«Alle» har hørt om geniet Antoni Gaudí, men de færreste utenfor Spania kjenner til hans lærer og største rival. Vi reiste til Barcelona for å oppleve Lluís Domènech i Montaners arkitektoniske mesterverk, hundre år etter hans død.
Det syv hektar store sykehuset Hospital de Sant Pau er som en by i byen og inneholder den største samlingen av modernismo-bygninger i landet.
Publisert: 28.03.2024 19:30
Det er neppe kontroversielt å si at Antoni Gaudís uferdige kirke, La Sagrada Família, er blant de mest imponerende bygningene på Jordens overflate.
Med sine utenomjordiske fasader og 170 meter høye tårn i solbrent stein, er det lett å dra paralleller til en gigantisk termittue, særlig om du dukker opp mellom april og september, når opptil 30.000 turister vrimler rundt på området daglig.
– Gaudí fortjener tittelen som verdenshistoriens mest berømte og anerkjente arkitekt, men han er langt fra det eneste geniet som bidro til den katalanske modernismen.
Et steinkast nordover, ved Hospital de Sant Pau, møter jeg Joanna Thomas, arkitekt og frilansguide til Barcelonas vakreste bygninger.
Det tidligere sykehuset er signert arkitekten Lluís Domènech i Montaner (1850-1923). UNESCO-statusen er åpenbar så snart du legger øynene på inngangspartiet. Men sammenlignet med den yrende katedralen på motsatt side av Avenida de Gaudí, er det siesta-stemning i billettskranken.
– Er du vokst opp i Barcelona, er vet du trolig hvem Lluís Domènech i Montaner var. Men det er liten tvil om at han hadde vært mer kjent utenfor landegrensene om det ikke hadde vært for Gaudí, sier Thomas.
En by i byen
Montaner var en katalansk arkitekt, professor, politiker og redaktør.
I Spania er han kjent som en av de viktigste bidragsyterne til katalansk modernismo, en kulturell og arkitektonisk bevegelse som utspilte seg parallelt med Art Nouveau og Jugendstil.
En plutselig eksplosjon av industri på slutten av 1800-tallet lokket millioner av arbeidere til nye fabrikker i og rundt den katalanske hovedstaden. Den sjakkbrett-lignende bydelen Eixample ble bygget. I dag inneholder den Barcelonas fremste arkitektoniske attraksjoner, inkludert Sagrada Familia og Hospital de Sant Pau.
– Jeg pleide å ta med barna mine hit for behandling frem til 2009, da et nytt sykehus erstattet det. Siden den gang er store deler av bygningsmassen blitt totalrenovert og åpnet opp for publikum. Det er noe drømmeaktig med å utforske området i dag. Som en by i byen, sier Thomas.
Drømmeaktig er forbokstaven. Et umulig antall detaljer dekker hver krik og krok av det syv hektar store sykehuset. Elementer av gotisk, klassisk og arabisk arkitektur smelter sammen i et lappeteppe av stilarter. Fargerik mosaikk glitrer i solskinnet, mens skulpturer titter ned fra de røde mursteinsfasadene.
– Fremfor noe var Montaner drevet av et ønske om å skape en ny arkitektonisk stilart, som fanget og feiret den katalanske identiteten. Skjønnheten settes høyt, men det er samtidig en forfriskende ærlighet i konstruksjonene hans. Stein er stein, tre er tre, jernsøyler er jernsøyler. Ingenting skjules eller pakkes inn som noe det ikke er, sier hun.
Store forskjeller
Barcelona-fødte Montaner kom til verden to år før Gaudí, men hadde allerede rukket å bli professor ved Escola d'Arquitectura da den fremtidige superstjernen dukket opp som elev. Gaudí vokste opp i en familie med kjelemakere, mens Montaner var sønn av en velstående bokbinder og forelegger.
Gaudi insisterte på at «rette linjer og skarpe hjørner ikke finnes i naturen» og at bygninger derfor må konstrueres uten dem. Montaner hadde en mer pragmatisk tilnærming til sine prosjekter.
– Under den flotte overflaten har alt en funksjon. Den omfattende bruken av lakkerte fliser i sykehuset gjorde det lett å opprettholde hygiene. Vinduer er plassert for å slippe inn maksimalt med sollys om vinteren, og minimalt med varme om sommeren. Men selv om Montaner er mer «konservativ» enn Gaudi, som fikk bygningene sine til å se ut som levende organismer, betyr ikke det at han var firkantet, sier Thomas.
Montaners fokus på menneskevennlig funksjon kommer til uttrykk gjennom hele Hospital de Sant Pau. Fra Montserrat blåser fralandsvinden gjennom sykehuset og skaper et godt ventilert og antibakterielt inneklima.
Under bakken løper et underjordisk nettverk av korridorer, hvor pasienter ble transportert frem og tilbake fra operasjonssaler. Paviljongene ble delt opp etter sykdom for å motvirke smitte, hver med sin egen hage. Alle ble malt innvendig med beroligende farger.
Da arbeidet ble påbegynt i 1901, var det radikalt for en arkitekt å vektlegge pasientenes velferd på denne måten, forklarer Thomas.
– Sentimentalitet som ikke tjener nåtiden, var Montaner allergisk mot. Han trekker et tydelig skille mellom imitasjon og inspirasjon, og gjennom tallrike reiser i Europa tok han med seg mange innovative byggteknikker hjem, sier hun.
Fargerik galskap
Det finnes en rekke arkitektoniske severdigheter i Barcelona med Montaners signatur.
Fra Casa Fuster – den dyreste privatboligen i byen da den sto ferdig i 1911 – til Palais de Tres Dragons, en slottslignende kafé og restaurant bygget for verdensutstillingen i 1888.
Når du albuer deg gjennom menneskemengdene ved Gaudís Casa Batlló, er det knappe 20 meter til Montaners Casa Lleó Morera.
Boligen ble utført på oppdrag av den mektige familien med samme navn og sysselsatte noen av landets mest profilerte håndverkere og kunstnere.
– Det er lett å gi genier som Gaudí og Montaner æren for den katalanske modernismen. Men en bevegelse fødes gjennom tusenvis av talenter. For en arkitekt handler mye av jobben om hvordan man finner og bruker disse talentene, slik en dirigent styrer et orkester, sier Thomas.
For å oppleve Montaners mest feirede arkitektoniske symfoni avslutter vi vandringen ved Palau de la Música Catalana.
Det UNESCO-listede konserthuset ligger skvist inn i en trang gate som skiller gamle Barcelona og det «nye» Eixample-distriktet. Montaner var 55 år da arbeidet ble påbegynt i 1905. Likevel er det en nesten barnslig skaperglede som gjennomsyrer bygningen, hele veien fra scenekant til billettluke.
– Her har vi en blanding av nesten alt, fra renessansestil til gotiske søyler, barokk og romerske buer. Helt på toppen ser vi til og med innslag av en arabisk moské. Det er åpenbart at han hadde det utrolig gøy da han tegnet bygningen, sier Thomas.
Etter en dag med utforskning av modernismens mesterverker er det lett å kjenne et hint av melankoli i mellomgulvet.
Hadde det ikke vært mulig for dagens arkitekter å la seg inspirere – om bare litt – av den samme, fargerike galskapen?
– Det er alltid verdt å la seg inspirere av fortidens mestere, men disse tingene har sine øyeblikk i tiden. Hvis du prøver å kopiere en stilart som ikke tilhører din egen samtid, blir det nesten alltid mislykket. En bygning trenger tid til å eldes, som vin, eller mennesker. Montaner hadde ønsket at vi beveger oss fremover for å finne vår egen identitet, sier Thomas.