Grønn teknologi kontrolleres i økende grad fra Kina. Det gjør oss sårbare.

Kina står for rundt 80 prosent av den globale solcelleproduksjonen. Bildet er fra Shandong-provinsen i det østlige Kina. Foto: Ng Han Guan, Ap/NTB

Grønn teknologi kontrolleres i økende grad fra Kina. Det gir tempo og lavere kostnader, men også sårbarhet.

For å kutte utslipp og nå klimamålene må Norge elektrifisere transport, industri og petroleumsvirksomhet i rekordfart. Det krever teknologi og komponenter vi i liten grad produserer selv, og som vi i økende grad henter fra Kina. Det grønne skiftet gjør oss dermed avhengige av leverandører vi har begrenset innflytelse over, i en tid der teknologi, sikkerhet og politikk henger tettere sammen enn noensinne.

Det er ikke tilfeldig. I flere tiår har kinesiske myndigheter investert strategisk i grønn teknologi, bygget verdens største produksjonskapasitet og sikret seg kontroll over sentrale ledd i verdikjedene. Kina står for rundt 80 prosent av den globale solcelleproduksjonen og 75 prosent av verdens batterier. Bare i 2023 investerte landet over 130 milliarder dollar i solindustri, nok til å bygge mer enn dobbelt så mye kapasitet som verdens samlede etterspørsel.

Denne dominansen gjør kinesisk teknologi sentral i elektrifiseringen av Norge, fra elbiler og busser til solkraft, havvind og batterier.

Statlig finansiering

Når Kina går inn i et marked, er det sjelden halvhjertet. Med billig statlig finansiering har elbilgiganten Byd passert Tesla både i omsetning og volum, mens Longi Solar og Mingyang alene står for rundt 20 prosent av det globale solcelle- og havvindmarkedet. Teknologien er avansert, rimelig og lett tilgjengelig, en kombinasjon som driver og dominerer det grønne skiftet.

Men avhengigheten fører også med seg nye sikkerhetsutfordringer. I USA og Danmark er det oppdaget skjulte sabotasjebrytere i kinesiske vekselrettere. I Tyskland advarer forsvarsinstituttet Gids om at sensorer i kinesiske havvindturbiner kan brukes til å spore marine fartøy og muliggjøre sabotasje.

Også i Norge vokser bekymringen. Statnett bruker kinesiske DJI-droner til inspeksjon av høyspentlinjer. Disse dronene er svartelistet i USA, mistenkt for å kunne lekke sensitiv data til Kina. Nasjonal sikkerhetsmyndighet (NSM) har uttrykt bekymring over andelen norsk transport- og energiinfrastruktur som bygger på kinesisk teknologi. Og nylig ble kinesiske studenter nektet opptak på Svalbard av sikkerhetshensyn.

Overdrevet frykt?

Er frykten for Kina overdrevet? Kanskje. Kinesisk teknologi har gjort klimatiltak billigere og mer tilgjengelige, og de har bidratt til betydelige globale utslippskutt. Å vente på at Europa bygger egne verdikjeder kan bety dyrere og tregere omstilling. Mange mener dessuten at frykten for spionasje og teknologisk kontroll er overdrevet eller preget av blokktenkning. Dokumenterte tilfeller er få.

Men fravær av bevis er ikke fravær av risiko. I autoritære regimer viskes skillet mellom kommersiell og politisk makt lett ut. Strategisk teknologi og digitale systemer kan raskt bli statlig kontrollert, ikke nødvendigvis fordi det er intensjonen, men fordi strukturen tillater det. Teknologisk avhengighet må derfor møtes med strategisk årvåkenhet.

Risikoen forsterkes av en skjev maktbalanse. Selv om Kina også er avhengig av Europa som marked, dominerer de produksjonen og kontrollerer innsatsfaktorer som sjeldne jordarter og batterimetaller.

Etter invasjonen av Ukraina vet vi hvor raskt avhengighet kan bli et geopolitisk våpen. Norge må elektrifisere, det finnes ingen alternativer. Samtidig må vi bygge egne verdikjeder, stille tydelige krav til leverandører og styrke det europeiske teknologisamarbeidet. Vi trenger kinesisk teknologi for å lykkes. Men vi må sette premissene selv – før avhengigheten setter dem for oss.