Det gjør meg oppriktig provosert

Vi sentraliserer oss sakte, men sikkert i hjel, og jeg mener det helt bokstavelig. Sentraliseringen er i ferd med å rive vekk grunnmuren i Norge.

Nå ser jeg at lærere og rektorer ved en skole har foreslått å legge ned andre skoler i utkantsonen av kommunen. Det gjør meg oppriktig provosert. Ikke fordi jeg ikke forstår at økonomien er presset, men fordi vi stadig aksepterer et system som har mistet bakkekontakten.

Åpen

Vi drukner i byråkrati og direktører

Kommunene våre er i ferd med å bli små statsapparater i seg selv.

Det er direktører, rådgivere, prosjektgrupper og konsulenter som skal «utrede» alt mulig. Millioner renner ut til møter, rapporter og «omstillingsprosjekter», mens lærere, helsearbeidere og folk på gulvet må strekke seg enda lenger med mindre midler.

Samtidig kuttes det der folk faktisk bor. Små skoler, nærmiljøer og levende bygder forvitrer, alt i effektiviseringens navn. Men hvor effektivt er det egentlig, når alt ender med mer administrasjon og lengre avstander?

Små lokalsamfunn er en styrke, ikke en kostnad

Jeg tror vi undervurderer verdien av de små stedene i Norge. Små skoler, nærbutikken, idrettslaget og dugnaden er limet som holder samfunnet sammen. Det er her barn får trygge oppvekstvilkår, og voksne får fellesskap og tilhørighet.

Når alt flyttes til sentrum, mister vi noe grunnleggende menneskelig. Vi trenger faktisk å leve litt spredt – for trivsel, for psykisk helse, for barnas oppvekst og for å utnytte ressursene i hele landet, ikke bare i tettbygde strøk.

Vi må snu tankegangen

Effektivisering må begynne på toppen – ikke i klasserommet. Før vi legger ned en skole, burde vi heller spørre: Hvor mange stillinger finnes egentlig i kommunens administrasjon? Hvor mange konsulentrapporter kunne vi klart oss uten? Hvor mange prosjekter handler bare om å lage mer papir, i stedet for resultater?

Norge ble bygd nedenfra – av lokalsamfunn som tok vare på hverandre. Hvis vi fortsetter å rive dem ned, mister vi ikke bare bygdene – vi mister en del av oss selv.

Det er på tide å våkne. Vi trenger ikke flere styringsgrupper – vi trenger nærhet, fellesskap og lokal fornuft. Det er der den virkelige verdien ligger.