Infeksjoner kan umulig være like viktig som aldring, i hvert fall ikke der milliardærene bor.

Vi trenger forskere som spør: «Er det dette vi trenger nå?» Det mener Pål Gulbrandsen om forskningen som pågår om hvordan man bremser aldring. Illustrasjonsfoto: Darren Modricker, Corbis

Aldringsforskningen har bare ett mål: at de som har makt og penger, trenger å leve evig.

Aftenposten presenterte 20. desember en ukritisk fremstilling av behovet for mer forskning på å bremse aldring. Stopp en hal! Hvor nærsynt går det an å bli?

I innledningen til artikkelen gjøres det et nummer av at en tredjedel av alle forskningsmidler innen medisin og livsvitenskap går til kreftforskning.

Det er en klar skjevfordeling, der er jeg enig med aldringsforsker Arne Søraas. Årsaken er imidlertid klar: Her rår antallsmakten – dess flere det er relevant for, dess lettere er det å skaffe penger. Andre kroniske sykdommer taper i konkurransen.

For å balansere skjevfordelingen mot kreftforskning må det visjonære milliardærer til. Jeg har kikket på den veldedige stiftelsen XPRIZEs pengeinnsamling. Man finner faktisk et visst miljø- og klodeengasjement. Men på helsefeltet leder aldringsforskning med 101 millioner, mer enn ti ganger så mye som alle andre formål på helselisten.

Livskvalitet?

Målet med aldringsforskningen er å «revolusjonere menneskets aldring og hjelpe folk til å leve sunnere liv, utvikle «proaktive», tilgjengelige behandlinger som forebygger aldersrelaterte sykdommer og øker livskvaliteten, ikke bare levetiden, for alle, overalt».

Legg merke til innsalget – livskvalitet. Det tror jeg milliardærene har nok av, det er neppe derfor pengene flyter til aldringsforskning.

Søraas forteller at bare 300 forskere møttes på en aldringsforskningskonferanse, mot 10.000 på en om infeksjonsmedisin. Med andre ord: Det er for få visjonære forskere. Infeksjoner kan umulig være like viktig som aldring, i hvert fall ikke der milliardærene bor.

Vi trenger forskere som spør: «Er det dette vi trenger nå?»

Hva om det å leve lenger ikke betyr å leve bedre? Hva om det betyr at enda flere gamle vil fly verden rundt for å rusle rundt i sol og varme med paraplydrinker for å kurere kjedsomhet? Hva om det betyr at naturmangfoldet reduseres med akselererende tempo, så de eneste dyr barn blir kjent med, er tamagotchier? Hva om det betyr at vi må importere stadig flere afrikanere for å dekke opp behovet for hjelp og pleie i norske sykehjem? Hvordan det blir med livskvaliteten til gamle FrP-mor og langt-hjemmefra-Ali, er ikke godt å vite.

Ett mål

Aftenpostens helsejournalist har i denne saken latt seg forføre av en hyperentusiastisk forsker uten å stille et eneste kritisk spørsmål. Hvem inviterte hvem? En annen aldringsforskergruppe i Norge redegjorde for feltet i en artikkel i tidsskriftet Michael i september. Også der var det optimisme å spore, men med mye kaldt vann i blodet – en artikkel mindre egnet til å fungere som en «løp og kjøp»-ordre.

Denne forskningen har bare ett mål: at de som har makt og penger, trenger å leve evig. Det er lett å forstå at de ikke vil dø: Jesus har gjort klart at de ikke kommer til himmelen. Alle andre kan håpe på litt hardt, helsefremmende arbeid og litt ultraprosessert mat i ny og ne.