Fengselsstraff virker mindre avskrekkende for barn enn for (unge) voksne

Utgangspunktet for debatten var en kronikk på NRK Ytring, hvor forsker ved Politihøgskolen, Elisabeth Myhre Lie, argumenterte for at straff ikke virker i møte med ungdom som bryter loven.

Det fikk Frp-politiker og leder av justiskomiteen på Stortinget, Jon Helgheim, til å ta kraftig til motmæle. Først på Facebook, deretter på radio i Dagsnytt 18, og så i en kronikk på NRK Ytring.

Hovedpoenget til Myhre Lie var at det er svakt forskningsmessig belegg for at straff forebygger kriminalitet begått av ungdom, og at vi heller må prioritere forebygging og inkluderende tiltak. Hovedpoenget til Helgheim var at Myhre Lie ikke hadde forskningsmessig belegg for sine påstander. For å støtte det motsatte syn – at straff tvert imot virker godt i møte med ungdomskriminalitet – viste Helgheim til andre forskningsbidrag som Myhre Lie ikke hadde omtalt. Han anklaget henne for å bløffe siden forskningen hun viste til ikke støttet konklusjonene hennes. Han uttalte videre at Myhre Lie drev aktivisme forkledd som forskning, og oppfordret Politihøgskolen til å «rydde opp».

I etterkant av Helgheims utblåsinger har debatten tatt to ulike retninger. Den ene handler om akademisk ytringsfrihet. Mange tok til orde for at Helgheims oppfordring om at Politihøgskolen måtte «rydde opp» var et angrep på enkeltforskeres ytringsfrihet, og at måten kritikken ble fremmet på nærmet seg et personangrep. Den andre har handlet mer substansielt om temaet for kronikken.

En rekke andre forskere har skrevet innlegg hvor de støtter konklusjonene til Myhre Lie, men på et bredere forskningsmessig grunnlag. Flere har også kritisert Helgheim for selv å komme med påstander om straffens positive virkninger uten å kunne vise til godt nok belegg. I skrivende stund teller jeg godt over 20 innlegg i denne debatten, på en rekke ulike flater (NRK, Politiforum, Aftenposten, Khrono, Drammens Tidende, Klassekampen).

Slik jeg ser det, hadde Helgheim rett da han påpekte manglende belegg for to av påstandene i Myhre Lies kronikk. Han hadde imidlertid ikke rett når han beskrev dette som ‘bløff’. Det er vesensforskjell mellom å ha svakt belegg for en påstand og å bløffe.

Mitt syn på debatten er imidlertid at påstander om at ‘straff virker’ er like upresise som påstander om at ‘straff ikke virker’. De er upresise fordi straff er så mye forskjellig (blant annet bøter, samfunnsstraff, ungdomsstraff, fengsel), og fordi man i Norge har en rekke ulike begrunnelser for å straffe. Sagt på en annen måte: Det er veldig mange og veldig forskjellige ting man håper på at straff skal oppnå.

I norsk strafferett ønsker man for eksempel at straffen både skal ha allmenn- og individualpreventive virkninger. Og når det er snakk om individualprevensjon, kan den oppnås både ved avskrekking, rehabilitering og inkapasitering (ved å holde lovbrytere fengslet kan de ikke gjøre ny kriminalitet så lenge de er bak lås og slå).

Debatten som Helgheim dro i gang, ville vært bedre dersom det var tydeligere hva slags straff man mener virker eller ikke virker. Den ville også vært bedre dersom man tydeligere argumenterte for hva slags virkning av straff man snakker om.

Så la oss prøve å gjøre det, ved å ta utgangspunkt i fengselsstraff, ettersom det er den strengeste straffereaksjonen man kan benytte overfor ungdom som bryter loven, og den type straff Helgheim selv virker mest opptatt av. Fengsling av barn var også hovedtemaet på Strafferettskonferansen i Agder, som ble arrangert i Kristiansand denne uken. Hva vet vi om fengselsstraffens virkninger for unge lovbrytere?

Den ferskeste og grundigste studien av dette ble relativt nylig publisert. Jeg har omtalt denne studien i spalten her før, men siden den i liten grad har vært trukket frem i debatten som pågår, er konklusjonene åpenbart verd å repetere. Studien er basert på informasjon om samtlige barn som var fengslet fra 2000 til 2019. Forskerne viser at av alle barna som var fengslet ved dom i denne perioden, var 1 av 3 tilbake i fengsel etter ett år, 57 prosent var tilbake i fengsel etter 3 år, og 65 prosent etter fem år. Tilbakefall til ny fengsling var 2-3 ganger høyere for barn (15-17 år) enn for de eldre aldersgruppene (18-34 år).

Hva kan vi så si om straffens virkninger basert på denne studien? Min tolkning vil være at fengselsstraff for barn i liten grad har den avskrekkende og rehabiliterende virkningen man ønsker, ettersom en såpass stor andel fengsles på nytt. Studien indikerer også at fengselsstraff virker mindre avskrekkende og rehabiliterende for barn enn den gjør for (unge) voksne. Vi kan imidlertid ikke utelukke at straffen hadde en viss kriminalitetsforebyggende effekt ved at barna var forhindret fra å begå nye lovbrudd i den perioden de var fengslet.

Det kan godt være at Helgheim mener jeg driver med ‘aktivisme’ i stedet for forskningsformidling når jeg tolker denne studiens konklusjoner. Men da må han i så fall også forholde seg til uttalelsen fra Lise Sannerud, direktør i Kriminalomsorgsdirektoratet, som på LinkedIn denne uken skrev at tallene som direktoratet sitter på, «tyder på at fengsel tidlig i livet har en særlig negativ effekt».