En reell endring i Iran kan bare komme innenfra

Blir dette bare en ny protestbølge der altfor mange iranere ofret livet for en frihet som ikke kom? spør Mah-Rukh Ali. Bildet er fra en video publisert 11. januar og skal vise begravelser av sivile drept i demonstrasjoner. Foto: Irib/Reuters/NTB

Bare slik kan en demokratisk endring være mulig.

Når Irans gater nok en gang fylles av mennesker som roper slagord som «frihet» og «død over diktatoren», vekkes et nytt håp.

En hel verden er igjen vitne til opptøyer og et folk som desperat ønsker å bryte med et system de selv en gang valgte: revolusjonen i 1979. Den førte til et fundamentalistisk prestestyre som i dag holder sitt eget folk som gisler, og som bruker enhver form for kritikk til å advare mot Vesten og USA.

Samtidig er prisen høy for dem som tar til gatene. Flere hundre mennesker skal være drept siden protestene brøt ut for to uker siden. Gjennom helgen har disse tatt seg betydelig opp i styrke.

Demonstrasjonene pågår over hele landet, fra Teheran til byer som Mashhad, Isfahan og Shiraz. Tusenvis deltar. Kvinner, menn og ungdom. Studenter og arbeidsfolk. Til og med hele familier med barn.

Myndighetene gjør det de kan for å slå hardt ned på all motstand, en oppgave de er godt vant med.

Sikkerhetsstyrker skyter mot demonstranter. Sykehusene skal være overfylte, og store mengder likposer er å se i Teherans gater. Internett er stengt ned, noe som gjør det svært vanskelig å få informasjon ut.

Dette er ikke første gang iranske myndigheter kutter tilgangen til internett. Det samme skjedde i fjor sommer under den 12 dager lange krigen med Israel, da myndighetene hevdet at tiltaket var nødvendig for å hindre israelsk infiltrasjon.

Spørsmålet denne gangen er: Hvordan skiller disse protestene seg fra tidligere demonstrasjonsbølger, og hva kan vi vente oss?

Økonomisk krise

Det som utløste dagens protester, er dyp frustrasjon over de stadig tøffere økonomiske forholdene. Vestlige sanksjoner kombinert med langvarige regionale konflikter har presset økonomien ned mot et nytt bunnpunkt. Den iranske valutaen fortsetter å svekke seg, og inflasjonen er skyhøy.

Selv om økonomi er utløsende faktor, er det underliggende frustrasjon bygget opp gjennom flere tiår som er roten til de gjentagende protestbølgene. Folk vil kvitte seg med prestestyret som undertrykker eget folk og selv sitter med all makt.

Dagens opptøyer er de største siden 2022, da den 22 år gamle Mahsa Amini døde i iransk politis varetekt etter å ha blitt pågrepet for angivelig å ha brutt landets strenge hijabregler. Før det har det vært protester i 2019 på grunn av økte bensinpriser og i 2021 på grunn av økonomi og vannmangel.

De siste årene er vi nærmest blitt vant til bilder av iranske gater fylt av frustrerte og illsinte demonstranter.

Hvem står bak?

USAs president Donald Trump har advart iranske myndigheter om at USA står klare til å rykke inn dersom regimet bruker vold mot demonstrantene. Irans øverste leder hevder på sin side at eksterne krefter nå utnytter situasjonen for å destabilisere landet.

Blant slagordene i gatene høres nå også krav om å få tilbake Reza Pahlavi, sønnen til Irans siste monark.

Pahlavi lever i eksil i USA. Selv om enkelte omtaler ham som «kronprins» og et alternativ til dagens regime, er det vanskelig å se for seg at han skal klare å samle opposisjon i et land på over 90 millioner der han aldri har levd et politisk liv.

Pahlavi har nære bånd til Israel, og han støttet også de israelske angrepene i Iran i fjor sommer der over 1000 iranere ble drept, noe som blir ansett å være problematisk.

Hans far, den siste shahen, sto selv bak omfattende menneskerettighetsbrudd, tortur av opposisjonelle og journalister, samt utbredt korrupsjon. Shah fikk hjelp av CIA til å sette opp en av verdens mest brutale og fryktede etterretningstjenester, Savak.

Iranerne mislikte sterkt at landets fremste symbol var eid av USA. I tillegg var det mangel på politiske reformer som til slutt var med på å bane vei for den iranske revolusjonen.

Til sammen fører dette historiske bakteppet til at Pahlavi fremstår som et gufs fra fortiden, selv om noen mener han kan vekke nostalgiske minner om tidene før revolusjonen.

Kan ikke sees i et vakuum

Det som skjer i Iran, kan ikke forstås i et vakuum. Historien har en tendens til å gjenta seg, og regionens maktkamper, der Iran er sjiaislamsk stormakt, spiller også inn.

Iranerne bærer på dype sår etter utenlandsk innblanding opp gjennom historien. Landet kunne en gang ha blitt Midtøstens første demokrati, men den populære og folkevalgte statsministeren Mohammed Mossadegh ble styrtet i et kupp støttet av USA og Storbritannia i 1953. Det er et av de mørke kapitlene i Irans moderne historie.

I Midtøsten har man lenge visst at Vesten ofte bruker ordet «demokrati» om andre deler av verden når de ønsker regimeskifte som gagner egne interesser. Iranerne fortjener å bli kvitt dagens regime. Men én ting er sikkert: Skal en demokratisk endring være mulig i Iran denne gang, må det iranske folket drive frem sin kamp uten utenlandsk innblanding. En reell endring kan bare komme innenfra.

Dessverre er det en ny og dyster verdensorden som tegner seg opp i de første ukene av 2026. Det er håp og blod i Irans gater i dag. De neste dagene blir kritiske og vil avgjøre om dette ikke bare blir nok en ny protestbølge der altfor mange iranere ofret livet for en frihet som ikke kom.