Hun vil være ærlig med barna sine. Men hvordan fortelle dem at hun ikke stoler helt på mormor?

Hun har bestemt seg for aldri å lyve for barna sine. Så hvordan skal hun forklare dem at de så sjelden besøker mormor?

Det er en stolt kvinne jeg har foran meg. Hun sitter rett i ryggen og ser direkte på meg, også når hun snakker om vanskelige ting. Om oppveksten i en familie som så fin ut på overflaten, med fint hus og barn som hadde rene klær og møtte tidsnok på skolen. Ingen kunne vite hva som var skjult bak fasaden.

Far jobbet som selger og var mye på reise. Stadig mer, som årene gikk. Hjemme var mor. Noen dager i godt humør, en super-mamma. Andre dager så stupfull at hun ikke var i stand til å snakke.

«Hvordan dagen ville bli var umulig å vite», forteller Katrine. «Å ta med venner hjem var helt utelukket.»

Men på et eller annet vis tok barndommen slutt. Katrine flyttet hjemmefra rett etter videregående, for aldri å se seg tilbake. Far forlot mor så snart barna var flyttet.

Og merkelig nok var det dette som skulle til.

«Dagen etter at vi barna fikk vite om skilsmissen, tok mor kontakt med en klinikk for rusbehandling», sier Katrine.

Mot alle odds og gjennom flere behandlingsrunder ble moren kvitt avhengigheten.

Så da burde vel alt være bra?

Den fremmede

Katrine tier, ser bort. Det er første gang i timen jeg ser henne usikker.

«Det er mulig jeg ikke er raus nok, men det føles som at det er for sent. Jeg føler meg ikke hjemme der hvor mor er nå, og på et vis kjenner jeg henne ikke heller. Hun er bare en dame, på en måte.»

Kleenex-boksen min blir lettet for noen ark. Øyeblikkene i barndommen som ødela relasjonen til moren, har satt dype spor.

Da Katrine ble mor selv, var det en del ting som sto klart for henne. Én var at hun ikke skulle bli som far, som bare glattet over og dro. Som ikke snakket sant og bare lot som.

Hun skulle heller aldri bli som mor. Aldri la angsten styre, aldri ty til alkohol for å komme gjennom dagen. Og hun skulle ha egen jobb, ikke være avhengig av noen.

Alt dette har hun klart. Når hun forteller om det, blir jeg imponert og berørt. Men så er det dette med barna, da.

For moren er blitt en annen etter at hun sluttet å drikke. Og mot barnebarna er hun oppmerksom og pålitelig. Men for Katrine er det ingen god følelse å være på middag hos henne eller snakke med henne.

«Jeg har virkelig prøvd», sier hun. «Men for meg er hun en fremmed.»

Så hva skal hun si til barna?

Foto: Emily Eldridge

Nekter for at det er sant

To hensyn står mot hverandre: Ønsket om alltid å snakke sant til barna, og barnas forhold til mormoren sin.

«Har du snakket med din mor om dette?» spør jeg.

Katrine sukker. Nei, det går ikke an å snakke med moren om disse tingene. Hun sier bare at det ikke er sant, at det bare dreide seg om enkelthendelser som Katrine blåser ut av proporsjoner.

Kanskje er det ikke så rart. For en mor er det for tungt å erkjenne at hun har gjort barna sine vondt. Dessuten husker vi skjevt. Vi husker det som har gjort mest inntrykk på oss selv. Det som kan ha vært store, viktige hendelser i Katrines historie, er kanskje bare små parenteser i mors. Da blir det vanskelig å snakke om fortiden.

Altså må vi over på løsning to. Og det er å la barna være med mormor og holde på den fine kontakten de har bygd opp, men uten at Katrine må være til stede og spille et skuespill. For når vi må spille skuespill, blir vi fremmede for oss selv.

Når barna spør, går det an å si at det var ting i oppveksten som gjorde at Katrine ikke har så fin kontakt med moren sin som hun skulle ønske. Og i takt med at barna blir eldre, kan hun si litt mer om hva det handlet om.

Men om dette skal fungere, er det én ting som er viktig: Katrine må legge vekt på gleden over å se at barna har det fint med mormoren sin, og over at moren kan være noe annet og mer enn det hun selv fikk se i oppveksten.

«Men jeg er glad for at jeg får oppleve mor slik!» utbryter Katrine. «Jeg er glad for å se at det var alkoholen som gjorde henne dårlig, og at hun ikke er et dårlig menneske. Men på en måte gjør det ting mer komplisert også. Før kunne jeg jo bare tenke at hun var grusom og at all kontakt var utelukket.»

Sannheten

Familieliv er kompliserte saker, det er rotete og fullt av følelser. Rusmisbruk gjør alt enda mer komplisert.

Jeg prøver meg på en tanke: «Du stoler ikke helt på henne?»

Katrine tenker seg om.

Jo, etter alle disse årene hun har holdt seg edru, tror hun på at moren er ferdig med alkoholen. Hun er ikke redd for å la barna sine overnatte der eller å la mormor hente.

«Men det er som om følelsene mine ikke stoler på henne, selv om hodet mitt gjør det.»

Å bygge tillit til et barn som føler seg sviktet, tar lang, lang tid. Kanskje kommer Katrine en dag til å få tilliten på plass igjen. Da, og først da, kan det bli et sant forhold mellom henne og moren. Det kan ikke presses frem, det må få ta den tiden det tar.

Og i mellomtiden kan ikke Katrine snakke helt usant om mormor til barna sine. Men hun kan fortelle noe de kan leve med, noe de kan forstå der de er nå.

«En litt pyntet versjon, mener du?» spør Katrine.

Ja, det er et godt uttrykk. Inntil videre kan det klare seg med en litt pyntet versjon av sannheten.