Det ukjente offeret

4 hours ago 2

Espen Andersen Bråthen drepte fem mennesker i Kongsberg.
En av dem var Hanne Englund; hennes datter Linnèa slet tungt etter morens død.
Linnèa kjempet med spiseforstyrrelser og psykiske problemer før hun tok sitt eget liv.
Faren Øystein mener systemet sviktet både Bråthen og Linnèa.

Historien du nå skal lese, har Linnèas pappa vært usikker på om han ville klare å fortelle.

13. oktober 2021 beveger en mann seg rundt i Kongsberg – i sokkelesten.

Espen Andersen Bråthen (37) har paranoid schizofreni og føler seg forfulgt.

Han har derfor satt skoene fra seg i gangen hjemme, før han går ut i byen med pil, bue og flere kniver.

Klokken har passert 18.30 og det er mørkt ute. Men i Hanne Englunds vindu er det lys. Bråthen går den bratte trappen opp til huset.

Mens Englund står med ryggen til, knivstikker han den lokale kunstneren flere ganger. Hun faller og blir liggende på gulvet i atelieret sitt.

Bråthen går videre inn i huset. Han leter under sengene, i tilfelle noen har gjemt seg – og setter blodige håndavtrykk på sengetøyet.

Han drikker et glass vann fra springen, og setter glasset på kjøkkenbenken. Så går han videre.

Denne dagen blir fem mennesker drept i Hyttegata i Kongsberg:

Før Bråthen forlater Hyttegata 23 og Hanne Englund, knivstikker han henne igjen.

Selv om hun allerede er død.

Øystein Kjennerud er i Oslo hos sitt yngste barn da pushmeldingene om Kongsberg-angrepet kommer fra flere nettaviser.

Først tror han at det er en dårlig karneval-spøk. Kongsberg er jo en trygg by?

Men så begynner telefonen å ringe.

Snart får Øystein vite at Hanne, som han tidligere var gift med, er drept.

Det første han tenker på, er den eldste datteren sin – Øystein og Hannes felles barn.

Linnèa Bernardine Englund er på dette tidspunktet 22 år – og innlagt på Modum Bad med spiseforstyrrelser.

Mamma var Linnèas trygge havn, hennes beste venn.

– Hanne var hennes klippe.

I november 2025 står Hannes atelier nærmest urørt.

En stund etter at politiet frigjorde åstedet etter drapene, ryddet Øystein tingene hennes på plass igjen.

Notatbøker med dikt og tegninger ligger på pulten. Keramikk og kunst fyller hyllene, det er litt rot her og der.

I keramikkovnen står de siste koppene Hanne laget, de er gule med blå skrift på. Der skal de bli stående, har Øystein bestemt.

– Jeg merker at dette er tøft å snakke om, sier han.

Det var ikke gitt at Øystein skulle ende opp med å bo her. I huset der Bråthen drepte Hanne. Men det føles riktig nå.

– Jeg har tatt huset tilbake, sier han.

På gulvet kan vi se hvordan politiet har skrapet bort maling og hakket av biter av murgulvet, for å få bort blodet.

Et omriss viser hvor Hanne ble liggende da hun falt om den kvelden.

Etter at Hanne blir funnet død i atelieret, går alt fort.

Øystein handler på instinkt. Fremdeles forstår han ikke ringvirkningene av det som har skjedd.

– Det er ikke sånn at du går ned på knærne og strigriner. Det kommer mye senere, sier han om beskjeden han fikk denne oktoberdagen.

Det er Hannes bror som ringer Linnèa og forteller at moren er død.

– Han beskriver et dødsskrik. Og så besvimer hun.

Linnèa ble syk som 13-åring.

Spiseforstyrrelsen fulgte henne gjennom ungdomsårene og inn i voksenlivet.

Hanne var hennes nærmeste støttespiller gjennom sykdommen.

– Da Hanne ble drept, var det et fundament som forsvant under Linnèa.

28. oktober 2021 står Linnèa foran en fullsatt Kongsberg kirke.

Det er 15 dager siden Hanne ble drept.

