Dette er begynnelsen på noe stort

Jo mer man tenker på det, desto mer surrealistisk blir det.

Norge er ikke bare i VM. De kan levere der. Etter 25 år med skuffelser trodde man at landslaget skulle bryte forbannelsen med kriging og flaks, ikke åtte strake seiere, flest mål i Europa og 4–1 i Milano.

Det aller mest lovende: Dette laget er ungt.

Disse stjernene skal bli her i lang tid.

Ingen veteraner

Stallens alder legger grunnlaget for noe større enn en VM-billett. Vi kan se starten på en gyllen periode.

La oss ta angrepet først:

• 20 år – Antonio Nusa
• 22 år – Oscar Bobb
• 25 år – Erling Braut Haaland
• 26 år – Martin Ødegaard

I en tid der legender som Luka Modrić og Cristiano Ronaldo holder koken til de er 40, kan Haaland og Ødegaard spille for Norge i minst 10 år til. Spesielt Haaland, med sin diett av kuhjerter, filtrert vann og kaffe med lønnesirup.

Det betyr to EM og tre VM. Tenk hva disse profilene kan utrette på fem forsøk.

Så har vi Norges «eldre» garde:

• 25 år – Jørgen Strand Larsen
• 27 år – Sander Berge
• 27 år – Patrick Berg
• 27 år – Kristoffer Ajer
• 28 år – Julian Ryerson
• 29 år – Alexander Sørloth

... som slett ikke er gammel. Ingen av utespillerne i stallen har fylt 30 år.

Dette laget kan bli enda bedre.

Raskere, sterkere

Med en slik aldersprofil nærmer Norge seg fotballens hellige gral.

Alle som fulgte Manchester United på 90-tallet, vet hva som kan skje når et knippe unge spillere når A-laget samtidig. De vokser både individuelt og som lag. For landslag er dette en fjern drøm, men Norge har noe av dette.

Dette er ingen stall der stjerner kommer og går. Og selv om ikke alle har nådd A-laget helt på samme tid, har flere av dem holdt sammen siden Ståle Solbakken tok jobben sent i 2020. Vennskap har blomstret. Ritualer er blitt etablert.

Norge er blitt en gjeng, på beste måte.

De har ikke bare nådd VM fordi det taktiske har klaffet, men fordi flere av de viktigste spillerne rett og slett er blitt eldre. Raskere, sterkere, mer modne. Haaland og Ødegaard var så vidt ute av tenårene da Solbakken tok jobben sent i 2020. Nå er de fedre og ledere på to av verdens beste klubblag.

At Norge kan bli bedre, er uvirkelig når vi vet hvor gode Norge allerede er.

Mørk hest

Og selv det vet vi egentlig ikke heller.

I løpet av kvaliken har ikke Norge møtt noen overmakt. Det hadde vært gøy med et nytt møte mot Østerrike, som slo Norge 5–1 for 13 måneder siden. Sjelden har det vært så spennende med vennskapskamper mot sterke lag, der vi kan se hva Solbakkens menn får til mot lag som er bedre enn Italia.

Ute i verden anses Norge som noe à la det Kroatia har vært det siste tiåret. Et lite land med store navn. En «mørk hest» som neppe vinner VM, men som kan gå langt.

Norge er en mulig overraskelse som ikke bør overraske noen.

Få nøytrale hadde sansen for Norge i løpet av EM i 2000, men nå gleder mange seg til å se hva landslaget kan få til. Internasjonale bookmakere har Norge som nummer ni på listen over favorittene til å vinne VM, foran lag som Belgia, Kroatia og USA.

Laget beskrives som en «gyllen generasjon».

Som så klart er fryktelig farlig.

Gylne advarsler

Flere gylne generasjoner er blitt bygget opp og revet ned.

Da Portugal vant VM for ungdomslag i 1989 og 1991, spådde flere – feilaktig – en fremtidig vinner av EM eller VM. Ingen i England forsto hvordan Steven Gerrard, Paul Scholes, Frank Lampard og David Beckham ikke skulle vinne noe sammen.

Deretter hadde Belgia stjerner i hele Premier League: Romelu Lukaku, Eden Hazard, Kevin De Bruyne. Det ble med semifinalen i VM i 2018.

Men Norge har én fordel over disse lagene:

Samholdet.

De gylne generasjonene fungerte aldri som lag. Belgia manglet backer, og tvang stjernene inn i et uvant system. England fant ikke ut av midtbanen, og rivaliseringen mellom spillerne i Premier League spredde seg til landslaget.

– Jeg hatet samlingene med England, sa Gerrard nylig.

Du hører ikke noe slikt fra den norske leiren.

Nå blir det annerledes

Denne stallen elsker å spille for Norge.

Drakten er ingen byrde, slik den kan være for noen landslag når ting går imot. Hos stjerner som Haaland og Ødegaard har det aldri vært noen tvil om at landslaget er minst like viktig som klubblaget, om ikke viktigere.

Norge har den taktiske balansen nå. Optimismen er der. Kulturen er der. Bredden er så definitivt der når Italia filleristes på San Siro uten Martin Ødegaard.

Dette laget er så vidt i gang.

Og da må det være lov å tro at jubelscenene i Milano ikke bare var avslutningen på en lang tørke, men også startskuddet for en ny tid.