Fakta har makta

Empirien fikk fotfeste i en bursdag hvor vi hadde tatt med alle yngstemanns lekekamerater hjem fra barnehagen. Barna var slitne etter en lang dag, og hadde fått servert godteri, gelé og kake.

En ungeflokk, lave på energi og høye på sukker, var i utgangspunktet oppskriften på en ettermiddag fra helvete.

– Du kan sette deg her, sa jeg og pekte på godstolen. – Og her, og der, og hvis dere setter dere litt sammen, så blir det plass til alle.

Og så leste jeg. Høyt. Og ungene satt lyttende, leende og undrende, og hørte på historier fra virkeligheten. Da barna ble hentet to timer senere og foreldrene, med flakkende blikk og nervøs stemme, spurte om det hadde gått bra, kunne jeg ikke annet enn å ønske dem velkommen igjen neste år.

Feilinformasjonens tid

Vi har fortsatt å lese høyt for barna. Høytlesningen samler og tilgir etter en ettermiddag med kaos. Når 5.-klassingen sloss med bokstavene er det å bli lest høyt for et fint alternativ, og det bidrar til at han ikke hater lesing per se. Ofte inviterer lesestundene også til gode diskusjoner og samtaler om det som skjer i verden rundt oss.

I høst var jeg en del av et formidlingsopplegg på Litteraturhuset i Oslo for tredje- og fjerdeklassinger fra indre by. Jeg fortalte om isbjørninnbrudd på hytta, om mikroplast i magene på sjøfugl og om isgrotter, storslåtte som katedraler og i fare for å smelte bort neste sommer. Etter foredraget kom flere barn bort og lurte på om alt dette var sant. Stemte virkelig informasjonen jeg hadde servert dem de siste 20 minuttene? Min første tanke var: kudos for kildekritikk!

Min andre tanke var at i lys av Snapchats nye KI-verktøy, som kan manipulere virkeligheten på et blunk, så var det ikke rart at 9-åringene syntes det var litt vilt og nokså uvanlig med en isbjørn på kjøkkenet.

Men kanskje desto viktigere å innprente fra tidlig av, at veldig mye faktisk er sant. Vi er raske til å la barna dykke ned i magiske universer, men glemmer det faktum at barn er enormt nysgjerrige.

De vil vite hvordan ting fungerer, hva som skjer i kroppen, hvordan vi kan redde planeten, og hva som har skjedd siden dinosaurene trampet rundt. I barnas søken etter svar er faktabøker sentrale.

Det som gis ut av sakprosa i dag er noe helt annet enn min egen barndoms store leksika, hvis hovedformål var å presse blomster (Det er ikke lov å plukke blomster på Svalbard). Faktabøker for barn kan være vidunderlige oppslagsverk, som ved hjelp av flinke illustratører bygger forståelse, nysgjerrighet og kritisk tenkning.

I samlet flokk

Men for at disse bøkene skal få synligheten de fortjener, må vi låne, kjøpe og anmelde dem.

Det vil ikke bare hjelpe barna med å finne bøker som passer for dem, men også inspirere forfattere og forlag til å satse på sjangeren.

Og akkurat her må mediene vende blikket – ikke innover – men ytterligere utover. For det som anmeldes i norske medier viser på ingen måte bredden i norsk litteratur. Selv ikke nominasjon til en av landets mest anerkjente litteraturpriser gir sakprosabøker for barn innpass hos de store mediehusene.

Til inspirasjon bestemte Samtiden seg i år for å anmelde alle romandebutanter, til tross for at det ikke går rundt økonomisk. Altinget har fått støtte fra Fritt Ord til sakprosaanmeldelser, det gir håp. Tiden vil vise om det gir bredde.

Bokbransjetidsskriftet Bok365 gikk forrige uke ut og hyllet sin egen satsing på anmeldelser, og kunne også melde om gode lesertall.

Likevel bruker de verdifull spalteplass på å gi Kristian Valens selvbiografi en toer på terningen, og Hvite striper, sorte får, bokhøstens vinner i både omtale og rettssaker, en treer. Det er naturlig at ikke alle bøker får full score, men å fyre opp under kjendishysteriet, når plassen tiltenkt anmeldelser er så begrenset, er uheldig.

Et annet eksempel er Gunnar Kagge som i Aftenposten skriver at han sliter med å forstå hvorfor Danby Chois bok er utgitt. Mitt spørsmål er, hvorfor er den da anmeldt? Også NRK og Altinget gir boka terningkast tre. I stedet for å trille samme middelmådige karakter hadde leseren fått mer ut av større bredde i anmeldelsene. Hva med å heller slippe mestertyver, steinknusere og astronauter til?

Det enkle er ofte det beste

Tilbake til kaoset som gjerne melder seg i barnefamilier. Mitt råd er både enkelt og gratis: Dra på biblioteket og lån en faktabok. Les den høyt for barna. Ikke som et ekstra stressmoment, men som en enkel og viktig tradisjon.

Hadde mediene anmeldt bredere hadde du visst at det finnes en faktabok for alle. Heldigvis kan bibliotekarene gi gode anbefalinger.

Når det så koker som verst kan du dra krakken bortom glaset og begynne å lese høyt. Det er stor sjanse for at gråten vil stilne, kaoset roe seg, og barna vil komme krypende opp i armkroken, ivrige etter å høre mer.

Og kanskje oppdager de med det at virkeligheten er det største eventyret av dem alle.

Maria Philippa Rossi bor på Svalbard og skriver faktabøker og artikler. Hun tar også enkelte lokale oppdrag på frilansbasis for NRK.