Bak henne står et av morens malerier. Hun er fast i blikket, selv om stemmen dirrer litt når hun snakker:

– Jeg trodde vi delte samme hjerte, samme sjel. Døde du, så døde jeg. Så hvorfor er jeg fortsatt her? Livet er døden uten deg.

Skru på lyden for å høre deler av Linnèas tale.

Mens flere av de dreptes familier ønsker å holde sine taler privat, vil Linnèa fortelle hele Norge hvem mamma var. Alle landets riksaviser siterer talen hennes.

– Vi var sammen om livet, sier hun.

Hanne minnes som den kreative kraften i Hyttegata. Et samlingspunkt med masse kapasitet – en ordentlig energibunt.

Linnèa og pappa står sammen da den asurblå kisten blir fraktet bort fra kirkeplassen.

Blåfargen skal minne om havet.

Hanne hadde planer om å reise på jordomseiling med en venninne den vinteren hun ble drept. Slik ble det ikke.

Men hjemme, utenfor medienes søkelys, river og sliter oppmerksomheten i Linnèa, husker faren.

– Hun var så fortvilet for at hun fikk skryt for den talen. Hun syntes det var helt feil fokus. Men det var fordi Linnèa ikke var seg selv. Hun ble mindre og mindre seg selv.

For å flytte fokuset bestemmer Linnèa seg for å male det gamle trehuset i Hyttegata i Kongsberg, inspirert av Pippi Langstrømpe.

Omgitt av klare farger forsøker hun å døyve tomheten etter mamma.

Gangen blir signalgul, kjøkkenet grønt. Stuen males i en lys rosa.

På en av videoene hun filmer av seg selv, danser hun med katten i den rosa stua:

Utsiden av huset får en lilla farge, men Linnèa ombestemmer seg og får hjelp til å male det lyst igjen. Det stemte liksom ikke.

– Hun gjorde alt for å skyve vekk hendelsen. Hun måtte male ham ut av huset for å tørre å være der.

Hanne og Øystein møtes første gang i 1994 og gifter seg raskt.

Linnèa blir født i 1999 og følger foreldrenes fotspor. Hun elsker å male, tegne, skrive og spille teater.

«En kreativ kraft», beskriver faren.

Linnèa har store drømmer. Hun ser for seg livet som manusforfatter, og ønsker å komme inn på Den norske filmskolen i Lillehammer.

Som barn får hun bli med pappa, som jobber i NRK, og spille statist i dramaseriene Taxi og Olsenbanden:

På det nederste bilde står Linnèa i dyp rød kjole.

Linnèas lærer og mentor, Arve Fretheim, mangeårig leder av Kongsberg krimfestival, skulle senere skrive manus sammen med Linnèa og jobbe med henne i flere oppsetninger på Kongsberg teater.

Han er full av lovord om det unge talentet:

– I mine 50 år som lektor har jeg hatt over tusen elever. Blant alle disse er det mange jeg husker. Men jeg våger å si at en av dem som har gjort mest inntrykk på meg, var Linnèa, sier han til VG.

– Linnèa utmerket seg med et helt spesielt talent, en helt spesiell utstråling og varme. Og fremfor alt hennes tilstedeværelse.

Datteren har fire store forbilder, husker pappa Øystein:

David Lynch, David Bowie, Andy Warhol og det største av dem alle – mamma.

Linnèa og Hanne kan snakke om alt, både det lyse og det mørke.

Da Linnèa er syv år, skiller foreldrene seg.

Øystein flytter til Oslo, men Hanne blir boende i huset i Kongsberg.

I notatbøkene sine begynner Linnèa å skrive små dikt. På telefonen snakker hun med pappa om historiefortelling, husker Øystein i dag.

Selv om foreldrene har gått fra hverandre, beholder Linnèa bryllupsbilde av dem i nattbordskuffen:

Etter at Hanne dør, prøver Øystein så godt han kan å fylle tomrommet etter mamma.

Men datteren vil helst ikke snakke så mye om det som har skjedd.

Flere kvelder sitter Øystein sammen med henne i huset i Kongsberg. Han holder henne i hånden.

Han husker henne som skjør; hun forsvinner liksom inn i sitt eget hode.

