Israel har ikke bare revet i stykker sin nabo, men også seg selv

Israel har ikke bare revet i stykker sin nabo, men også seg selv, skriver Mustafa Can. På bildet: Rafah på Gazastripen. Foto: Hatem Khaled, Reuters/NTB

Det er logikken til det selvrettferdige hjertet: Vi har rett – derfor kan vi ødelegge.

Vi så det. For første gang – tydelig. Et barn i støvet, kroppen taus, øynene åpne, som om noe i det fremdeles prøvde å forstå. Ett av utallige bilder – men det bar på en hel katastrofe i et eneste blikk. Bak barnet: et hus uten vegger. En mamma som skrek seg gjennom rasmasser bar på noe som pleide å være sønnen hennes.

Så kom det ene mer brennende bildet enn det andre. Vi stoppet opp. Kjente hvordan det rev i brystet. Vi tenkte: Dette her får ikke lov til å være mulig. Vi delte bildene. Vi sa: Det må få en slutt.

Svarer med ord og bomber

Svaret på massakren til Hamas: Ord og ikke bare bomber. Uttalelser fra israelske politikere, ministre, militære, journalister, offentlige opinionsdannere ... Dag etter dag. Fremdeles i dag.

Revital Gotliv, Likud-partiet: «Dommedagsvåpen! Det er mitt synspunkt.»

Amichay Eliyahu, kulturarvminister: «Det er ikke noe problem å bombe mat- og drivstoffreservene deres. De burde sulte.»

Finansminister Bezalel Smotrich: «Det finnes ikke noe halvveis – total utslettelse.»

Galit Distel-Atbaryan, Likud-partiet: «Utslett Gaza fra jordens overflate.»

Giora Eiland, tidligere sjef for det nasjonale sikkerhetsrådet i Israel: «Gaza kommer til å bli et sted der ingen mennesker kan eksistere.»

Ram Ben-Barak, sitter i Knesset for sentrumspartiet Yesh Atid: «Hvis alle i Gaza er flyktninger, la oss spre dem ut over hele verden ... det er humant, det er nødvendig.»

Moshe Feiglin, tidligere Knesset-representant: «Fienden er ikke Hamas ... Alle barn i Gaza er fienden ... ikke et eneste barn fra Gaza kommer til å bli igjen der ...»

Samtidig benekter de det vi ser med våre egne øyne: at strømmen av bilder og filmer vi ser ikke viser det vi tror de viser.

At barn som ble skutt i hodet og nakken ikke ble skutt med hensikt – til tross for skadebilder som ikke ligner krigsskader. At sultende ikke blir drept når de forsøker å få tak i mat – for det siktes jo ikke på sivile.

At helsepersonell med sirener og helselogoer fullt synlig nok ikke var helsepersonell – men trusler.

Bildene fortsetter å rulle inn

Dette er ikke tilfeldige forsøk på å skjule det uakseptable. Det er en ritualisert omkoding der en uutholdelig virkelighet skal forvandles til en løgn som kan forsvares.

Og det er da vi hører ordene: Palestinere hyller døden mer enn livet. De hater jøder mer enn de elsker sine barn.

Det er blitt sagt lenge. Til det svarte den palestinske poeten Mahmoud Darwish: «Vi elsker livet – når vi får plass til å leve det.»

Palestinere sliter med å få mat ved et felleskjøkken på Gazastripen. Foto: Abdel Kareem Hana, AP

Bildene fortsetter å rulle inn til morgenkaffen, til solfylte dager der vi smører inn skuldrene til barna med solkrem, blåser på myggstikk, sjekker værappen – og nøler ved kjøttdisken: grillpølse med eller uten ost.

En eselkjerre på en grusvei. På vognen ligger en hel familie, dekket av tepper. Det dingler blodige ben ned fra kanten. Mannen som kjører, ser ikke bakover. Bak ham: ruiner, røyk, taushet. Det er et begravelsesfølge som ferdes gjennom de knuste restene av et samfunn.

En kropp ligger med kinnet trykket mot en sekk med mel. En annen kropp omtrent en meter unna. Melet har rent over bakken som om det vil dempe smellene. Ingen våpen. Ingen uniform. Bare stillhet.

«Menneskelige dyr» hvis liv sluttet i køen for mat.

Døgnet rundt, i feedene våre, på skjermene. Og til slutt: vi ser ikke lenger. Vi skroller. Stopper, men i kortere tid. Svelger, men uten smak. Bildene flagrer forbi mellom frokosten, den bestilte vasketiden og værappen. Vi begynner å tenke: «Kanskje barna kan bade til helgen.»

