste at historien ofte lar seg avlese i ting som ikke skriker. En korridor som lukter kald røyk, en vegg der limet sitter igjen der plakaten ble revet ned, en portvakt som plutselig møter blikket ditt uten unnskyldning. I hans verden er ikke revolusjoner ideer som marsjerer, de er hverdager som skifter retning, meter for meter.

Det er samme skifte som skjedde i Romania i 1989. En leder som taler som han alltid har talt, og et publikum som plutselig ikke spiller rollen de er tildelt. Først støy. Så burop. Og så sjokket, ikke i folket, men i ansiktet til makten når den for første gang hører sin egen løgn gjalle tilbake. Når samtykket trekkes vekk, faller scenen.

For når tyngdeloven endres, kan ikke bare det gamle falle; mennesker kan også falle i hevnens sløvsinn, i forenklingens rus, i tanken om at lidelse gir rett til å gjøre andre til middel.

Å leve i sannheten

Den franske filosofen Albert Camus formulerte revoltens paradoks. Den sier nei, og i samme åndedrett sier den ja til en målestokk, en grense, noe i mennesket som ikke kan tråkkes på. Revolten fødes ut av krenkelse, men mister den sin grense, blir den bare en ny maskin. Da byttes uniformenes farge, og rettferdigheten blir enda en gud som krever offer.

Derfor er den tsjekkiske politikeren Václav Havel viktig her, som disiplin. Han skrev frem friheten som et arbeid i sannferdighet: å slutte å spille med, å slutte å gjenta ordene som holder løgnen gående, å nekte å være et tannhjul i den egne fornedringen.

«Å leve i sannheten» er et enkelt, men tungt uttrykk. Den betyr: Jeg gjør ansiktet mitt til et sted der løgnen ikke får bo gratis.

Tenk på hva dette gjør med en stat som er avhengig av at alle later som. Et regime trenger at mennesker sier de rette tingene offentlig og tenker andre ting privat og lever med den kløften. Når kløften lukker seg og mennesker begynner å si det de tenker, høyt, mister ikke staten bare kontroll, men også sitt språk. Den kan fremdeles skrike, men ikke lenger overbevise. Den kan fremdeles slå, men ikke lenger fremstå som nødvendig.

Større enn Iran

Dette bør skrives som en fortelling om Iran som har sine egne ansikter og sorger, sitt mot, sånt som aldri får bli «symboler» i noen annens tekst. Men temaet er større enn Iran. Hvordan redsel organiseres, praksisen, dører som åpnes og lukkes, arbeid som gjøres og nektes gjort. Den mest subversive oppdagelsen i et kontrollert samfunn er likevel denne: at andre også ser.

Og når den oppdagelsen sprer seg, er det ikke en storm av romantikk, men en omfordeling av virkeligheten. Den gamle makten står fremdeles, men den står plutselig i luften. Den nye makten finnes ikke i palasser, den finnes på gaten, i kjøkkenet, på verkstedet, i det korte øyeblikket når noen møter en annens blikk og ikke lenger senker sitt eget.

Tyngdeloven endres ikke fordi historien har et hjerte, men fordi mennesker slutter å bære vekten hver og en for seg.

Og det er det mest forferdelige og mest håpefulle som kan skje et regime: at det en dag våkner og oppdager at det fremdeles har alle sine våpen, men ikke lenger sin friksjon. At det kan beordre, men ingen fører lenger ordren ut i virkeligheten. At det kan snakke, men ordene faller til jorden som tomme skall.

Da, og først da, begynner verden å bevege seg igjen. Ikke alltid i riktig retning. Ikke uten en pris. Men bort fra den gamle løgnen om at ingenting kan forandres.

For det finnes ingen sterkere kraft enn et folk som ikke lenger er alene.

Teksten er oversatt fra svensk av Håvard Syvertsen.