Ja. Det er meg. Jeg er plogeren.

Ja. Det er meg. Jeg er plogeren, skriver Ann Petterson i sitt svar til Simen Sætre. Foto: Privat

Jeg ploger fordi jeg kan. Fordi bakken er bratt. Fordi livet er kort. Og fordi korsbåndet mitt har sett nok.

Svar til Simen Sætres kronikk «Død over plogerne», publisert i Aftenposten 13. januar.

Ja. Det er meg. Jeg er plogeren.

Jeg glir ikke. Jeg flyter ikke. Jeg danser definitivt ikke nedover fjellsiden i en harmonisk forening av tyngdeoverføring og selvrespekt. Jeg brøyter meg frem som en kommunal tjeneste ingen ba om, men alle i praksis er avhengige av.

Når jeg setter utfor, åpner jeg plogen bredt, som en verdimessig protest. Mot fart. Mot risiko. Mot menn i tettsittende kondomdresser som hvisker «teknikk» til seg selv som en bønn.

Jeg ploger fordi jeg kan. Fordi bakken er bratt. Fordi livet er kort. Og fordi korsbåndet mitt har sett nok.

Jeg ploger ikke av uvitenhet, men av visdom. Av den typen som bare kommer etter å ha sett ambulansen stå parkert litt for ofte nederst i løypa. Jeg ploger fordi jeg ikke lenger føler behov for å imponere tilfeldige fremmede med karbonstaver og indre lår.

Plogen er ikke stygg. Den er demokratisk. Den tar plass. Den nekter å tilpasse seg et elitespråk av begreper som «ren skjæring» og «flyt». Plogen sier: Her kommer jeg. Ta hensyn.

Ja, jeg ødelegger spor. Ja, jeg bryter rytme. Ja, jeg er en vandrende påminnelse om at ikke alle drømmer om å bli ett med terrenget.

Men hør: Mens dere jager perfeksjon, jager jeg balanse. Mens dere måler fart, måler jeg glede. Mens dere suser forbi med dødsforakt i blikket, kommer jeg etter levende, hel og klar for vaffel.

En dag vil også dere ploge. Kanskje i hemmelighet. Kanskje bare litt. Kanskje med et snev av skam.

Og den dagen vil jeg stå der, bredbeint og stolt, og si: Velkommen.