Kaller det empatitretthet

Jo, vi vet at noe har forskjøvet seg, men vi merker det knapt. Det er ikke fordi vi mangler hjerte, men fordi vi er slitne. Druknet i lidelse orker vi ikke – eller våger ikke – å ta det inn.

Psykologer kaller det empatitretthet: det punktet der hjertet lukker seg, og mennesket ikke lenger evner å være medfølende. Det er menneskelig. Men når massedød flimrer forbi som vane – da blir samvittigheten forskjøvet. Ikke med et brak, men med en hvisken. Plutselig har det som burde være utenkelig blitt ... tenkelig.

Vi sier fremdeles: «Det er så tragisk, ubegripelig.» Men vi er blitt som speil som mattes av, til slutt viser vi ikke lenger noe tilbake. Bare en svak refleks av det vi en gang greide å føle.

Når fornedringen ikke lenger får oss til å stoppe opp, slutter det utilgivelige å føles fremmed.

Mange fryktet Israels svar. Det skulle bli uforsonlig.

Redselen er blitt gjort til ideologi

Gjennom tiår har forfatteren Göran Rosenberg advart mot hvordan et Israel, forblindet av makt, forankret i okkupasjon og preget av en stadig dypere redsel, beveger seg mot moralsk sammenbrudd. I det nyskrevne kapittelet til nyutgaven av «Det tapte landet» beskriver han – etter en reise i landet høsten 2024 – hvordan nettopp redselen er blitt gjort til ideologi, traumet til doktrine, og hvordan muren ikke bare sliter i stykker territoriet – men også samvittigheten.

Israel har ikke bare revet i stykker sin nabo – men også seg selv.

655 dager med teppebombing bærer vitnesbyrd om at dette ikke bare er en krig mot Hamas og for å sette gislene fri. Man sikter på en ødeleggelse som ikke etterlater noe rom for en tilbakekomst – bare erindring og aske.

I Israel var det tidligere flere stemmer som gikk imot den rådende retningen. Men etter massakren bredte uforsonligheten seg i brede folkelag. Med forblindet hat kom det kollektivet begjæret etter hevn. Og i denne forherdelsen fornektes skyld. Tiår av okkupasjon, blokade og ydmykelse blir lagt på offeret selv. Den palestinske sivilbefolkningen holdes ansvarlig for sin egen død.

Det er logikken til det selvrettferdige hjertet: Vi har rett – derfor kan vi ødelegge.

Den israelske poeten Yehuda Amichai vendte seg mot nettopp det. Han sørget over hvordan rettferdighet, barmhjertighet og respekt for menneskeliv ble fortrengt av makt, militarisme og messiansk svermeri – hvordan Israel mistet den jødiske samvittigheten som har pustet gjennom årtusener.

«Fra det stedet der vi har rett, vokser det ingen blomster om våren.»

Vi må passe oss, mente Amichai, for der vi er altfor sikre på vår egen rett, visner verden rundt oss.

Språket mister troverdighet

Det er det dehumanisering gjør. Når et folk blir degradert til noe mindre enn mennesker, finnes det ingen moralske dilemmaer å plages med. Da kan tusenkilos bomber slippes på spebarn og kalles selvforsvar. Eller «uheldig, men nødvendig».

Samtidig ser jeg en slående reduksjon av antall stemmer. Kolleger, skribenter, akademikere – mange som har bygd plattformen sin på etikk, empati, humanisme og rettferdighetspatos – har vært påfallende stille. De som ellers er raske til å reagere og sjelden takker nei når medier og paneler kaller – for så med bekymrede uttrykk og stødig stemme lekse opp om rasisme og antisemittisme. Om Sverigedemokraterna og hvitbøker, smittsom retorikk og språklige overtramp i riksdagen, om folkerettsbrudd, menneskerettighetsspørsmål og demokratiets skjørhet.

Kjernen: det finnes en menneskelig verdighet som aldri kan byttes ut med øyeblikket eller med politiske konjunkturer. Det finnes lysende unntak. Men gitt det direktesendte omfanget av folkemordet har en samvittighetsløs taushet hersket. Stillheten kommer ikke av mangel på kunnskap. Det er en kaldt kalkulert tilbakeholdenhet der moralen venter på det rette øyeblikket – og riktig publikum.

I denne tausheten mister også språket troverdighet: det som tidligere har vært selvinnlysende – å kalle barn i ruiner og teltleirer for ofre, å kalle bombing av sykehus for forbrytelse – blir plutselig omstridt.

