Femmila lyver aldri. På startstreken står to som på papiret ikke skulle vært der.

To ulike historier. Samme mekanikk, skriver Per Øyvind Torvik om langrennsløperne Emil Iversen (til venstre) og Thomas Hjalmar Maloney Westgaard. Sistnevnte konkurrerer for Irland. Foto: Torgeir Strandberg, Aftenposten, Matthias Schrader, AP/NTB

Til start på femmila lørdag står to løpere som på papiret ikke skulle vært der.

Lørdag står vi foran den mest ærlige prøven vi har i langrenn. Fem mil klassisk i OL. Det er ikke en konkurranse der du kan gjemme deg. Du kan være heldig med ski, du kan være smart taktisk, og du kan ha en god dag.

Men over fem mil blir du målt på det som faktisk teller: om du har gjort jobben, riktig nok, lenge nok og med høy nok kvalitet.

Til start står to løpere som på papiret ikke skulle vært der, men som likevel står der. Thomas Hjalmar Maloney Westgaard for Irland. Emil Iversen for Norge.

Begge fra IL Varden i Meråker. Begge med Trøndelag, Steinkjer, Meråker VGS og Nord universitet som en rød tråd i utviklingen. Og begge med en historie som er helt forskjellig fra den andres, men som likevel peker mot det samme.

Jobber på feil måte

For det er én ting jeg har lært av å jobbe tett på utøvere i mange år. Utvikling er sjelden et mysterium. Det er oftere et mønster. Og det mønsteret er ofte brutalt enkelt. Du blir god til det du øver på, noe som også betyr at du blir dårlig om du øver dårlig.

Hvis du følger en plan som ikke gir deg de resultatene du vil ha, så må du endre planen. Ikke bare trene litt til, men faktisk endre. Det høres banalt ut, men i praksis er det akkurat her mange stopper. De jobber hardt, men de jobber på feil måte.

Thomas’ historie er et godt eksempel på dette. Mange vet at han er vokst opp i Norge, men ikke alle ser rammene rundt hjemstedet hans.

Leka er en øy ute på Namdalskysten. Fantastisk plass å vokse opp, men det er ikke et sted som serverer deg perfekte skiforhold. Med slike rammer blir ett valg helt avgjørende hvis du vil langt: Du må oppsøke et miljø som gir deg muligheter du ikke har hjemme. Du må få snø, du må få sparring, du må få folk rundt deg som kan mer enn deg, og som vil deg vel.

Så Thomas flyttet. Først var det Steinkjer VGS, så Meråker. Og her kommer en av de tingene som betyr mest i all prestasjonsutvikling, men som nesten ingen snakker om når de skal forklare suksess: hvem som ser deg før du er noen.

Læreren Hallstein Bøgseth i Steinkjer så noe i Thomas og tok ham inn. Alle som kjenner Hallstein, vet at han ikke lar seg imponere av prat. Han har selv medaljer fra VM i kombinert og vet hva som kreves.

Men han vet også noe annet. At en kropp som ser litt hengslete og ukoordinert ut som 17-åring, ikke nødvendigvis sier noe om hva som kan komme hvis du får riktig oppfølging over tid. Talent er ikke det samme som ferdig.

Toppidrett er ikke lidelse

Så skjedde det som nesten alltid må skje hvis en utøver skal hevde seg. Planen ble ikke bare fulgt, den ble justert når den ikke virket. Holdningen ble ikke bare snakket om, den ble trent. Og miljøet ble ikke bare et sted å være, men et sted som dro ham frem.

Og så kommer tidligere langrennsløper Frode Estil inn. For Emil var Frode sentral i de viktige årene på Meråker VGS, der grunnmuren ble lagt. For Thomas ble Frode også viktig da han kom inn i miljøet og fikk tilgang til den samme kompetansen, treningskulturen og standarden for hva som er kvalitet i arbeid.