Senere skal pappa finne et av Linnèas dikt. Han finner trøst i det hun skriver:

«Fant en post-it lapp i vinduskarmen, sol-falmet, en beskjed fra mamma

«husk dansen i kveld jenta mi,

jeg henter deg rundt kl. 19»

Beskjeden er fylt av omsorg til deg,

beskjed som aldri kom frem.

30 minutter senere var det ingen mamma.»

Sommeren 2022 bruker Linnèa all sin energi på å finne måter å hedre mamma.

9. juli viser hun stolt frem keramikkrusene moren har laget til årets jazzfestival i lokalavisen.

En måned senere presenterer hun en utstilling hun har satt opp på tomta i Hyttegata og Kunstforeningens låve, som mange i Kongsberg besøker.

– Det er sårbart og betydningsfullt, sier Linnèa til lokalavisen Laagendalsposten om hvordan det er å stille ut morens kunst.

– Det er viktig for meg å få vist fram mamma og hvem hun var. Det får jeg gjort så tydelig gjennom kunsten. Dette er en måte å holde henne i live på.

Det rødlige håret er blitt kort og blondt, slik at hun skal likne mest mulig på Hanne.

På venstre underarm har hun tatovert mammas navn.

For alle som kjenner henne, er forandringen tydelig.

Noe har skjedd med Linnèa.

24. oktober 2022, samme måned som moren ble drept året før, blir Linnèa funnet utendørs ved et bratt stup.

Hun er 23 år gammel og har rømt fra behandlingsinstitusjonen Modum Bad.

De ansatte klarer til slutt å snakke henne i sikkerhet.

Pappa Øystein kjenner seg maktesløs. Hvordan kan han hjelpe Linnèa?

Datteren klarer ikke lenger å håndtere følelsene sine. Hun blir mer og mer innesluttet, snakker usammenhengende, tar på seg skylden for morens død og er veldig, veldig syk, husker Øystein.

Linnèa blir tvangsinnlagt på Blakstad, skrevet ut igjen og lagt inn ved Kongsberg DPS, noe hun selv ønsker.

I journalen står det at Linnèa ikke klarer å sette ord på hvordan hun har det:

«Pasienten reflekterer selv om at hun har tankekjør store deler av tiden, men at hun fremstår rolig og avflatet på utsiden, at vi personalet kanskje misforstår hvordan hun egentlig har det».

Og:

«Pasienten beskriver en sterk indre uro og fortvilelse over at hun fremstår rolig og ikke klarer å vise miljøpersonalet hvor vondt hun har det. Hun har beskrevet det som om hun skriker og hamrer på innsiden, og at kroppen hennes er veggene. Hun føler seg fanget i egen kropp».

– Hun blir dårligere og dårligere. Det er veldig tungt å se barnet sitt gå inn i et sort hull.

Det er mens datteren er syk at Øystein flytter tilbake til huset i Kongsberg.

Han husker det som en av de vanskeligste periodene i livet.

De går turer sammen, men han slipper ikke inn. Linnèas tanker har ikke lenger rot i virkeligheten.

– Hun befant seg i et levende mareritt, og var ikke lenger voksen. Hun var blitt en liten jentunge igjen, som trengte beskyttelse, sier han.

«Jeg er glad i deg, pappa».

9. desember står disse ordene skrevet på en murvegg ved en undergang der Linnèa og faren ofte gikk.

Ordene har aldri vært der før, Øystein er sikker. Han har gått forbi denne veggen mange ganger.

Det er bare noen timer siden han fikk dødsbudskapet:

Linnèa (23) tok sitt eget liv 8. desember.

Bankutskriften hennes viser at hun kjøpte spraymaling på Europris samme kveld som hun døde, forteller han.

Nå ser han hva hun brukte den til.

– Jeg tenker at det var hennes avskjedshilsen, sier Øystein.

I desember 2025 går Øystein bort til den samme veggen. Det er lenge siden han har vært her nå.

Han stopper. Ordet «pappa» er borte, noen har tagget over det. Kanskje ungdommer, tenker han.

– Jeg tror ikke de har skjønt hva den meldingen har betydd, sier han.

Stemmen knekker litt.

– Det er rart hvordan livet rundt bare går videre.

