Forbudt kunnskap

For noen år siden satt jeg sammen med min den gang 9 år gamle sønn da han skulle få sitt første debetkort.

Jeg begynte å forklare hva et debetkort er, men kom ikke langt før han avbrøt og la ut om forskjellen mellom debet- og kredittkort – presist og detaljert.

– Hvor har du dette fra? spurte jeg.
– YouTube.

Det samme har jeg de siste årene opplevd i mitt arbeid med ungdom med svært ulike bakgrunner. De snakker om astronomi og gastronomi, geopolitikk og økonomi, arkitektur og historie. Temaer de aldri har vært i nærheten av på skolen.

–Hvor ...
–TikTok.

Som en ungdom som nylig spurte hvordan man oppretter et nytt land. Jeg prøvde å si noe fornuftig om Sør-Sudan.

– Ja, for eksempel, sa han. Det var nettopp det videoen handlet om.
– TikTok.

Jo da, det er anekdotisk. Men tendensen er udiskutabel.

For mange unge er ikke lenger skolen eller tradisjonelle medier den primære inngangen til kunnskap om verden. Den finnes på plattformer som voksne i økende grad ønsker å regulere bort.

Regjeringen begrunner nå forslaget om aldersgrense på sosiale medier med kriminalitet, mobbing og skadelig innhold. Det er reelle bekymringer, men dette er ikke fenomener som oppstår fordi plattformene finnes.

Mobbing springer ut av sosiale dynamikker vi også finner blant voksne – bare i andre former.

Rekruttering til kriminalitet og eksponering for skadelig innhold har sitt opphav i det samfunnet de unge er en del av, og lar seg neppe løse gjennom brede begrensninger av plattformene alene.

Det er ikke urimelig å håpe at en aldersgrense kan dempe enkelte negative utslag. Men når tiltaket retter seg mot tilgang til hele tjenester, tyder det på at bekymringen stikker dypere. Ikke bare i hva ungdom møter der – men i hvordan de bruker tiden sin. I forestillingen om at de «bare skroller».

Men stemmer det?

For det som fra utsiden kan se ut som passiv tidsbruk, er ofte noe helt annet: en kontinuerlig eksponering for ideer, forklaringer og perspektiver.

På disse plattformene følger unge utviklingen innen teknologi, økonomi, kultur og samfunn i et tempo tradisjonelle medier ikke er i nærheten av. De finner interessefelt, går i dybden, og lar algoritmene forsterke det de allerede er nysgjerrige på.

Det betyr ikke at innholdet er uten problemer. Det finnes mer enn nok av overfladisk underholdning og rent tøv.

Men i en hard konkurranse om oppmerksomhet er ikke publisering av tøv tilstrekkelig for alle som lever av innholdsproduksjon. Mange av dem som blir store, gjør det nettopp fordi de klarer å formidle noe om verden som ungdom finner interessant.

Dette er ikke nødvendigvis strukturert læring. Men det er læring.

Og det skjer i en tid der forutsetningene for å orientere seg i verden er i ferd med å endres. Kunstig intelligens er i ferd med å omforme arbeidslivet i et tempo vi ikke har sett maken til. Yrker vi kjenner vil forsvinne, desimeres og endres – og nye vil oppstå.

Problemet er at vi ikke vet hvilke.

Det betyr at den viktigste kompetansen ikke nødvendigvis er det vi kan lære bort i dag, men evnen til å orientere seg i et landskap i rask endring. Å oppdage nye muligheter, forstå nye verktøy og se sammenhenger før de er ferdig definert.

Dette skjer ikke først og fremst gjennom ferdige læreplaner. Det skjer gjennom eksponering, nysgjerrighet og utforskning.

Samtidig er det verdt å merke seg hvordan utviklingen går i begge retninger. Sosiale medier integrerer nå kunstig intelligens direkte i plattformene. Samtidig beveger leverandører av KI seg mot mer visuelle og delbare formater.

Skillet mellom underholdning, informasjon og uunnværlige verktøy kommer til å bli stadig mer uklart.

Det betyr at reguleringer som i dag retter seg mot «sosiale medier», i praksis også kan komme til å omfatte sentrale innganger til teknologi som vil forme både arbeidsliv og samfunn.

Det er også et bredere perspektiv som sjelden berøres i denne debatten: Norge er en liten, åpen økonomi som er avhengig av å forstå og tilpasse seg globale utviklingstrekk tidlig.

For mange unge skjer denne orienteringen nettopp gjennom disse plattformene. Det er der de følger med på teknologi, kultur, forbruksmønstre og nye måter å organisere arbeid og virksomheter på.

Hvis vi lykkes med å begrense denne tilgangen, risikerer vi å forme en generasjon som i mindre grad er koblet på de globale strømningene som danner grunnlaget for nye ideer, tjenester og virksomheter.

Nylig spurte min sønn meg:

– Var det slik da du var liten også, pappa, at de voksne var sure over at dere leste så mye?

Det som i dag omtales som skrolling, er ikke bare underholdning. Det er også en måte å ta inn kunnskap på – en form for «lesing» i bred forstand, der tekst, lyd og bilder smelter sammen.

En aldersgrense på sosiale medier kan gi en følelse av handlekraft; den er enkel å formulere og enkel å forstå. Men det er stor fare for at man bruker knappe ressurser på tiltak som i praksis er vanskelige å gjennomføre.

Og skulle man mot formodning lykkes, kan de langsiktige konsekvensene bli alvorlige.