Det er ikke tilfeldig at utøvere som ikke så «geniale» ut som 17-åringer, plutselig blir veldig gode etter noen år i et miljø som kan faget og som orker å stå i prosessen. Den biten undervurderer folk. De tror «glede» er kos, og at toppidrett er lidelse. Det er feil. De beste er ofte oppglødde, også når økten er kjedelig. De finner mening i det.

Thomas tok også et strategisk valg som mange misforstår. Han valgte å representere Irland (han har irsk mor og dobbelt statsborgerskap, red. anm.). For noen høres det ut som en snarvei. Men det er ikke snarvei til nivået. Det er en vei til muligheten til å få konkurrere på nivået. Og den læringen er brutal og verdifull.

Fotball eller ski?

Emils historie er like interessant, bare fra en annen vinkel. Emil var ikke et ferdig produkt som 17-åring. Han hadde også et veivalg, og mange vet at han var usikker på om han skulle velge fotball eller ski.

Han valgte ski og tok sjumilsstøvlene på.

Under Frode Estil og Meråker VGS-miljøet fikk han både treningskultur og rammer som gjorde at utviklingen skjøt fart.

Så kom det som alltid kommer i en lang karriere: perioder der det ikke stemmer. Og det er her vi ser hvem som faktisk har evne til å utvikle seg. For den største fellen i toppidrett er ikke å mislykkes. Den største fellen er å fortsette på autopilot når du ikke får det resultatet du vil ha.

Mange tenker at løsningen alltid er å stå i det og jobbe hardere. Men hardt arbeid er ikke en garanti hvis du gjør de samme feilene litt oftere.

Emil har hatt perioder der han måtte snu. Og i år ser vi tydelig at han har gjort grep. Livsstil. Kosthold. Struktur. Og ikke minst miljø.

Han koblet seg tett på Johannes Høsflot Klæbo som treningskompis. Det er ikke tilfeldig. Hvis du vil ha et annet nivå, må du inn i et miljø der den standarden er normal. Du kan ikke sitte alene og håpe at du blir verdensklasse i et vakuum. Du må bli dratt, du må bli utfordret, du må få speil.

Og når du har et miljø som gjør at du faktisk synes det er artig å trene igjen, da kommer kvaliteten tilbake. Da kommer kontinuiteten. Da kommer resultatet.
Det er derfor jeg mener disse prinsippene ikke bare er fine ord, men konkrete arbeidskrav.

Du må endre planen hvis den ikke virker. Og du må være i et miljø som beriker deg, ikke tapper deg. Du må omgås personer som har en kunnskapsbase som bringer de resultatene du vil ha.

Produkt av valg

Kunnskap er power. Kunnskap omsatt i praksis er superpower. Og kunnskap omsatt i praksis minus interferens – alt det som stjeler kvalitet uten at du alltid ser det, små skader, små sykdommer, litt for lite søvn, litt for dårlig ernæring, litt for mye stress – det er det som over tid blir suksess eller stagnasjon.

Så tilbake til lørdag. Femmila i Val di Fiemme.

Thomas står der som et produkt av valg. Valg om å flytte, valg om å bygge miljø, valg om å endre plan når det trengs, valg om å representere Irland og valg om å bygge kunnskapsbasen sin videre.

Emil står der som et produkt av evne til å justere når det ikke gikk som han ville. Til å ta grep. Til å endre hverdagen. Til å oppsøke et miljø som stiller krav, men som også gir deg energi. Til å finne gleden i arbeidet igjen.

To ulike historier. Samme mekanikk.

Og det er det som gjør at det nesten er utrolig at de er på start. Ikke fordi det er flaks. Men fordi det er konsekvens. Over tid.

Lørdag får de samme spørsmål av løypa, som alle andre i feltet: Har du gjort jobben? Riktig? Lenge nok? Med høy nok kvalitet?

Femmila lyver ikke. Den bare svarer.

Startskuddet for femmila går kl. 11 lørdag.