Ikke råd til å si «non»

2 hours ago 4

Rundt 1996, fikk jeg følgende oppgave av fransklæreren på videregående: Skriv et protestbrev til president Jacques Chirac om Frankrikes atomprøvesprengninger i Stillehavet. Jeg skrev antagelig et fint brev. Det var massive protester verden rundt og mye motstand i Norge. Franske produkter ble boikottet et kort øyeblikk.

Prøvesprengingene skjedde midt i den dypeste freden. Det var god grunn til å protestere mot skaden sprengingene gjorde på naturen i Polynesia.

Men nå har det franske kjernevåpenprogrammet fått et helt annet rykte. «Force de frappe» er det den nye vinen i Europa.

Det er radikalt nytt at Frankrike nå vurderer om deres kjernevåpen skal beskytte flere enn bare fransk territorium. Onsdag ble det kjent at Norge er det tiende landet som skal være med på samtaler om dette. Det kommer som en del av den nye forsvarsavtalen – «Narvikavtalen» – mellom de to landene.

Det er dramatisk nytt hvis samtalene ender med at Norge inngår et samarbeid om kjernevåpen med Frankrike.

President Emmanuel Macron har antydet det ved flere anledninger siden 2020: At franske atomvåpen kan spille en større rolle i Europeisk sikkerhet. Ideen fikk få tilhengere – før Donald Trump ble gjenvalgt.

Det siste året har USAs president sådd så mye tvil om den amerikanske atomparaplyen, at flere europeiske land har vurdert å skaffe egne kjernevåpen. Det er urovekkende.

I mars lanserte president Marcron endringer i kjernevåpenprogrammet: Det skal moderniseres og rustes opp.

Ikke minst: Han åpnet opp for at franske atomvåpen kan bli utplassert hos europeiske allierte.

Frankrikes forsvarspolitikk har blitt sett på som sær og pompøs. I motsetning til det britiske, er det franske kjernevåpenprogrammet er helt uavhengig av USA. Nå er dét plutselig blitt attraktivt.

For Frankrike har vært egenrådige når det kommer til kjernevåpen. I motsetning til britene, har franskmennene aldri stolt på at USAs sikkerhetsgarantier var nok. Det har alltid vært en underliggende mistro til amerikanerne i deres forsvarspolitikk.

Derfor har de holdt sine kjernevåpen unna av amerikansk kontroll. Det er Frankrikes president, og ingen andre, som bestemmer om de skal brukes. Og politikken har vært at de skal brukes for å forsvare Frankrike. Punktum.

Nå ønsker de altså å dele våpnene sine med oss. Hvorfor?

Fordi det vil naturligvis styrke Frankrikes posisjon som en stormakt hvis flere europeiske land lener seg på deres kjernevåpen.

Det er nok også basert på en erkjennelse av at Frankrikes sikkerhet avhenger av at Europa for øvrig forblir fredelig.

Det gjelder ikke minst land som Norge, som grenser mot Russland.

Knapt noen seiler og øver mer i norske områder enn franskmennene. Så mye, faktisk, at det er en fordel å få samarbeidet godt regulert i en avtale. De er ikke her for å være greie med oss, men fordi det betyr noe for fransk sikkerhet.

Bilde av en TV som viste en fransk atomprøvesprengning i Stillehavet høsten 1995.

På sikt kan man dessuten anta at Macron ser for seg å fordele kostnadene på flere europeiske land. Kjernevåpen er steindyrt. Avtalen Norge signerer i dag innebærer ingen lovnader om penger.

Prinsippet om at det ikke skal være kjernevåpen på norsk jord i fredstid skal ligge fast, ifølge regjeringen. Samarbeidet vil handle om å trene på å ta dem i bruk, i tilfelle det aller verst tenkelige skulle skje.

Og hele ideen er naturligvis at våpnene i seg selv skal virke så avskrekkende at et angrep er helt utelukket.

Statsminister Jonas Gahr Støre kommer til å få kritikk for å ha inngått denne avtalen. Ikke forsvarsavtalen i seg selv, men det som går på samtaler om kjernevåpen.

Det er ikke rart om det skaper uro. Kjernevåpen er djevelens verk.

MDG var skeptisk da Frankrikes planer ble kjent i mai. Vi kan anta partiene lengst til venstre vil protestere. Raymond Johansen i Norsk Folkehjelp har allerede gått hardt ut mot et slikt samarbeid.

Han frykter at Norge blir et bombemål hvis vi samarbeider med Frankrike. Jeg frykter mer at Europa ikke evner å avskrekke Russland fremover.

Usikkerheten om hvorvidt europeisk forsvar er godt nok, kan få flere land til å vurdere å utvikle egne. I et slikt scenario er det bedre om flere drar nytte av det franske programmet, heller enn å skaffe seg ene.

«Narvikavtalen» er historisk. At Norge deltar i samtaler om kjernekraft er historisk.

Når det er sagt: Det er mye historisk i tida vi lever i.

Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.

Read Entire Article