Europa kan få større problemer enn Grønland

Donald Trump og hans politiske bevegelse er gode, veldig gode, til å få verden til å snakke om det de selv er opptatt av. Noen døgn etter et folkerettsstridig angrep mot Venezuela, snakker alle om Grønland og USAs ønske om å ta over verdens største øy.

Mediestrategien skaper frykt foran forhandlinger. Det kan også skape et inntrykk av uunngåelighet – at dette kommer til å skje uansett.

Hvor uhørt det enn kan framstå første gang det sies, lager de en slags ny normalitet over tid. Budskapet gjentas og gjentas. Det sliter på motstanderne og skaper en nummenhet i det offentlige rom.

Grønland er ikke et nytt tema for Trump. La oss først trekke linjene noen dager tilbake for å se på hvordan Grønland igjen ble et brennhett internasjonalt tema.

Det første som skjedde var at Donald Trump holdt en pressekonferanse etter angrepet på Venezuela. Der gjentok han skruppelløst og tydelig at han mente USA skal ha makten på den vestlige halvkule. Det inkluderte kontroll over ressursene. I mine nordiske ører hørtes det ut som han tegnet et større bilde enn bare Venezuela, et bilde som også inkluderte Grønland.

Noen timer etter la den konservative podkasteren Katie Miller ut et bilde i sosiale medier der Grønland var kledd i det amerikanske flaggets farger, med teksten «Soon» – snart.

Bildet gikk fikk stor oppmerksomhet. Var det fordi algoritmene på de sosiale mediene bevisst ble skrudd til for å sørge for at mange mennesker så det? Eller fordi bildet traff en nerve av seg selv? Eller var det fordi hun er gift med en av de mektigste politikerne rundt Trump, Stephen MiIler?

Kanskje var det en kombinasjon av alle tre. Grønland var på nytt et tema i offentligheten. Journalistene begynte å spørre Trump. Han kunne bekrefte, både en og to ganger, hvor viktig Grønland er for amerikansk sikkerhet.

I lys av angrepet på Venezuela og Trumps uttalelser, ble dette raskt tatt alvorlig i Danmark. Statsminister Mette Frederiksen måtte si noe. Danskene har fram til nå forsøkt å holde en lav profil. Det kunne de ikke lenger. Fredriksen ba USA stoppe med disse truslene mot en «historisk tett alliert».

Ringen ble foreløpig sluttet da Stephen Miller ble intervjuet på CNN. Han er visestabssjef under Trump og den viktigste ideologiske kraften i Trumps indre krets – og altså mannen til Katie Miller. Der sa han at USA måtte ha Grønland og lurte på med hvilken rett Danmark var en kolonimakt på øya.

Det åpnet for en ny runde med enda mer intense spekulasjoner, før Det hvite hus offisielt sa at USA trenger Grønland og vil ikke ekskludere bruk av militær makt.

Så hvor står vi egentlig nå?

For det første virker det mer sannsynlig nå enn før at USA vil gjøre det de kan for å få kontroll over Grønland, ved å innlemme det som en del av amerikansk territorium.

Det henger sammen med villigheten til å ta risiko som de viste i Venezuela, og begrunnelsen som kom etterpå. I den nasjonale sikkerhetsstrategien står det at USA skal ha kontroll på den vestlige halvkule, som Grønland hører til geografisk.

Dette er heller ikke noe nytt ønske fra Trump, eller fra USA for den del. Trump ville kjøpe øya i sin første periode. Da han på nytt ble valgt til president i USA, gjentok han igjen hvor viktig dette er for ham.

Trumps opptreden og væremåte kan virke skjødesløs og improvisert, men det går ofte lange linjer gjennom mye av hans politikk. Dette kommer altså ikke til å forsvinne som tema, som noen kanskje håpet i det stille før de siste dagenes hendelser.

Det er likevel ikke noen automatikk i at USA skal ta over Grønland, i hvert fall ikke med bruk av militær makt. Det er også noe helt annet enn en begrenset militær operasjon mot Venezuela. Utenriksminister Marco Rubio har de siste dagene forsøkt å dempe frykten for en militær inngripen. Han har sagt at Trump vil gjøre et nytt forsøk på å kjøpe Grønland.

Selv om Trump har mye makt og tre år igjen av sin presidentperiode, opererer han ikke i et politisk vakuum på hjemmebane. Det er også politiske stemmer som er mot dette, og som vil ha behandling i Kongressen. På republikansk side har senator John Thune sagt at militære virkemidler ikke er noe som vurderes «seriøst».

Det er også politiske krefter i USA som er bekymret for konsekvensene for forholdet til Europa, hva det kommer til å gjøre med Nato og de langsiktige konsekvensene for USAs innflytelse i verden.

På lederplass skriver den konservative avisen Wall Street Journal at USA kan få nødvendig tilgang til Grønland uten bruk av skremsler og mobbing.

Danmark og Europas problem er at de er prisgitt den amerikanske debatten og amerikanske beslutninger. Europa har gjort seg avhengig av USA for egen trygghet. Det gjør at USA sitter med bukta og begge ender, i hvert fall på kort sikt.

Satt på spissen i en tenkt verden der Nato ikke lenger eksisterer, må de europeiske landene forhandle egne sikkerhetsavtaler med USA. EU vil forsøke å kompensere for dette, men vil på kort sikt ikke være et fullgodt alternativ. Da kommer Grønland og Danmark langt ned på lista for de fleste.

For Norge vil en amerikansk overtaking av Grønland stille oss på store prøver. Solidariteten med Danmark på den ene siden, behovet for USA i møte med Russland i nordområdene på den andre.

Skulle det skje vil også spenningen i nord øke betraktelig, og vi må regne med opprustning på Kolahalvøya og økt fokus på Svalbard. Vladimir Putin og Russlands langsiktige mål om å bryte opp alliansen mellom USA og Europa, vil være fullbyrdet. Hva det gjør med Norge og norsk sårbarhet som et ressursrikt land utenfor EU, er også et stort spørsmål.

Vi er ikke der ennå. Det er det viktig å holde fast ved. Kanskje Trumps oppmerksomhet dreies i en annen retning om litt og den politiske temperaturen synker.

Men det er alvor nå, og de siste dagers utvikling viser at vi alle må være forberedt på store omveltninger i tiden som kommer.