Hva skjer den dagen USA faktisk tar kontroll over Grønland?

Vil Danmark gå til krig mot USA? Selvsagt ikke, skriver Paal J. Frisvold. På bildet: Danske soldater under en militærøvelse på Grønland i fjor høst. Foto: Guglielmo Mangiapane/Reuters/NTB

Hva skjer den dagen USA faktisk tar kontroll over Grønland?

Spørsmålet hviskes i diplomatiske korridorer og kommentarfelt, men få har begynt å resonnere høyt om konsekvensene. Kanskje fordi svarene er ubehagelige. Kanskje fordi de tvinger frem erkjennelser vi helst vil utsette.

Som USAs utenriksminister Marco Rubio nylig sa – i klartekst – etter angrepet på Venezuela: «This president does what he says.» Tar vi utsagnet på alvor, må også det utenkelige tenkes ferdig.

Hva kan Danmark gjøre?

Selve «overtagelsen» av Grønland vil neppe bli dramatisk i militær forstand. Amerikanske styrker er allerede til stede på øya. Danmark har militære kapasiteter der, men neppe hverken vilje eller mulighet til å konfrontere USA militært. Motstanden vil derfor måtte bli symbolsk, ikke fysisk.

Det virkelig interessante spørsmålet er dermed ikke hva som skjer på Grønland, men hvordan verden rundt reagerer.

Danmark vil protestere. Det vil komme sterke fordømmelser og diplomatiske markeringer. Men vil Danmark gå til krig mot USA? Selvsagt ikke. Vil de bryte med Nato i protest? Neppe. Trusselbildet som alliansen er bygget på, har ikke forsvunnet. Europas avhengighet av amerikansk militærmakt er, om noe, større enn før.

Danmarks handlingsrom vil dermed være langt smalere enn den moralske indignasjonen skulle tilsi. Reaksjonene blir mange – og alle utilstrekkelige.

Hva kan EU gjøre? Hva kan Norge gjøre?

Hva så med EU?

Også her vil det komme fordømmelser. Resolusjoner vil bli vedtatt. Kanskje også symbolske tiltak. Men også EUs reaksjonsevne stopper raskt. For uten USA er Europas sikkerhetspolitikk fortsatt ufullstendig. EU kan reagere, men ikke konfrontere.

Og Norge? Her blir dilemmaet akutt.

Hvordan vil en norsk regjering reagere når et nordisk naboland i praksis fratas territorium av vår viktigste allierte? Vil vi utvise den amerikanske ambassadøren? Fryse politisk samarbeid? Påføre Washington reell politisk kostnad?

Det er vanskelig å se for seg. For enhver slik reaksjon må veies opp mot ett avgjørende hensyn: Russland.

Et amerikansk steg østover i Arktis vil nesten uunngåelig bli besvart fra russisk side. Økt militær tilstedeværelse på Kolahalvøya – enda tettere på Norges grense – vil ikke være et irrasjonelt svar. Tvert imot. Og i møte med en slik utvikling vil Norges avhengighet av amerikansk militær beskyttelse i nord bare øke.

Dermed står vi i en catch-22.

Mottiltak mot USA kan gjøre oss mindre trygge. Stillhet og aksept kan gjøre oss medansvarlige. Vi må velge mellom å vise solidaritet med vårt nordiske søsterfolk – og samtidig risikere å svekke vår egen sikkerhet – eller å legge oss enda flatere for et stadig mer aggressivt og uberegnelig USA.

Begge valg har en høy pris.

Det mest ubehagelige ved dette scenarioet er ikke at USA bryter med folkeretten. Stormakter har gjort det før. Det ubehagelige er at vi mangler gode svar. At vår verdibaserte utenrikspolitikk kolliderer direkte med våre sikkerhetspolitiske realiteter.

Grønland tvinger frem et spørsmål vi lenge har utsatt: Hvor langt strekker solidariteten seg når den faktisk koster oss trygghet? Og hva er verdiene verdt, hvis de alltid må vike når prisen blir høy nok?

Én del av svaret ligger i Europa. I sterkere europeisk samarbeid, større militær egenkapasitet og politisk handlekraft. Spørsmålet er ikke om Europa er en del av løsningen, men hvordan Norge velger å bidra.

Og om vi vil gjøre det – innenfra eller utenfra.

Teksten er først publisert på Facebook.