Hva er det som driver raseriet?

Vi lever i en tid der kommentarfelter fylles av mistenksomhet, bastante påstander og nedsettende karakteristikker. Ord er ikke bare bokstaver – de er handlinger. De kan åpne rom, og de kan lukke dører. Når vi venner oss til et språk som avmenneskeliggjør – det være seg på grunn av hudfarge, tro, kjærlighet, funksjonsevne, økonomi, identitet eller meninger – taper vi alle. Det offentlige ordskiftet blir fattigere, friheten blir trangere, og flere trekker seg stille tilbake.

Vi lever også i en tid der mennesker står i kø for å få mat. Den køen består ikke av statistikk; den består av naboer, klassekamerater, kolleger og foreldre i barnehagehenting. Velferdsstatens løfter utfordres når hverdagen ikke går opp, og når skam over å be om hjelp gnager i stillhet. Da blir tonen vi bruker med hverandre ikke en detalj, men en del av løsningen eller problemet.

Min oppfordring er samhold og kjærlighet – og konkret handling. Mot til å si fra handler ikke om å rope høyest, men om å stå støtt når trykket øker. Det er å stanse opp når latteren går på bekostning av noen som allerede ligger nede. Det er å spørre: Hva er det som driver raseriet? Hvem tjener på at vi deles inn i «oss» og «dem»? Og hva kan mine ord bidra med – bygger de opp, eller river de ned?

Vi kan alle gjøre små valg som endrer klimaet rundt oss:

• Les før du deler. Sjekk kilden, se etter nyanser, unngå å være med på å blåse opp usannheter.

• Svar med saklighet. Sterke meninger tåler milde formuleringer.

• Still spørsmål som åpner, fremfor påstander som låser.

• Si fra når du ser hets. Rapporter, moderer, og vis at noen følger med.

• Løft dem som blir angrepet. En støttende kommentar kan gjøre hele forskjellen.

• Gi oppmerksomhet til det som bygger. Lik og del innhold som viser respekt, kunnskap og omtanke.

Julen minner oss om nestekjærlighet, tilgivelse og håp. Tilgivelse betyr ikke å bagatellisere urett, men å bryte sirkelen av gjengjeldelse. Respekt betyr ikke enighet, men å holde fast ved at hvert menneske har en iboende verdi uavhengig av ytre merkelapper. Når vi tar det inn over oss, forandres både språket og handlingene våre.

Jeg vil også takke alle som står i frontlinjen for et rausere samfunn: redaksjoner og moderatorer som tar ansvar for ordskiftet; frivillige som deler ut mat, varme klær og varme blikk; lærere og ungdomsarbeidere som bygger fellesskap i klasserom og på fritidsklubber; nabolag som løfter i flokk når det butter. Dette er hverdagens helter. Deres stille mot smitter.

Prisen jeg har fått er en ære, men først og fremst en påminnelse. Den minner om at kampen mot hat og diskriminering aldri er over, og at motet vårt vokser når vi deler det. La oss gjøre kommentarfeltene til steder der uenighet får plass, men forakt ikke får grobunn. La oss gjøre byen, bygda og nettet til rom der flere tør å delta fordi de vet at de blir møtt som mennesker

La oss gå inn i det nye året med en enkel ambisjon: Vi ser hverandre. Vi bærer hverandre. Vi sier fra – med varme.

God jul og et godt nytt år.