Hele saken er en saus

Det var intet slips som strammet rundt halsen, men energiminister Terje Aasland fremstod tilknappet der han satt i studio 50 på Marienlyst torsdag kveld.

Stram i masken nærmest spyttet han ut ord som vanligvis poleres vekk fra statsrådsvokabularet.

– Useriøst! Løgn! Unnviker fakta! Ulovlig!

Stridens kjerne er hvorvidt Equinor sitt gasskraftverk på Melkøya skal driftes med strøm fra land, slik Stortinget har bestemt.

En forutsetning for elektrifisering fra 2030 er at det kan produseres og fraktes nok strøm fra fastlandet og ut til Melkøya. Det har staten forpliktet seg til i sine avtaler med Equinor.

Regjeringen risikerer nå at stortingsflertallet setter et stort kryss over denne kraftgarantien som i praksis sikrer Equinor forrang i kraftkøen.

Stortingsflertallet kan i stedet frigi kraften slik at «førstemann til mølla» får kraft, først.

Det kan teoretisk gjør at butikker, fabrikker, næringsparker og industri på land kobler seg opp over hele Finnmark og at det ikke blir noe strøm igjen til Melkøya når det trengs.

Det kan bety et nytt gasskraftverk for å sikre fremtidig drift. Det blir dyrere og mer klimaskadelig.

Det er derfor Terje Aasland er noe langt mer enn irritert.

Hele saken er en saus.

Det er en ærlig sak å være for eller mot elektrifisering. Det går an å mene at det ikke er viktig å nå klimamålene. Det er relevant å tenke på hvor mye strøm som kan produseres og fraktes i Finnmark. Strømprisen til folk er selvsagt av betydning.

Men man kan ikke si at det ikke vil ha konsekvenser å skulle endre på forutsetningene for Melkøya. Det må alle partier ta inn over seg, uansett hva de stemmer. Begge sider sitter her med hver sine luftslott, potensielt.

Kanskje derfor vil ikke forslaget som nå ligger an til å få flertall, faktisk bli vedtatt til uken.

Enige om hva de er mot, ikke hva de er for

Det er gassen fra Snøhvit-feltet i Barentshavet som tas imot, prosesseres og lastes om på skip før det fraktes sørover. Industrivirksomheten er i dag bare mulig fordi et gasskraftverk putrer og går og er Norges største enkeltstående kilde til CO₂-utslipp.

Elektrifiseringen ble først vedtatt av Støre-regjeringen under kommunevalgkampen i 2023, et nederlag for Senterpartiet som da var en del av regjeringen.

Våren 2025, etter Sps regjeringsexit, ble det ikke flertall i stortinget for å erstatte landstrømmen med karbonfangst og lagring.

Under valgkampen i fjor høst drev særlig Frp valgkamp mot elektrifisering som et eksempel på «symbolske klimatiltak».

Rødt og KrF ville også reversere elektrifiseringen og heller bygge gasskraft med rensing. SV ville erstatte kraft fra land med flytende havvind, mens Sp ville stanse ytterligere elektrifisering. Høyre ville pålegge oljeselskapene å sørge for erstatningskraft.

Tidligere denne måneden snudde Frp.

Partiet vil ikke lenger avlyse elektrifiseringen. Prosjektet har kommet for langt. Det vil være politisk, kommersielt og juridisk umulig for staten å endre forutsetningene for Equinor og de for lengst inngåtte kontraktene med dem og alle underleverandører.

Frp avfeiet alt dette i valgkampen. Nå fikk pipen en annen lyd.

Fra stans til fortsatt drift.

Nå justerer Frp kursen igjen: Fra fortsatt drift til nye premiss og usikkerhet om kraftgaranti.

Både Equinor og Offshore Norge er svært kritiske til å gjøre om på planene. De peker nettopp på den politiske risikoen, usikkerheten og behovet for stabilitet. I tillegg til at de kaller det er juridisk tvilsomt.

Det er også derfor Aasland tenner på alle plugger mot Frp i Dagsnytt 18-studioet.

Ingen enkel sak

Det er i det minste kraft i debatten! Uansett ståsted bør man i det minste anerkjenne følgende dilemmaer:

• Det er ingen enkel sak å endre eller stoppe prosjektet!

Økt forurensing, dyrere CO₂-pris og tapte klimamål vil gi økte kostnader og endrede forutsetninger for både operatør og storsamfunn.

Politisk er mange partier mot elektrifisering, uten å ha et flertall for alternativet. Havvind, gasslagring eller ikkeno gir veldig ulike konsekvenser av å endre eller stoppe elektrifiseringen.

• Det er ingen enkel sak å realisere planene!

Melkøya-debatten holdes i livet av at planene i utgangspunktet er, skal vi si, ambisiøse.

Elektrifiseringen ble vedtatt sammen med et regionalt kraftløft som skulle sikre nok strøm til Melkøya, annet næringsliv og befolkning i hele Finnmark. Nok produksjon og tilstrekkelig nye kraftledninger for å frakte strømmen frem.

Som den akutte debatten understreker: Det er ikke folkelig tillit til at dette lar seg løse. Stortinget kan vedta at alle skal få kraft. Man kan late som at Equinor ikke trenger en særskilt garanti for Melkøya og først-i-køen-billett.

Men det er ikke nødvendigvis realistisk eller forutsigbart.

Ingeniørmessig er det krevende å bygge og frakte kraft i regionen, hensyn til urfolksrettigheter og arealforvaltning gjør det enda mer krevende.

Når både «stopp» og «realisér» er så krevende, trenger vi ikke politiske vedtak som endrer premissene.

Hvis Stortinget later som at premissene kan endres uten at det får noen konsekvenser, vil det legge politiske, pedagogiske, praktiske, økonomiske og juridiske stener til byrden for et prosjekt som sliter nok med imaget fra før.

Hvis Stortinget vedtar noe regjeringen med loven i hånd lar være å følge opp, vil kaoset være komplett.

Det er for lett å si at Melkøya-komplekset ikke er perfekt. Det er for vanskelig å gjøre noe konstruktivt.

Så langt er det skapt mer politikerforakt enn klimakutt på Melkøya.

Uansett fortsetter dette å være sant: Melkøya er full av kamper og omkamper.

Engasjementet, konfliktene og dramaet er nesten nok til å erstatte et gasskraftverk i seg selv.