– Jeg tror jo helt ærlig at litt for mange har hund

Gjennom NRK-serien «Fra Bølle til Bestevenn» har Maren Tøien Rørvik blitt kjent som en tydelig programleder og hundetrener.

Hun er den som alltid har kontroll og alltid har løsninger for problematiske hunder og hundeeiere.

Vi møter henne hjemme Sande i Vestfold.

To hunder kommer fykende mot bilen. Luring og Ipa. En kjapp sjekk, litt snusing, og halen går som en pisk. Vi er godkjent.

Hun ser familier med tidsklemma i halsen – jobb, idrett, farting – som tror de er «aktive» nok for en krevende rase.

Men hos mange familier ender hunden opp med å ligge alene hjemme hele dagen.

– Det hunden aller helst vil, er å få være sammen med flokken sin. Satt på spissen så kan kanskje hunder som lever på gata med eierene sine ha det bedre enn familiehunden som er alene det meste av døgnet, sier hun.

Hun peker på at så lenge hundene får være med eieren sin, føler seg trygge og får god mat og helsehjelp, så har de det topp.

– De får være med eieren sin, og det er det de helst vil.

Mener for mange har hund

Maren jobber mest med hundeeiere som er kjempefortvilet og tror de står i en unik situasjon.

Hun tror mange glemmer at hunder er små rovdyr, og har kjempehøye forventninger til hunden uten å forstå at de må legge inn en innsats med trening og dressur.

– Jeg tror jo helt ærlig at litt for mange har hund.

Hun får støtte for sitt syn fra Dyrebeskyttelsen.

– Hunder er ikke prydplanter, de er flokkdyr. Så det er en påkjenning for hunden å være mye alene.

Det sier daglig leder i Dyrebeskyttelsen, veterinær Åshild Roaldset.

Hun mener at mange mange eiere har urealistiske forventninger til hvor mye tid hundehold tar, og bruker for lite tid på hunden.

– Dette kan skape monotone hundeliv. I Sverige er det for eksempel lovpålagt at hunden maks kan være alene i seks timer i strekk, sier hun.

Maren Teien Rørvik har vært programleder i NRK-serien Fra bølle til bestevenn siden 2020.

Hun er etologen og biologen som alltid har løsningen når hundeeiere står fortvilet og gråter over en sofa i filler eller en nabo som har blitt bitt.

Men etter fem sesonger med problematferd var det nok. Hun var i det hun kaller for en «fuck-it»-periode.

– Jeg hadde lyst til å kjenne på ubehaget ved å miste kontrollen, sier Maren.

Hun takket ja til realityserien «Kode Rød». To uker på en øy. Ingen regi. Bare sosiale intriger og usikkerhet.

Tok med hunden

I «Kode Rød» hadde hun absolutt ingen kontroll. Hun kjente på ubehaget ved å bli konstant overvåket. Hun strevde med å finne plassen sin.

– Jeg er ikke så god på sånne kjendisgreier. De første dagene husket jeg knapt navnet på noen ute på øya, sier hun.

Men hun hadde med seg en hjelper – hunden Ipa.

Selv om hun var i tvil – hun ville være bare Maren, ikke «hun med hundene».

Men Ipa ble seriens uoffisielle terapeut.

Hunden ble en kilde til trøst for deltakere som trengte en timeout. Men Ipa hadde også en egen agenda.

– Hun merket at sikkerhetsteamet snek seg inn i huset når kameraene var borte. Hun la dem for hat. Hun varslet som juling, og jeg skjønte ingenting før det hadde gått en uke.

Maren ler.

– Hun skjønte at akkurat de folka der var noen tyvradder. Hun var faktisk litt morsk.

Genetisk forhold

Som fagperson ser Maren på båndet mellom hund og menneske som noe annet enn sentimentalitet, det er ren genetikk.

Hun sier at vi mennesker er predisponerte for å like hunder fordi de har utviklet seg side om side med oss gjennom menneskehetens historie.

– Man ser liksom inn i blikket til en hund, så får man jo en helt sånn varm følelse. Og føler at hunden forstår hva enn jeg føler.

Hun peker blant annet på disse effektene av å være med eller ha en hund:

• Hormon-dusj: Når vi stryker en hund, skiller vi ut oksytocin – «kjærlighetshormonet». Det senker både puls og blodtrykk.
• Språkmektig: Hunden forstår tonefall, ansiktsuttrykk og mengder med ord.
• Ikke-dømmende: En hund svarer aldri med kritikk. Han svarer med en labb eller et dytt med snuten.

– Man kan fortelle dem hva som helst, og de sier det aldri videre. De forstår hvordan vi har det, kanskje bedre enn travle mennesker gjør.

Trenger både hund og menneske

Selv om hun lever av hund, ville hun valgt et menneske om hun ble strandet på en øde øy for godt.

Hun trenger noen å spille yatzy med. Maren beskriver seg selv som «fryktelig sosial».

– Jeg trenger begge. De utfyller hverandre.

– Hvis du var en hund, hvilken rase hadde du vært?

– En kelpie. Det er en australsk gjeterhund med stor motor. De er veldig sosiale, men litt frynsete.

Maren smiler bredt.

– Jeg har ofte tenkt at jeg kanskje ligner mer på en labrador, men de er alt for stabile. Kelpien er som en labrador, bare litt mer ustabil mentalt. Der har du meg.