Hvorfor denne tausheten?

Når de mest vaskeekte samvittighetene skjuler seg bak taushet, hva gjenstår da? Når moralen venter på at New York Times har formulert overskrifter eller venter på at jussen skal godkjenne det hjertet har forstått – er det ikke lenger moral. Da er det bare pynt.

Hvorfor denne tausheten i den vestlige verden? I ovennevnte bok skriver Rosenberg: «Gjennom Israel frigjør den europeiske sivilisasjonen seg fra sin egen moralske stumhet (overfor jødene og holocaust). Etterkrigstidens bilde av Israel blir formet av det ikke-jødiske Europas skam og utopiske lengsel.»

I det lyset er det kanskje ikke så merkelig at nettopp Gaza – til forskjell fra Ukraina – er blitt spesielt omgitt av taushet av de som ellers stikker seg frem. Israel behandles som en del av Vesten – kulturelt, politisk, militært og moralsk.

Jeg kan ikke huske noe annet tilfelle i moderne tid der den vestlige verden så konsekvent, så lenge, har forsvart – eller vagt kritisert – en «demokratisk» nasjon som år for år er blitt stadig mer rasistisk og teokratisk. En de facto apartheidstat som er blitt overøst med penger, våpen, politisk og diplomatisk støtte, medial og intellektuell overbærenhet – samtidig som den har utdypet avhumaniseringen av palestinerne.

Det handler ikke bare om undertrykkelse, men om metode.

En terrorhandling unnskylder ikke et folkemord

Kritikken blir ofte møtt med at lidelsen i ytterste forstand er forårsaket av Hamas. Nei, vi har ikke glemt bildene fra 7. oktober. Skrekken. Panikken. Drapene på menn, kvinner og barn i sine hjem og på dansefestival. Uansett historisk bakgrunn er et angrep på sivile ikke en motstandshandling. Men folkeretten er ikke et kvitteringssystem: en terrorhandling unnskylder ikke et folkemord.

Det heter også: «Israel er jo Midtøstens eneste demokrati.»

Altså, bulldosere river ned hjem, olivenlunder blir brent, vannledninger kuttes, mennesker blir fordrevet, barn blir skutt på vei til skolen, leger drept i sykehuskorridorer, journalister skytes til døde. En stat som siden 7. oktober har godkjent minst 35 nye bosetninger på okkupert land – mens millioner av palestinere holdes rettsløse under kontroll.

Det er å ikle en pågående etnisk rensing en demokratisk språkdrakt. Å kalle et etnokratisk samfunn med full frihet og fulle rettigheter for de etnisk riktige for «demokratisk» er som å kalle muren for en velkomstborg. Men vi er blitt vant til det. Det er ikke lenger et paradoks – bare et språklig alibi.

Det går utmerket å ha frie valg, domstoler som av og til feller staten, folkemasser som protesterer mot de sittende makthaverne, arabisk representasjon i Knesset, HBTQ-rettigheter – og samtidig kolonisere, fordrive og kontrollere et folk. Generasjon etter generasjon.

Innvendingen har som oftest noe rituelt over seg: «Så du er imot Israels rett til å eksistere?» – underforstått: kritikken er forkledd antisemittisme.

Blir til et våpen uten samvittighet

Man kan diskutere opprettelsen av landet i det uendelige. Men det handler ikke om Israels rett til å eksistere – det handler om hva staten gjør i eksistensens navn. Hat mot jøder har eksistert i sekler og finnes med all sannsynlighet også hos en del av de som ser seg selv som propalestinske.

Når all kritikk, uansett hvor hard den er, av nedslaktingen i Gaza – og av hva Israel er blitt – stemples som antisemittisme, da blir virkeligheten selv stilt for domstol – og dømt. Da forvanskes ordets moralske alvor – og blir til et våpen uten samvittighet.

Vi vet – fremdeles – at det ikke er menneskelig å se barn ligge på rekke i sitt eget blod. At det ikke skal være til å holde ut at en familie – død, dekket av støv – ligger stablet på en kjerre som triller bort fra det som pleide å være et hjem. At sivile ikke kan massebombes uten at selve ideen om sivilisasjonen går i stykker.

En terrorhandling, hvor motbydelig den enn er, gir aldri rett til å slå i stykker et helt sivilsamfunn og begrave liv og drømmer i aske.

Vi vet det. Og derfor: Når vi slutter å forferdes – dør ikke bare de. Da dør noe også i oss.

Oversatt fra svensk av Håvard Syvertsen.