I dag er han ikke i tvil: Linnèa hadde bestemt seg for å dø.

Bare en tvangsinnleggelse kunne hindret henne, tror Øystein.

– Det er rart hvordan psykisk sykdom kan forandre en person du har kjent hele livet til det ugjenkjennelige.

– I hennes siste kladdebøker har jeg funnet triste tanker som viser at hun hadde null håp om å leve.

Øystein tenker ofte på hva Linnèa hadde fått til, hvem hun ville blitt. Manusforfatter? Helt sikkert. Og mamma? Han tror kanskje det.

Da datteren var ni eller ti år gammel, kom hun til pappa med en gave.

Linnèa visste at Øystein var interessert i historier fra krigen, og hadde funnet en artikkel om en kvinne som hadde overlevd konsentrasjonsleiren i en dansk avis.

Hun hadde oversatt den på fint papir til pappa. Det var i alle fall det hun sa selv.

– Historien var så godt skrevet og jeg syntes det var fantastisk at hun – lille jenta – hadde oversatt den. Men så hvisket Hanne til meg at det ikke var sant, Linnèa hadde diktet hele historien selv. Jeg var helt målløs, smiler han.

To dager før julaften og 14 måneder etter at han begravet sin tidligere kone – 22. desember 2022 – står Øystein igjen i Kongsberg kirke.

Midt i rommet står en ny blå kiste.

Han har gjort det en forelder aldri egentlig skal måtte gjøre: Planlagt sitt eget barns begravelse.

– To dager før julaften begravet jeg Linnèa. Det er helt ... jeg husker ikke julaften det året, sier han.

– Å miste et barn er jo en sånn iboende frykt som en forelder har, uten egentlig å ville tenke tanken for mye. Jeg har alltid tenkt at jeg håper alt går bra med barna mine, og så skjer det verste av det verste.

«Linnèa. Hvil i fred jenta mi. Alltid i hjertet mitt. Aldri glemt. Pappa», står det på kransen hans.

På minnesiden blir Linnèa takket for personen hun var:

«Du inspirerte meg, utfordret meg og lærte meg å bli et bedre menneske. Sånn var du. Du hadde så mye godt, så mye kjærlighet for mennesker rundt deg.”

– De to asurblå kistene skulle ut på et felles hav, Linnèa og mamma, forteller han.

Først etter Linnèas begravelse slipper alle følelsene til Øystein løs:

– Da var det som om noe slapp taket. Jeg kunne begynne å sørge.

I november 2025 ser husene i Hyttegata ut som de gjorde før drapene for fire år siden.

Likevel er alt forandret.

I huset der Gun Marith Madsen (78) bodde, har sønnen flyttet inn. I leiligheten til Liv Borge (75) bor det en ny familie.

Og i Hyttegata 23 er det bare Øystein igjen.

– Det er veldig mange mennesker her som passer på hverandre, vi har vært gjennom helvete sammen. Så det er noe med at oppi alt det forferdelige, så er det blitt knyttet noen nye bånd, sier han.

De sterke fargene som datteren malte etter at Hanne døde, er delvis erstattet med dusere toner.

Men en rosa vegg på soverommet har han beholdt til ære for Linnèa.

– Jeg vil aldri finne ut hvordan livet ville blitt. Det er så mange ringer i et vann når fem stykker blir drept, og en person tar livet sitt. Det forplanter seg til generasjoner fremover. Barnebarn, tanter, onkler, halvsøsken. De seks personene som er borte, har en utrolig påvirkningskraft på mange mennesker rundt omkring.

– Jeg tenker fortsatt veldig mye på hva hun hadde fått til, hvem hun hadde blitt. Hvis Hanne hadde levd, hadde Linnèa levd.

Øystein tenker sjelden på gjerningsmannen, men han tenker ofte på hva han mistet.

– Han tok fra oss fremtiden. Han kødda med den. Men jeg vil ikke meg selv så vondt at jeg går og tenker på eller hater Bråthen lenger. Jeg gjør ikke det, altså. Jeg bare synes det er så trist med tapet av de to, sier han.

Det er systemet som har sviktet, både Bråthen og Linnèa, mener han.