Hvis man tror så mye vondt om en gruppe, er det ikke så rart at integreringen går sakte

Hvis man tror så mye vondt om en gruppe, er det ikke så rart at integreringen går sakte, skriver Hooman Rostami. Foto: Ingar Sørensen

Dette kan høres ut som kritikk av Fafo, men det handler egentlig om noe større

I Aldous Huxleys «Vidunderlige nye verden» møter vi John, som er født i slummen, der de såkalte ville menneskene bor. Han blir behandlet med både fascinasjon og fremmedfrykt når innbyggerne fra sivilisasjonen møter ham. De er nysgjerrige på hvordan han ligner på dem, samtidig som han er helt annerledes.

Jeg, som innvandrer til Norge, har følt meg slik i flere situasjoner i møte med både enkeltpersoner og institusjoner. Her vil jeg fortelle om en slik hendelse.

Nylig fikk jeg en lenke til en spørreundersøkelse fra Forskningsstiftelsen Fafo, der de skulle kartlegge hverdagsintegrering blant innvandrere. De hadde sendt den til tilfeldige personer som selv – eller har foreldre som – er født utenfor Norge. Undersøkelsen begynte med spørsmål om jeg har opplevd rasisme: i jobb, på skole, eller i bolig- og leiemarkedet.

Etter disse første spørsmålene kom et sett med holdningsspørsmål som hadde en helt annen tone og som ikke var like empatiske. De spurte hva jeg mener om selvbestemt abort, barn utenfor ekteskap, samboerskap, homofili og lignende temaer. Deretter kom spørsmål om hvor mye tillit jeg har til folk generelt, til politiet og til politikere.

En ubehagelig følelse

Jeg forstår at slike data er viktige for beslutningstagere. Likevel gikk jeg med en ubehagelig følelse hele dagen. Jeg ville gjerne la tvilen komme dem til gode og håpe at de ikke egentlig mener at innvandrere mangler grunnleggende demokratiske verdier.

Likevel sliter jeg med en følelse av at disse spørsmålene avslører underliggende fordommer. Det var ikke et eneste spørsmål om hvilke bøker jeg leser, hvilke kulturelle aktiviteter jeg deltar i, hvilke teknologiske ferdigheter jeg har, eller om jeg deltar i noen frivillige aktiviteter.

Jeg vil gjerne tro at intensjonene var gode, men spørsmålene etterlot et inntrykk av at det de egentlig ønsket å kartlegge, var hvor primitiv og vill jeg er. Det kan høres ut som jeg lar meg plage av noe lite og trivielt. Men dette er ikke første gang, og heller ikke siste gang, jeg møter slike forventninger.

Jeg har måttet frikjenne meg for patriarkalske eller kvinnefiendtlige holdninger utallige ganger – ofte overfor helt fremmede mennesker. Det som plager meg, er ikke selve spørsmålene, men antagelsen som ligger under: at jeg sikkert har gammeldagse meninger på grunn av min hudfarge eller bakgrunn.

Innvandrere får merkelapper

Slike ting viser manglende forståelse for mangfoldet blant innvandrere. Vi blir stemplet automatisk med følgende merkelapper: vill, gammeldags, udemokratisk, hatefull, voldelig (velg gjerne én eller flere).

Dette kan høres ut som kritikk av Fafo, men det handler egentlig om noe større. Hvis dette er hva en nøytral forskningsinstitusjon legger til grunn, hva tror folk flest om meg da?

Til slutt vil jeg si: Tillit går begge veier. Hvis samfunnet tror så mye vondt om en gruppe, er det ikke så rart at integreringen går sakte. Så jeg spør deg, kjære leser: Da du var barn, ville du ha lekt med en person som automatisk antok at du var voldelig og mindre intelligent?