Jo da, mor pakket klærne til barna og bestilte ferien før jul. Men …

Jo da, mor pakket klærne til barna og bestilte ferien før jul. Men nå som selve ferien har startet, er det far som har tatt over roret.

«Nå er det like før det klikker for meg her!»

Jeg roper det ut på en ladestasjon på Gol.

Mobilnettet er dårlig og jeg får ikke lastet ned elbil-appen. Fra før har jeg bare lastet ned Recharge, Mer, Kople, Eviny, Tesla og Bilkraft, liksom. Hallo, hvor mange operatører finnes det? Det burde ikke være lov!

«Vil ut på lekeplassen, nååå!»

Treåringen skriker fra baksetet. Stressnivået stiger, mamma får snart et emosjonelt sammenbrudd. Jeg er så drittlei mobilen altså, ta meg tilbake til 90-tallet.

«Fin start på ferien», sier jeg sarkastisk.

«Bare ta med ungene på lekeplassen du, jeg fikser ladingen», sier mannen min.

Far legger seg i selen

Fra lekeplassen kikker jeg bort på ham og får dårlig samvittighet for at jeg forbannet verden slik.

«Gå ned fra klatrestativet, om du klatrer høyere opp kan du havne på sykehus!» skriker jeg til den eldste.

For å lette på stemningen kommer far bort med kroneis fra kiosken. «På tide å kjøre videre, bilen er ladet og klar», sier han muntert.

«Tenk om vi ikke hadde fått ladet bilen, tenk om eldsten hadde ramlet, da hadde det ikke blitt noen ferie», sier jeg surt på vei bort til bilen.

«Det ordner seg vettu», sier far, og mor roer saktens ned.

Vi kjører i noen timer, snart er det tid for lading igjen. Far har lagt inn søk på GPS: Ladestasjon nær lekeplass og badestrand. Han vet at det er lurt å ligge noen steg foran nå for å unngå krise.

«Jeg lader bilen, bare gå og bad med kidsa du», sier han. Han kjenner sin fru, for hun elsker å bade. Far legger seg i selen, alle skal være fornøyde.

Alltid beredt

Før ferien startet, sto det plutselig et sykkelstativ på bilen, for mor elsker å sykle. Jo da, mor pakket klærne til barna og bestilte ferien før jul. Men nå som selve ferien har startet, er det far som har tatt over roret. Bagasjerommet ser ut som et avansert puslespill. Hvordan i alle dager greide han det?

«Åhh, jeg tror vi glemte baderinger, solkrem og vannflaskene til guttene», sier jeg litt hissig idet vi skal gå og bade. «Nei da, alt ligger klart i sekken», sier mannen. Ganske deilig å være gift med Mr-Fix, it må jeg innrømme!

Vi kjører videre mot destinasjonen: familieleir i Fredrikstad. Siden elbilen ikke kan trekke vognen, må campingvognen hentes et stykke unna.

«Har fikset en leiebil med hengerfeste, drar og henter campingvognen, jeg! Tannbørstene og pysjene til guttene ligger klar i sekken», sier far.

Han sluser mor og guttene til noen bekjente som har leid et hus i nærheten av leirstedet. Dette har han planlagt godt. Alltid beredt. Jeg slenger meg ned i sofaen til vennene, som tar oss hjertelig imot.

Far kommer omsider tilbake med campingvognen på slep, og vi kjører mot leirstedet.

Mor og barn først!

I øyeblikket vi er fremme, sier minsten «Jeg er tøøørst!» Far løper over campingplassen i regnet med en gedigen vannkanne, frem og tilbake, frem og tilbake, han blir søkkvåt.

«Vognen er litt skeiv», klager jeg. Far jekker opp vognen, og like etter står den rett. I neste øyeblikk har han satt opp forteltet, og jammen har han båret inn alle koffertene og redd på sengene i en fart.

Far har ikke spist siden den kroneisen. Han er god og svett nå. Klokken bikker 01.30. «Jeg får heller spise i morgen», sier han og sovner kontant i den øverste og trangeste køyesengen. Mor og barn først!

Ungene våkner tidlig neste morgen. Far står opp med dem. «Nå hadde det vært godt med en kaffe», sier jeg fra den behagelige dobbeltsengen. «Jeg tar med kidsa på butikken og kjøper gass, straks tilbake», sier far.

Mor får sove litt lenger, så deilig. Jeg våkner til lyden av vann på kok. «Her har du en kaffe», sier far. «Jeg tar med kidsa på lekeplassen, nyt egentiden.»

På familieleir utover uken møter vi en haug bekjente fra fjern og nær. Det er sosialisering på speed. Bli kjent-grilling på grilltoppen klokken 17, står det i programmet. Etter tut og kjør med ungene hele dagen hadde det vært deilig å slippe unna en bli kjent-middag nå, men man må jo bare møte opp.

Uten mannen hadde det aldri i verden blitt noen campingferie på oss. Såpass ærlig skal jeg være! skriver Elin Sofye Rabbevåg. Foto: Privat

Akkurat da vi ankommer grilltoppen, slår PMS-smerter av den sterke sorten inn. Minsten bestemmer seg for å løpe i alle retninger. Å sosialisere nå er nærmest blitt en umulig oppgave.

Mannen ser at jeg sliter, hiver fort i seg burgeren, og mens han spurter etter minsten, sier han: «Jeg tar over her, bare gå i vognen og sov, kjære du.»

Jeg går derfra, full av hormoner og med gråten i halsen. Ferie som småbarnsforeldre er jammen hardt arbeid. I-landsproblemer, I know.

Ikke mye egentid på far

Ungene sovner klokken 23, da setter mannen seg omsider ned med en pose potetgull og en serie på Netflix. Tid for avkobling. «Kan vi prate litt», avbryter jeg. «Så klart, sier han og skrur av Netflix på Ipaden. Jeg prater og prater om det emosjonelle sammenbruddet på grilltoppen, om Gud og Jesus og hvermann.

Oi, klokken er plutselig bikket 00.30. Mannen prøver etter beste evne å henge med, men øynene hans siger lenger og lenger ned. Stakkars fyr, han har ikke hatt noe egentid siden ferien startet. Knapt noen egentid det siste året, når jeg tenker meg om.

«Vi bør vel legge oss», sier jeg. «Jeg står opp med kidsa i morgen. Bare sov så lenge du vil», sier han, og med et tappert smil om munnen: «Happy wife, happy life!» For en mann, for en far, tenker jeg i mitt stille sinn. Flaks at jeg er gift med han der!

Nå er det på tide å hedre ektemannen, eller den ekte mannen. Han som gjør alt han kan for at mor og barn skal ha det bra. Han som fikser og tilrettelegger. Han som setter familien foran seg selv. Han som bevarer roen og som aldri klager. Han som sjelden får skryt.

Familielivet er lagarbeid, og man må være to. Men det er ikke slik at mor gjør alt. I pressen vinkles det gjerne i mødrenes favør, men uten mannen hadde det aldri i verden blitt noen campingferie på oss. Såpass ærlig skal jeg være!