Hybrid verdikrigføring

Kristelig Folkeparti har et grunnleggende problem før valgkampen. Fiendebildet er til å misforstå.

KrF er spissere og tydeligere. Det har det vært behov for. Men konfliktnivået kan like gjerne bli et problem for KrF.

– Verdimønstring, ikke kulturkrig, sa partileder Dag Inge Ulstein da han åpnet KrF-landsmøtet.

Landsmøtet skal ta stilling til flaggforbud i skolegården, kjønnsundervisning og regler for kjønnsskifteoperasjoner. Jakten på unge, verdikonservative menn gjør deler av partiets politikk ugjenkjennelig for andre velgergrupper.

Verdidiskusjoner på TikTok er litt annerledes enn på kirkekaffe.

Mye av opptakten til landsmøtet har handlet om det Ulstein kaller karakteristikker og merkelapper fra andre. Partiet bør heller spørre seg hvorfor det oppstår.

Verdimønstring forstås som kulturkrig

I en norsk kontekst kan KrFs ønske om tydelige, faktabasert debatt om kjønn og seksualitet i større grad enn tidligere bli sett i sammenheng med målrettet jakt på sårbare minoriteter i andre land.

KrFs ønsker seg verdimønstring mot økt narkotikabruk, aktiv dødshjelp eller søndagsåpne butikker. Her er nok mer enn 5 prosent av befolkningen enige med dem.

Men nok en gang ser mye ut til å drukne i helt andre mer kulturkrigsaktige anti-woke-utspill fra enkeltpolitikere som partiledelse og landsmøtesal må forholde seg til.

Utspill som ledelsen vil dempe. Mange KrF-ere vil heller finne konflikter partiet står helhjertet sammen om. Slike som mobiliserer tilhengere.

Tåler SV konflikt mot «rikinger»? Tåler MDG konflikt mot oljeindustrien? Kan Ap og Høyre tjene på diskusjon om privat eller offentlig helsevesen? Du tar poenget:

Bildet av hva verdikampen til KrF egentlig er blir mer uklart, enn spisset og tydelig. Det ender som en hybrid.

Nedgang over tid

Det siste tiåret har langt på vei vist et famlende, vinglete parti uten selvtillit. Av frykt for å tråkke noen på tærne, har man ikke visst hvilket ben man vil stå på. Altfor ofte har partiet derfor spent ben på seg selv.

I flere valgkamper var det uavklart hvordan KrF forholdt seg til borgerlig samarbeid som inkluderte Frp, så havnet de i regjering sammen. KrF har hatt problemer med å være tydelig på hva de mener om ekteskapslov eller abortlov.

Fra valgresultat på 12-13-tallet rundt tusenårsskifte har det i praksis gått jevnt nedover over tid. For KrF ble tidens om haleheng til Solberg-regjeringen etter hvert krevende å håndtere.

I kjølvannet av 2017-valget var partileder Knut Arild Hareide overbevist om at KrF måtte peke på en Ap-ledet-regjering midt i perioden for ikke å gå i regjering med Frp. Med knapp margin ville partiet det annerledes og ble en del av Solberg-regjeringen.

Ved valget i 2021 endte partiet under sperregrensen, og ble kun valgt inn fra Hordaland, Rogaland og Vest-Agder.

KrF er ikke nasjonalt, men regionalt og marginalt.

Partiledere har kommet og gått.

Det har vært innlysende at noe har måttet gjøres. Og endringene har da også preget KrF de siste årene.

Noe har vært planlagt, for mye har vært krise. Noe har vært vellykket, for mye har ikke gitt resultater. Noe har vært strategisk, for mye har sett ut til å mangle en plan.

Hele høsten i fjor ble viktig tid for organisasjonen brukt til samarbeidsproblemene med partileder Olaug Bollestad. Dag Inge Ulstein sa først nei, men så ja til å bli partileder. Men han nekter å sitte på Stortinget.

Den nakne sannhet er at KrF fortsetter å miste medlemmer, tross alt som har vært gjort for å snu trender.

1.000 medlemmer i minus siden i fjor. Nær halvert siden inngangen til 2018 da retningsvalget skjedde.

Er partiet mer samlet, eller bare mer avskallet siden den gang?

Røffe, tøffe

Det er en mer frikirkelig partielite. Det er tydelig borgerlig posisjonering. Det er et spissere politisk prosjekt, men fortsatt en fersk akutt-innsatt ledelse.

Partiet fremstår nå politisk nærmere Frp enn da de to partiene satt i regjering sammen. KrF kaller seg et kristendemokratisk sentrumsparti, men ligner mer enn noen gang et verdikonservativt borgerlig parti.

Det er derfor det er et generasjonsskille i partiet for hvordan kulturkrig-kritikken skal møtes.

Familiepolitikk, bistand, fattigdomsbekjempelse har brakt mange inn i partiet. Snille og myke saker som i mindre grad rimer med kulturkrig-kritikk.

Men nå må KrF tøffe seg og røffe seg. Gjøres det på riktige måte, kan det bidra til vekst. Handlingsrommet blir mindre av at Senterpartiet er ute av regjering og sammen med Frp vil jakte mange av de samme velgerne med saker som likner.

Spørsmålet landsmøtet ikke får svar på før valget er om endringene de gjør nå er nok eller for lite. Flere år for sent, eller for altfor raskt. Et parti som justerer kursen er avhengig av at potensielle velgere henger med og at lojale velgere ikke fremmedgjøres.

Familien først

Derfor er det forståelig at det er nettopp familiepolitikken som partiet mener skal bredde ut velgergrunnlaget og appellere utover kjernevelgerne. KrF er langt fra fremmede for å kaste penger etter barnefamilier, i form av direkte støtte og skattefradrag.

For KrF er familien som samfunnsbyggende maktfaktor grunnleggende for partiets samfunnssyn. Samfunnet bygges nedenfra, med familiefellesskapet i fokus. Familien, ikke statlige føringer, skal fordele foreldrepermisjonen. Arbeidslinja og storsamfunnet skal ikke stå i veien for at småbarnsforeldre får jobbe redusert på skattebetalernes regning. I tillegg foreslår partiet en skattebonus for foreldre med tre barn eller flere.

Men KrFs store problem er at for mange velgere står grunnene til ikke å stemme KrF i veien for nye og gode grunner for å skulle gjøre det. Milde gaver til familiene gjør ikke nødvendigvis småbarnsforeldre til KrF-velgere.

I valgkampen er det ikke KrFs familiepolitikk som vil være det sentrale, synlighet og relevans vil bli en utfordring for Ulsteins parti.

KrF må fortsatt ta noen valg og stå for dem helt, holdent og samlet.

Hvis «bare» 95 prosent av befolkningen er uenige vil det være en kjempesuksess!