Det skal være åpenhet i Forsvaret – om alt det vi kan være åpne om.

Vi har en kommunikasjonsstrategi i Forsvaret der vi oppfordrer sjefer på alle nivåer til å ha en aktiv rolle overfor omgivelsene, skriver innleggsforfatteren. Foto: Frederik Ringnes, Forsvaret

Jeg kjenner meg ikke igjen i beskrivelsen av Forsvaret som en lukket organisasjon.

I et innlegg i Aftenposten 16. november skriver Mikael Hem og Andrea Rognstrand fra Forsvarets forum at de opplever Forsvaret som en lukket organisasjon som ikke vil kommunisere. Det mener jeg er grunnleggende feil. Makan til mindre treffende beskrivelse, for å ta i bruk de samme ordene de selv bruker.

Forsvaret har, som en av svært få offentlige etater, holdt seg med en fullstendig uavhengig fagpresse. Det koster oss noen millioner i året, men sikrer et kritisk blikk på oss og er i realiteten en vaktbikkje finansiert over forsvarsbudsjettet.

Vi har også en forsvarssjef, med sine ledere i Forsvaret, som er opptatt av åpenhet, og som praktiserer det hver dag. Det betyr ikke at Forsvarets folk aldri gjør feil i møte med mediene. De to eksemplene som trekkes frem i innlegget, er kjent for oss. Men jeg mener de ikke er representative for en lukket kultur.

Vi har en kommunikasjonsstrategi i Forsvaret der vi oppfordrer sjefer på alle nivåer til å ha en aktiv rolle overfor omgivelsene. Det forventes at de kommuniserer om sine oppdrag innenfor sikkerhetsloven. Så er det opp til den enkelte ansatte eller soldat om de vil snakke med media eller kommunisere aktivt. Samtidig oppfordrer vi dem til å gjøre nettopp det.

I Norge har vi en tradisjon for åpne fagmilitære råd fra forsvarssjefen. Vi utgir åpne trusselvurderinger fra Etterretningstjenesten, og det skrives åpent om status for beredskapen vår i forsvarsbudsjettet. Det er bra. Det er også bra at vi utfordres på åpenheten vår, slik Mikael og Andrea gjør i sitt innlegg. Men derfra til å hevde at vi har en ukultur i Forsvaret, kjenner jeg meg ikke igjen i. Eksemplene de trekker frem, kan være unntak som bekrefter regelen.

Det skal være åpenhet i Forsvaret – om alt det vi kan være åpne om. Og det er mye. I møte med mediene opplever jeg stor forståelse for det vi må skjerme av hensyn til operasjonssikkerhet. Likevel er det store bildet, og de tilbakemeldingene vi får, at Forsvaret er en åpen organisasjon. Vi tar enkelthendelser som går imot dette inntrykket på alvor, og håndterer dem internt når det er behov for det.

Vi er ofte til stede i media, og folk i Forsvaret stiller opp og forteller om oppgavene sine. Hem og Rognstrand maler et bilde i sin kronikk som jeg ikke kjenner meg igjen i.