Hva om problemet er at produktet ikke matcher det markedet faktisk trenger?

Men kanskje vi kan se på dette fra en litt annen vinkel?

For det virker som om vi har havnet i en situasjon der ingen egentlig er fornøyde. Idretten føler de ikke får tilstrekkelig støtte. Deler av næringslivet sliter med å se muligheter. Og resultatet er at begge parter står igjen med en følelse av at noe ikke stemmer.

Hva om problemet ikke handler om manglende vilje – men om at produktet som tilbys ikke lenger matcher det markedet faktisk trenger?

Dette er ikke ment som kritikk, men som et ærlig forsøk på å forstå hvorfor sponsorater i idretten ikke får de samme synergiene som man en gang gjorde. Og kanskje enda viktigere: hvordan vi kan tenke annerledes rundt det.

Verdi har endret seg – og klubbene må følge etter

Logoeksponering på drakt og LED-skilt gir ikke den samme effekten som i 2011. Synligheten på stadion – som en gang var kjernen i sponsorpakker – har rett og slett ikke den kommersielle kraften den en gang hadde.

Det er ikke lenger nok å selge «synlighet».

Det betyr ikke at idretten er mindre viktig. Men det betyr at produktet som tilbys sponsorer har endret seg fundamentalt. Kanskje er det på tide at klubbene endrer seg med det?

Lokale aktører kan ikke bære internasjonale ambisjoner alene

Her tror jeg vi må være ærlige: Det er vanskelig å forvente at regionale bedrifter skal finansiere nasjonale – og i noen tilfeller internasjonale – satsninger helt på egen hånd.

Ta Vipers som eksempel. Da de var verdens beste håndballklubb, tenkte jeg at det ville komme mer kapital utenfra regionen. Men når man opererer på et internasjonalt nivå, bør kanskje sponsorsalget også være nasjonalt og internasjonalt? Det er mye å forvente at Sørlandet alene skal løfte et globalt topp-produkt.

Når spillerprofiler blir viktigere enn klubben – kanskje har klubbene mistet litt av seg selv?

Det jeg ser er at sponsorer i økende grad ønsker å bruke spillere i sin kommunikasjon, mer enn hele laget. Spillerne står i et limboland mellom å levere på banen og utenfor. Og klubbene sliter med å utnytte dette potensialet.

Men kanskje handler dette om noe mer enn bare at enkeltprofiler er lettere å jobbe med?

Jeg tror det delvis skyldes at klubbene ikke lenger er like tydelige på hvem de er. Før visste du om dette var en klubb for arbeiderklassen, om de var underdogs, om de hadde en bestemt identitet eller holdning. Nå framstår mange klubber litt udefinerte for oss som står på utsiden.

Hva står klubben for utover å vinne kamper? Hvilke verdier? Hvilken rolle spiller de i lokalsamfunnet? Hvordan jobber de med sin egen merkevare?

For når klubben ikke er tydelig i hvem de er, blir det nesten umulig for sponsorer å hekte seg på. Hvordan skal en partner vite hva de skal aktivere rundt, hvis ikke klubben selv vet hva de representerer utover resultater?

Kanskje er ikke løsningen å kjempe mot at spillerprofiler trekker – men å bygge en klubbidentitet som er så sterk at spillerne og klubben forsterker hverandre? Der profiler blir ambassadører for noe større enn seg selv?

De beste sponsoratene bygges sammen

Kanskje må både sponsorer og klubber utfordre hverandre litt mer? De beste sponsoratene vi ser, skjer når klubben og partneren utvikler noe sammen. Der klubben ikke bare selger logo, men innsikt. Ikke bare eksponering, men en plattform for å gjøre noe som faktisk betyr noe.

Kanskje er det på tide å tenke nytt?

Kristiansand har masse ressurser, kompetanse og vilje, både i næringslivet og i idretten. Men det finnes et strukturelt gap mellom hva sponsorer faktisk trenger i 2025, og hva idretten fortsatt tilbyr som om det var 2011.

Dette gapet fylles ikke av at næringslivet tar seg sammen. Det fylles av nytenking, samarbeid, og vilje til å se på sponsorater som noe mer enn logoplassering.

Og det krever at begge parter er villige til å tenke annerledes sammen.