Høyesterett sa nei til å behandle anken – forliksavtale endte med MVA-smell på 73 millioner

Forhistorien til saken som sist uke ble rettskraftig avgjort i Høyesteretts ankeutvalg, er at boreselskapet Seadrill leverte offshoretjenester til leteselskapet Northern Operations. Arbeidet ble fakturert løpende, inkludert merverdiavgift.

Etter hvert fikk Northern-ledelsen problemer med å betale boreregningene sine. På dette tidspunktet skyldte de Seadrill nesten en halv milliard, pluss nærmere 100 millioner i merverdiavgift.

Den utestående merverdiavgiften hadde Seadrill allerede «viderebetalt» til staten. Striden har nå stått om Seadrills forsøk på å få disse pengene tilbakeført, ettersom kunden aldri betalte den.

Ville ha momsen tilbake

Det som skjedde var nemlig at selskapene inngikk forlik om gjelden. Avtalen innebar at det aller meste av den halve milliarden, inkludert 73,5 millioner kroner i MVA, aldri ble betalt fra kunden – i hvert fall ikke i kontanter. Med dette forliket i hånda gikk Seadrill så videre til Skatteetaten, og krevde å få tilbakeført de allerede innbetalte 73,5 millioner kroner – som «overbetalt» MVA.

Det gikk Skatteetaten ikke med på.

MVA-loven § 4-7 sier at man kan få tilbakeført tidligere beregnet utgående merverdiavgift dersom det utestående kravet er «endelig konstatert tapt». Typisk om kunden slås konkurs. Skatteetaten mener imidlertid man ikke kan anse kravet som «tapt» i et tilfelle som dette. Begrunnelsen er forliket som ble inngått.

Dette var Gulating lagmannsrett enig i, da saken ble behandlet der i vinter. Staten fikk fullt medhold i sin anførsel om at kravet i et tilfelle som dette må vurderes på samme måte som om det var innfridd. Gulating skrev at dersom avtalen var ment å være en ettergivelse, og ikke en innfrielse, «så ville det etter lagmannsrettens syn vært naturlig at dette på noen måte hadde fremkommet skriftlig, enten i dokumenter forut for avtalen og i hvert fall i avtaleteksten».

Konklusjonen ble at forliksavtalen skal anses som en gjensidig bebyrdende endringsavtale, som innfrir det utestående kravet. Dermed foreligger ingen utestående fordring å tapsføre, og heller ingen rett til tilbakeføring av «overbetalt» MVA.

– En uheldig regel

Seadrills prossessfullmektig i saken, Bjørn Christian Lilletvedt Tovsen fra Thommessen, anket, men Høyesteretts ankeutvalg finner ikke tilstrekkelig grunn til å fremme saken til behandling i avdeling. Tovsen kan dermed konstater at både tingretten og lagmannsretten har vurdert den aktuelle forliksavtalen som en endringsavtale, med den konsekvens at hans klient mister MVAen som allerede er innbetalt til statskassen – selv om kunden aldri har innbetalt noen korresponderende sum.

– Kreditor vil da under visse omstendigheter være tjent med å slå debitor konkurs fremfor å inngå en ellers kommersielt fornuftig forliksavtale. Dette vil være en uheldig regel, med mindre synspunktet om at det lavere vederlaget må anses som full innfrielse gir kreditor rett til tilbakeføring av merverdiavgiften ved utstedelse av kreditnota. Altså fordi det avtalte vederlaget, og dermed beregningsgrunnlaget for merverdiavgift, anses å være lavere enn den utestående fordringen merverdiavgift ble beregnet på, sier Tovsen.

Seadrill ble i lagmannsretten dømt til å betale rundt én million kroner i statens sakskostnader for to instanser, uten at det formodentlig gjør det helt store utslag i denne kostnadssammenhengen. For behandlingen i Høyesteretts ankeutvalg tilkjennes staten ytterligere drøyt 50.000 krober.

Skatteetaten har vært representert av Arne Johan Dahl fra Thallaug.

– Staten er godt fornøyd med at også lagmannsretten konkluderte med at Skatteetatens vedtak bygger på riktig forståelse av reglene, og at anken ble forkastet, uttalte Dahl i kjølvannet av lagmannsrettens dom.