Hva hadde vi sagt om noen plutselig foreslo å rive Domkirken?

KRONIKK: Stavanger har alltid hatt lett for å rive. Men det er først når ingen bryr seg, at byen virkelig mister seg selv.

Stavanger domkirke – den eneste bygningen vi aldri har vurdert å rive. Bygningene i bakgrunnen ble revet kort tid etter at dette bildet ble tatt i 1957. Foto: Stavanger Byarkiv

Vi har vært usedvanlig gode til å rive her i Stavanger. Spesielt på 1950- og 1960-tallet, da reguleringsplanen av 1946 ble satt i verk. Den ble enstemmig vedtatt i bystyret og sa i korte trekk at nesten alle bygninger i Stavanger skulle rives – alle utenom fem. Domkirken var en av dem.

Domkirken er kanskje den eneste bygningen vi aldri har vurdert å rive. Den fikk tvert imot en real ansiktsløftning på 1270-tallet, med nymotens gotisk kor og to tårn. Noen mente kanskje det var råflott og for dyrt, men jeg tviler på at noen syntes tårnene var for høye eller direkte stygge. Det måtte i så fall ha vært folk utenbys fra – som kjente et stikk av misunnelse. De siste års restaurering har virkelig fått byens storstue til å skinne. Domkirken er fremdeles misunnelsesverdig, etter 900 år.

Mariakirken ved siden av Domkirken var ikke like heldig. Den ble revet i 1883, etter å ha tjent som både rådstue, fengsel og brannstasjon. Mange angret etterpå. Å rive en middelalderkirke var drøyt, selv for oss.

I 1906 gikk Kiellandhuset ved Breiavatnet samme vei. Det var byens eldste hus, bygget som prestebolig i 1615. Senere ble det radesykehus, og i 1842 kjøpte Alexander Kiellands bestefar det. Da posthuset skulle bygges, måtte Kiellandhuset bort – og det ble solgt til en bonde for 1600 kroner og flyttet til Stokka. Der ble det stående til 1980-tallet, da det ble jevnet med jorden for godt. Sorgen var stor, særlig blant Kielland-entusiaster. Ironisk nok har det lenge vært snakk om å bygge en kopi – etter at også posthuset ble revet.

Posthus-sorgen lever ennå

Og det posthuset! Da det skulle rives i 1974, ble det sjau. Selv i dag, hvis noen nevner posthuset på Facebook-gruppen «Stavanger før i tiå», som for øvrig har over 42 tusen medlemmer, oversvømmes kommentarfeltet av nostalgi og raseri:
– Di sko aldri ha reve Posthuset!
– Et praktbygg!
– Vandalene reiv det!

På 1950- og 1960-tallet ble store deler av sentrum, som Olavskleiva, Domkirkeplassen og Klubbgata, sanert. Få protesterte. Folk var nok matte etter krigen, og drømmen om rekkehus med bad fristet mer enn trekkfulle bakgårder og vaskefat. Byens ansikt ble endret for alltid – og det ansiktet er byen vi kjenner i dag.

Når noe skal rives nå, er det gjerne bygg fra 1950- og 1960-tallet som står for tur – som politihuset på Nytorget, brannstasjonen på Lagårdsveien og Pennalet foran Stavanger museum. Og igjen blir folk opprørte. Spesielt mange har blitt skremt over planene for utbyggingen av teateret og museet på Kannikhøyden. Her har alle arkitektforslagene heldigvis latt de gamle, ærverdige bygningene fra slutten av 1800-tallet, fått stå. For det er minner, følelser og identitet knyttet til bygningene vi omgir oss med. De er ikke bare mur og betong – de er byen Stavanger.

Folk bryr seg om byen sin

Lørdag 8. november arrangerte Museum Stavanger sammen med Arkeologisk museum/UiS, Oljemuseet og Domkirken et foredragsmaraton: «900 år på 9 timer». Billettene ble revet vekk. Rundt 300 mennesker satt i kirken fra morgen til kveld for å høre 24 foredrag som til sammen fortalte Stavangers historie. Jeg holdt selv foredraget «Riv raben», om byens brutale rivningshistorie. Jeg kunne ikke la være å undre meg: Hvorfor kom så mange? Var det fordi de elsker historien? Domkirken? Eller fordi de ville oppleve noe spesielt – sammen?

De kom nok fordi de bryr seg om Stavanger.

Det er det som gjør at jeg opplever denne byen levende: engasjementet, følelsene, samholdet, minnene. Det er det som gjør at selv når vi river, så bryr vi oss.

Tenk om den dagen kommer hvor noen holder foredrag om byens historie i Domkirken – og ingen dukker opp.

Eller den dagen noen foreslår å rive Domkirken, og ingen bryr seg. Da har vi ikke bare mistet byen, men oss selv.