Helt flat la hun seg ikke

Så, var det virkelig slik det så ut? Kunne landets kommende dronning ha fortsatt et vennskap med Jeffrey Epstein etter å ha funnet ut at han var en dømt overgriper? Etter å ha googlet ham og så skrevet til ham at hun fant noe som «ikke så bra ut», fulgt av et smilefjes?

Nei, ifølge kronprinsesse Mette-Marit selv. I NRKs intervju sier hun at hun ikke husker e-posten, men aldri ville satt smilefjes i en slik sammenheng. Vil hun bli trodd? Det kan hende. Det er en pussig e-post-utveksling, der det ikke er godt å se akkurat hva hun henviser til.

Intervjuet med henne og ektemannen etterlot uansett ingen tvil om at kronprinsessen har vært sterkt preget av hele historien, både ofrenes skjebne og sin egen ufrivillige rolle i å pusse på Epsteins tilskitnede omdømme.

Hun fremsto ikke som noen som tok, eller hadde tatt, lett på den typen forbrytelser Epstein begikk. Det var trolig det viktigste for kronprinsessen å få frem. Hun ga uttrykk for anger over at hun ikke hadde sjekket ham bedre, ikke hadde advart andre mot ham, ikke vært åpen om at hun hadde bodd i Epsteins hus i Palm Beach da saken sprakk i offentligheten i 2019.

Interessant nok var det én ting hun ikke å syntes å angre på. Det var ingen tegn i intervjuet til at kronprinsparet synes de burde informert apparatet rundt seg, Slottet eller Utenriksdepartementet, om vennskapet med Epstein eller oppholdet i Palm Beach. Det ble avvist med at vennskap hører privatlivet til, og at ansvaret for å sjekke venner er kronprinsessens eget.

Men kan dette avfeies så enkelt?

Kronprinsessen har flere ganger gitt uttrykk for hvor viktig det er for henne å ha en privat sfære. Ektemannen har også mislikt det hvis utenforstående har sterke meninger om folk han har knyttet til seg.

I Kjetil Østlis biografi om kronprinsen fra 2023, snakker han om en viss frustrasjon over artikler som insinuerer at de som kjenner ham, bare er ute etter litt rojal stråleglans, at de bare vil være sammen med ham fordi han er kongelig.

Denne frustrasjonen er forståelig. For hvis de du kjenner, stadig fremstilles som om de har et kynisk syn på vennskapet, hva sier det så om deg? Jo, at du er naiv og lettlurt, og at det dessuten er usannsynlig at folk rett og slett liker deg for den du er. Det må svi.

Det er en impuls i offentligheten til å tenke instrumentelt og maktkritisk, og den kan sikkert få den som omtales, til å føle at menneskelige bånd og kjemi blir mistrodd uten grunn.

Men så er det bare det, at mistroen iblant er på sin plass. Som kongelig kan du føle at du har et sted der du kan være «bare deg», men det er nå engang slik at kongeligheten følger deg inn i hvert eneste rom.

Behovet for fristeder, for arenaer der du ikke trenger å opptre, ikke trenger å holde igjen, er naturlig. Men i omverdens øyne er du alltid prins eller prinsesse.

Det betyr ikke at alle som er greie mot deg, er gribber, men det betyr at noen garantert vil være det. Kongelige er sosiale trofeer. De kan brukes til å opphøye enhver forsamling, til imagemessig hvitvasking. Og det må man kunne forvente at de kongelige, og Slottet, er på vakt mot.

I 2011, året da kronprinsessen innledet vennskapet med Epstein, ble daværende prins Andrew stadig konfrontert med sitt vennskapet med ham. Det begynte med at de to ble fotografert i Central Park i desember i 2010.

Både dette bildet og det nå berømte fotografiet av Andrew og det unge Epstein-offeret Virginia Guiffré ble publisert i februar 2011. I juli ble dronning Elizabeths sønn tvunget til å trekke seg fra stillingen som britisk handelsutsending.

Det ble skrevet et trettitalls saker om Andrew og Epstein i norsk presse det året. En vanlig mediebruker kan fort ha oversett det. Men en enkeltperson eller en institusjon som også er kongelig, som må være årvåkne mot utnytting, burde følge nøyere med på slike ting enn andre.

Det er verdt å huske på at kronprinsessens kontakt med Epstein, og krisen som har kommet av den, var hundre prosent unngåelig. Et apparat som var innstilt på å gjøre visse undersøkelser om alle som ønsket å være vertskap for de kongelige, ville fanget opp hva som skjedde.

