Ikke bare litterært problematisk. Etter mitt skjønn er det moralsk uforsvarlig.

Dette er ikke en diskusjon om ytringsfrihet, men om moralsk ansvar, skriver innleggsforfatteren. Bildet av Helene Uri er tatt i en annen sammenheng. Foto: Terje Pedersen, NTB

Når feil etikk brukes på virkelige mennesker.

Helene Uri har forsvart utgivelsen av romanen «I mitt lune hi» med at hensikten har vært å løfte frem et viktig og økende samfunnsproblem. På dette grunnlaget mener hun at utgivelsen er etisk forsvarlig, selv om de berørte opplever boken som dypt krenkende.

Uris argumentasjon er interessant fordi den mer eller mindre eksplisitt bygger på bestemte etiske teorier.

Problemet er ikke at disse teoriene er ukjente eller uakseptable i seg selv. Det er at de anvendes på en måte som ikke er moralsk holdbar når konsekvensene kan bli alvorlig psykisk skade hos identifiserbare og sårbare mennesker.

Skaden er ikke diffus

Uris hovedargument er konsekvensetisk, nærmere bestemt utilitaristisk: En handling anses moralsk riktig dersom den bidrar til et større gode. I dette tilfellet er det økt oppmerksomhet om skjult overvåking og maktmisbruk.

I klassisk konsekvensetikk er dette bare forsvarlig dersom nytten er betydelig, skaden er begrenset, byrdene er rimelig fordelt, og det ikke finnes mindre skadelige alternativer.

I denne saken svikter disse forutsetningene. Skaden er ikke diffus eller hypotetisk, men konkret og alvorlig. Den rammer ikke samfunnet bredt, men konsentreres hos de samme menneskene som allerede er ofre for en grov krenkelse. Og det finnes åpenbart mange andre måter å belyse dette samfunnsproblemet på uten å gjenbruke intime detaljer fra en konkret sak.

Edle formål

Uri legger også stor vekt på egen motivasjon. Dette er en form for intensjonsetikk, der handlingens moralske verdi avgjøres av avsenderens hensikt snarere enn av virkningen for dem som rammes.

Intensjonsetikk har en intuitiv appell, men regnes i moderne etikk som utilstrekkelig alene. I både medisinsk, juridisk og forskningsetisk praksis er dette et grunnleggende poeng: Et godt mål kan ikke rettferdiggjøre et middel som påfører alvorlig skade.

Dersom intensjonen alene skulle avgjøre moral, ville mange alvorlige overtramp kunne forsvares med edle formål. Nettopp derfor har vi utviklet etiske rammeverk som også tar konsekvenser og maktforhold på alvor.

Redskaper for et prosjekt

I pliktetisk tradisjon, særlig slik den er formulert av Kant, er et sentralt prinsipp at mennesker aldri skal behandles utelukkende som middel for andres formål.

Når virkelige ofres erfaringer brukes som litterært ankerfeste, uten samtykke, til tross for sterke protester og med høy risiko for retraumatisering, er det etter min vurdering vanskelig å se at dette prinsippet er ivaretatt. Ofrene blir ikke mål i seg selv, men redskaper for et prosjekt definert av andre.

At opplysningene stammer fra en offentlig dom, endrer ikke dette. Pliktetikken vurderer ikke bare hva som er lovlig tilgjengelig, men hvordan mennesker behandles.

Skjevt maktforhold

Et annet påfallende fravær i Uris argumentasjon er omsorgsetikken, som legger vekt på relasjoner, sårbarhet og asymmetrisk makt. Denne etikken er særlig relevant når handlinger rammer mennesker som allerede er utsatt.

Her er maktforholdet åpenbart skjevt: en etablert forfatter og et stort forlag på den ene siden, private ofre på den andre. Når omsorgsetiske hensyn veier lett i møte med prosjektets mål, blir resultatet etter mitt skjønn moralsk feil.

I medisinen ville en slik begrunnelse ikke blitt akseptert. En handling som forutsigbart påfører en pasient alvorlig psykisk skade, ville ikke bare vært etisk uforsvarlig. Det vil også være i strid med lovens krav til forsvarlig helsehjelp.

Moralsk ansvar

Det er vanskelig å se hvorfor forutsigbar alvorlig skade på sårbare mennesker skulle ha mindre etisk betydning utenfor helsesektoren.

Dette er ikke en diskusjon om ytringsfrihet, men om moralsk ansvar. Helene Uri anvender etiske modeller som i teorien kan være legitime. I praksis svikter de når de brukes til å rettferdiggjøre forutsigbar skade på konkrete, sårbare mennesker.

Når den etiske vurderingen ender med at de samme ofrene må bære byrden nok en gang, er det ikke bare litterært problematisk. Etter mitt skjønn er det moralsk uforsvarlig.