Hvorfor står inkludering av funksjonshemmede stille?

FN-konvensjonen om funksjonshemmedes rettigheter skal omsider inkorporeres i norsk lovverk. Men hvor mye vil det ha å si? spør Jan Grue (bildet) og tre andre kronikkforfattere. Bildet ble tatt i 2021. Foto: Paal Audestad

Dessverre viser vår forskning at rettigheter alene er dypt utilstrekkelig. Det trengs reelle plikter og økonomiske forpliktelser.

3. desember er FNs dag for mennesker med nedsatt funksjonsevne. Som forskere på funksjonshemning og inkludering spør vi oss i år om følgende: Ligner dagen mest på 1. mai og 8. mars, som er tradisjonsrike og anerkjente kampdager? Eller på 30. mai, den internasjonale potetdagen – politisk ukontroversiell og lett å glemme.

I år bør det være grunn til å feire 3. desember. Tidligere i høst bestemte regjeringen seg omsider for at FN-konvensjonen om funksjonshemmedes rettigheter skal inkorporeres i norsk lovverk. Dette feires av organisasjoner, sivilsamfunn og regjeringen selv som et viktig steg mot et likestilt og inkluderende norsk samfunn. Men hvor mye vil det egentlig ha å si?

Verden har endret seg

Rettigheter og likeverd har lenge vært nøkkelord på funksjonshemningsfeltet. Som det het i en sentral offentlig utredning fra 2001: Mennesker med funksjonsnedsettelser skal ikke være «brukere», men «borgere» – og kunne delta i samfunnet på lik linje med alle andre.

Verden har endret seg siden det. Funksjonshemmede fremstilles på en annen måte enn før, mer positivt og med større variasjon. Som forbilder, som medmennesker, som ressurser i arbeidslivet. Vi hadde nær sagt: som «poteter», anvendelige og fulle av gode egenskaper.

Men dette er overfladiske endringer. De siste årene har vi gjennomført et større forskningsprosjekt om funksjonshemning og samfunnets bærende strukturer. Funnene våre er at forstemmende lite har forandret seg når det gjelder sosial og økonomisk ulikhet.

Norge kommer ikke godt ut

Norge, verdens rikeste velferdsstat, kommer ikke særlig godt ut sammenlignet med andre europeiske land. Vårt gap mellom funksjonshemmede og ikke-funksjonshemmede ligner andres.

Heller ikke etter innføringen av Diskriminerings- og tilgjengelighetsloven av 2008 ser vi forbedringer i sysselsetting, materielle levekår eller helse for personer med funksjonsnedsettelser.

Også dette mønsteret samsvarer med den europeiske trenden – det er ingen land der vi ser store effekter av rettighets- og antidiskrimineringslover. Så hva er de verd?

Etter rettighetsfestingen består altså ulikhetene og marginaliseringen. Kort oppsummert: Funksjonshemmede er i langt lavere grad enn andre i jobb, har mindre utdanning og færre ressurser. En funksjonsnedsettelse eller en kronisk sykdom er en ulempe. Men slik samfunnet er organisert, blir denne ulempen forsterket og forstørret gjennom hele livsløpet.

Siden utdanning er viktig for sosial utjevning, burde dette ha vært et viktig satsingsområde. Utdanningsmobiliteten er høy i Norge sammenlignet med mange andre land. Barn uten funksjonsnedsettelser ender ofte med et høyere utdanningsnivå enn sine foreldre. Men for barn med funksjonsnedsettelser eller kroniske sykdommer er det motsatt: De ender ofte med et lavere utdanningsnivå enn sine foreldre.

Det begynner tidlig: For barn som vokser opp med synstap eller fysiske funksjonsnedsettelser, er frafallet i videregående dobbelt så høyt som for gjennomsnittet. Dette gapet er ikke blitt mindre over tid. Og mens stadig flere fullfører en universitets- eller høyskoleutdanning, gjelder dette ikke for mange grupper med funksjonshemmede. Konsekvensen er at utdanningsgapet vokser i stedet for å minke.

Stadig større inntektsgap

For å vise til FN-konvensjonens artikkel 24: Barn med nedsatt funksjonsevne skal ikke stenges ute fra grunnskoleundervisning eller videregående opplæring. Hvor mye er denne rettigheten verd så lenge frafallet fortsetter? Så lenge det ikke settes av midler til å bygge om de svært mange utilgjengelige skolebyggene i Norge?

Vi kan også spørre oss om verdien av artikkel 27, som forbyr diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne i alle spørsmål som angår enhver type arbeidsforhold. Hvor mye er denne retten verd, med mindre funksjonshemmede får utdanning, kvalifikasjoner og kompetanse som verdsettes i yrkeslivet?

Også ulikheten i inntekt øker gjennom livsløpet. For unge voksne har funksjonshemmede inntekt tilnærmet lik andre. Mot slutten av 20-årene stagnerer inntektsutviklingen, og et stadig større inntektsgap gjør seg gjeldende. Dette gjelder også blant funksjonshemmede som jobber.

Våre analyser viser at inntektsgapet består etter justering for sosial bakgrunn, utdanning, bosted og faktisk arbeidstid. Vi vet ikke nok om hvor funksjonshemmede ender opp i yrkeslivet, men det helhetlige bildet tilsier at målet om lik deltagelse er langt unna – og at vi ikke nærmer oss.

Dobbel ulempe

En rettighet for noen er ikke mer verd enn de pliktene den fører med seg for andre. Vi mistenker at den såkalte rettighetsvendingen er utilstrekkelig fordi den i liten grad forplikter staten, samt utdanningsinstitusjoner og arbeidsgivere, til reelle utjevningstiltak. Og disse trengs.

Selv like inntekter gir ikke lik levestandard, for funksjonshemning medfører ekstra utgifter. Det er snakk om en dobbel ulempe: Den som følger av kroppen, og den som påføres av samfunnet. Det siste kan vi gjøre noe med. Men vi gjør det ikke.

På flere områder går vi i feil retning. Gjennom de samme tiårene der rettighetsvendingen har funnet sted, er en rekke økonomiske støtteordninger forblitt uendret eller begrenset.

Arbeidsavklaringspenger kan være et viktig verktøy for å sikre utdanning for mennesker som løper høy risiko ved å ta studielån, eller som trenger mer tid enn andre. En av oss gjennomførte i sin tid masterutdanning med slik støtte. I dag er hovedregelen maksimalt tre år.

Vi spør regjeringen

Jo, funksjonshemning er et rettighetsspørsmål. Men rettigheter er sårbare. Lenge var USA et foregangsland når det gjaldt funksjonshemmedes rettighetsvern. Nå blir mye av dette vernet avviklet. Da står den sosiale, politiske og økonomiske ulikheten igjen.

Rettighetsvendingen har vært nødvendig. Vi feirer inkorporering av FN-konvensjonen i norsk lovverk. Dessverre viser vår forskning at rettigheter alene er dypt utilstrekkelig. Det trengs reelle plikter og økonomiske forpliktelser.

Derfor retter vi ikke dette spørsmålet kun til likestillings- og kulturminister Lubna Jaffery (Ap), men til hele regjeringen: etter rettighetsfestingen – hva nå?