Er det kommet nye rutiner, nye perspektiver på plass for å hindre at kronprinsessen eller andre kongelige blir manipulert på samme måte igjen? Det fremstår i øyeblikket ikke slik.

Det har gått syv uker siden det ble kjent hvor omfattende og vennskapelig kronprinsessens forhold til Jeffrey Epstein faktisk var. På de ukene er det ett ord som har vært i bruk påfallende ofte. Ordet er «tilgi». Spørsmålet er om «vi», folket, kan tilgi kronprinsessen, om kronprinsen kan det, om noen kan det. Det er skrevet kronikk opp og kommentar ned om det spørsmålet.

Derfor var det interessant at ordet «unnskyld», eller tilsvarende, var fraværende i intervjuet med kronprinsparet. Det var kanskje en sterkt preget kronprinsesse vi så, men helt flat la hun seg ikke.

Og i det ligger det kanskje en liten irettesettelse, av pressen, av de som har ment sterkt og mye, av stemmene i kommentarfeltet.

Det er nærliggende å se denne merkbare utelatelsen i lys av kronprinsparets historie. I biografien om kronprinsen forteller kronprinsesse Mette-Marit rett ut om hvor fryktelig hun opplevde det da hun måtte stå frem og angre offentlig på den tidligere livsførselen sin før hun giftet seg med kronprinsen.

I boken beskriver hun pressekonferansen på Slottet slik:

«Botsøvelsen kaller jeg den. Ennå kan seansen gjøre meg sint. Jeg forstår behovet for fortellinger, en ung alenemor må bekjenne sine synder før hun kan slippe inn i denne familien. Jeg skjønner at det må til for at folk kan akseptere meg. Samtidig er det for lett å bli bergtatt av det romantiske i den fortellingen, hun som bekjenner sine synder og vaskes ren ... Men det kan jeg love deg, at å bli vaska fri for synder i full offentlighet er det ingen romantikk i. Det er forferdelig.»

Den unge Mette-Marit Tjessem Høiby hadde på det tidspunktet ikke gjort noen
noe vondt. Hun hadde festet hardt og hun hadde fått et barn. Men det var helt nytt i kongelig sammenheng, og dessuten var det tiden rundt årtusenskiftet.

Det var ikke den stolteste perioden i pressehistorien eller kulturen. Det å være pirret og oppbrakt gikk hånd i hånd, og det var ikke uvanlig å sette seg til doms i
offentligheten, særlig over unge kvinner, over hva de hadde gjort med livet sitt og seksualiteten sin. Publikum kunne fråtse i pikante spekulasjoner og samtidig føle seg moralsk overlegne.

Pressekonferansen i 2001 var en blanding av noe tidstypisk og noe gammelt, en mediehappening og en botsgang. I praksis virket den etter hensikten, for den la mange spekulasjoner døde og la grunnlaget for et bryllup omgitt av ren glede. Men den var på mange måter uverdig.

Sett gjennom det prismet er det ikke så underlig at kronprinsessen vegrer seg for å sette seg i samme situasjon igjen. Og det at hun ikke blir med på en ny offentlig selvpisking gjør også at det er nærliggende å stille noen spørsmål.

Hva er det egentlig kronprinsesse Mette-Marit skylder publikum å svare på? Spørsmålene er mange, men hvilke er drevet av ren nysgjerrighet, og hvilke av legitim skepsis til hvordan monarkiets integritet har blitt ivaretatt?

Spørsmålet om kronprinsessens personlige moral, som så mange var opptatt av i 2001, burde ikke være presserende nå. Hun er et feilbarlig menneske, noe alle er, hun lot seg manipulere, noe mange har gjort. Det er enkelt og sikkert fristende å sette seg til doms over et menneske i en sådan stund, men det er sjelden helt kledelig.

Det som derimot er et helt legitimt spørsmål, er det som går på rolleforståelsen til landets kommende dronning. Om hva hun selv ser på som begrensningene som følger med tittelen og posisjonen, om hvilke forholdsregler hun mener bør tas også i situasjonene der ingen ser henne. Om hvordan folket hun skal representere kan føle seg trygge på at det norske monarkiet i fremtiden ikke vil brukes for å heve statusen til enkeltpersoner med betenkelige motiver.

Der er noen spørsmål besvart, og noen gjenstår. Noen baller har nok kronprinsessen lagt døde med dette intervjuet, men et par svirrer fremdeles rundt i luften.