Transbarn er ikke mindre samtykkekompetente enn sine jevnaldrende

Mange kjøper argumentet om at transhelse er eksepsjonelt vanskelig. Det eksepsjonelle er at den nasjonale tjenesten og én av to pasientorganisasjoner i Norge jobber mot internasjonal faglig konsensus og transpersoners beste, skriver Frende Lorentzen. Foto: Privat

Når medisin blir politisk betent, er det enda viktigere å forholde seg til de etablerte standardene for kunnskapsvurdering og god praksis.

CisbarnCisbarnÅ være cisperson, ciskjønnet eller cis innebærer å identifisere seg med kjønnet man fikk tildelt ved fødsel. Både heterofile, bifile, homofile, lesbiske og personer med variasjon i kroppslig kjønnsutvikling kan være cispersoner. Kilde: Bufdir får hormoner ved tidlig pubertet for å følge jevnaldrende, uten snakk om irreversible skader eller manglende evidens. Transbarn kan i dag, med noen unntak, få dette kun som del av forskning. Mikael Scott Bjerkeli, daglig leder ved Harry Benjamin ressurssenter, argumenterer i Aftenposten 17. november for at psykologisk utredning skal være et krav før transbarn får tilgang på den samme medisinen som cisbarn.

Men informert samtykke handler nettopp om å sikre at pasienter har verktøyene de trenger for å ta beslutninger, og er grunnleggende for de fleste former for behandling.

Om en 16-åring søker hormonell behandling i form av p-piller, blir hun informert om risiko og alternativer før hun bestemmer seg. Transungdom må kunne ta tilsvarende valg.

Tverrfaglige vurderinger er standard, og det er ingenting ved informert samtykke som tilsier at man ikke kan koble på psykolog ved behov, men kjønnsinkongruens er heller ikke en psykisk diagnose. Å «feilaktig tro man er trans» er ikke et vanlig psykisk symptom.

Viser til uetisk studie

Retningslinjene Bjerkeli prøver å undergrave, er en sårt trengt stemme i samtalene rundt transmedisin og i tråd med internasjonale retningslinjer. De er utarbeidet av fagfolk fra Tyskland, Sveits og Østerrike. Konsensusen for samtlige anbefalinger er svært høy (>95 prosent). Flere bidrag ville neppe ført til store endringer.

Uenighet med faglig konsensus betyr sjelden at konsensus er feil. Også blant vaksinemotstandere finnes det leger, og det er ingen krav før en organisasjon kan kalle seg «evidensbasert».

Til å være så opptatt av faglig kvalitet som han er, er det merkverdig at Bjerkeli viser til en studie som er felt for alvorlige brudd på forskningsetiske normer, for å underbygge argumentet om at transbarn må gjennom psykologisk utredning. At redelighetsutvalget ved Oslo universitetssykehus finner at forskningen er gjennomført ulovlig og uetisk, gjør at resultatet bør tolkes med forsiktighet.

Jobber mot transpersoners beste

Men om funnene skulle stemme, hva er grunnen til at transbarn og ingen andre må gjennom dette før de kan få tilgang til medikamentene?

Når medisin blir politisk betent, er det enda viktigere å forholde seg til de etablerte standardene for kunnskapsvurdering og god praksis.

I en presentasjon av de tyske retningslinjene nevnes Storbritannia og Sverige som land hvor påvirkning fra ytre høyre har gjort at man ser bort fra dette. Det er disse landene Norge ser til, et utvalg som kan tyde på påvirkning også her.

Mange kjøper argumentet om at transhelse er eksepsjonelt vanskelig. Det eksepsjonelle er at den nasjonale tjenesten og én av to pasientorganisasjoner i Norge jobber mot internasjonal faglig konsensus og transpersoners beste.

Transbarn er sårbare. De er også sårbare for voksne som argumenterer for at de skal bli negativt forskjellsbehandlet.