Dette kolossale tidstapet er et verditap som vi bør reflektere mer over

Det offentlige skylder oss å hjelpe til med å skjerme hjerner i vekst fra potensielle skadevirkninger, mener lege og forelder Anders Danielsen Lie. Illustrasjonsfoto: Wilma Nora D. Nygaard, NTB

Dette er en etappeseier for alle som har ivret for tydeligere råd. Men veldig pedagogisk er det ikke.

8. januar presenterte helsemyndighetene sine nye anbefalinger for barn og skjerm.

De nye rådene er resultatet av over ett års intens lobbyvirksomhet. Foreldre og andre som har engasjert seg i denne saken, har forsøkt å legge press på helsemyndighetene for å få hjelp til å holde barndommen mest mulig fri for distraherende og avhengighetsskapende teknologi som stjeler tid fra lek, andre aktiviteter og sosiale samspill.

For ett år siden var jeg med på et foreldreinitiativ ved Berg skole i Oslo, hvor min eldste datter går i 5.-klasse. Vi mistenkte at veldig mange foreldre følte seg presset til å kjøpe smarttelefon tidligere enn de egentlig ville, ut fra en frykt for å være strengere enn de andre. Det hadde vi rett i.

Interessen var enorm. Samtidig med vårt initiativ dukket det opp lignende foreldregrupper ved en rekke andre skoler i Oslo og rundt om i landet. Det har vært et sterkt behov for tydeligere sentrale anbefalinger fra myndighetene, slik at foreldre kunne få hjelp til å stå for sine valg og ha noe å vise til.

I løpet av det siste året har det skjedd en stor holdningsendring på veldig kort tid: For barn født senere enn cirka 2015/2016 er det nå en helt annen bevissthet blant foreldre om denne saken og en mye større kollektiv vilje til å være restriktive med å gi barn under 13 år smarttelefon.

Omkring 300 barneskoler har gjort FAU-vedtak om å forsøke å utsette smarttelefon i barnas liv til tidligst ungdomsskolen, og mange andre skoler jobber nå for det samme. Uten dette grasrotopprøret, og noen engasjerte statsråder, hadde helsebyråkratiet ikke våknet.

En etappeseier

En gjennomgående tilbakemelding i høringsrunden etter det første forslaget til nye råd var at Helsedirektoratet måtte skjønne at smarttelefonen er elefanten i rommet. Cirka 3300 av de om lag 3500 mottatte høringssvarene etterlyste tydeligere anbefalinger om alder for smarttelefon og sosiale medier.

Dette har direktoratet nå skjønt. Det nye rådet som skal hjelpe foreldre å stå imot smarttelefonpresset, lyder slik: «Voksne bør begrense barn i alderen 6–12 år sin tilgang til enheter med internett, og de bør ikke ha tilgang til internett uten tilsyn og foreldrekontroll.» Som et eksempel på enheter med internett nevnes smarttelefon.

Dette er en etappeseier for alle som har ivret for tydeligere råd, men veldig pedagogisk er rådet ikke.

Helsedirektoratet gjør endringene på bakgrunn av nye studier som støtter mistanken om at særlig smarttelefon er assosiert med negative helseeffekter. Kunne det ikke derfor vært formulert enda tydeligere: «Utsett å gi barna smarttelefon til de er minst 13 år»?

Alle vet at det er smarttelefonen som er problemet her, det å gå rundt overalt med den avhengighetsskapende dingsen på kroppen.

Elitene slutter først

Å «begrense tilgangen» til en smarttelefon som allerede er kommet inn i husholdningen, er en håpløs kamp for mange foreldre. Den går ofte på bekostning av husfreden og relasjonen til barna.

Hvis slike råd skal ha noen effekt på folkehelsen, må de være utvetydige og lette å bruke. Med flere avhengighetsskapende og helseskadelige vaner tidligere i historien har det vært slik at det er elitene som introduserer dem, men det er også elitene som slutter først.

De som er mest sårbare for skadevirkningene, blir sittende igjen med de dårlige vanene. Det er sannsynlig at en slik sosial gradient også er i spill når det gjelder smarttelefon og sosiale medier. Bevisstheten om mulige skadevirkninger er klart høyest i Oslos ressurssterke bydeler. Derfor er det viktig at risikokommunikasjonen er tydelig og pedagogisk.

Det offentlige har – på en juridisk diskutabel måte – gjort smarttelefonen til en del av vår samfunnskritiske infrastruktur i løpet av drøy tiårsperiode. Ingen klarer seg lenger gjennom hverdagen uten bidrag fra private aktører som Vipps, Bank ID og lignende. Da skylder det offentlige oss å hjelpe til med å skjerme hjerner i vekst fra potensielle skadevirkninger – og spesielt barn som kommer fra mindre ressurssterke hjem.

Verditap vi bør reflektere over

Helsedirektoratets dilemma i denne saken har hele tiden vært at kunnskapsgrunnlaget egentlig ikke støtter veldig strenge normative råd. Men det er ikke sikkert vi noen gang får god forskning som avklarer årsakssammenhenger mellom bruk av smarttelefon og helseeffekter.

Tilgjengelig forskning på området viser at bruk av skjerm, smarttelefon og sosiale medier også er assosiert med noen positive effekter.

Fremover må vi differensiere bedre mellom negativ og positiv bruk. Vi som foreldre må interessere oss mer for hva barnas skjermtid faktisk består i. Vi må huske at vi har laget et samfunn der alle til slutt forventes å eie en smarttelefon. Digitalt utenforskap er ikke noe alternativ. Det er et spørsmål om rett alder for introduksjon.

Kanskje handler denne saken like mye om verdier som helse? Om hva vi vil at barn og unge skal bruke tiden sin på?

Vi skvetter når mobilen gir oss rapport om hvor mye tid vi brukte på skjerm uken før. Dette kolossale tidstapet er et verditap som vi bør reflektere mer over.

Det gjenstår å se om Helsedirektoratets nye råd får den effekten mange foreldre har ønsket seg. Jeg tror uansett det vil være stort behov for at foreldre ved landets barneskoler fortsetter å organisere seg i årene fremover for å holde barndommen mest mulig fri for smarttelefoner og sosiale medier.