Julestafetten 2025: Per Erik Bergsjø

I år var det 40 år siden Per Erik Bergsjø var ferdig med jusstudiene. Siden den gang har han vært vit.ass. på sjøretten, lovrådgiver i Lovavdelingen, dommer i Nord-Troms tingrett, partner i Vogt & Wiig og høyesterettsdommer siden 2012. Neste post på CV'en blir statens pensjonskasse, for like før jul ble det kjent at Bergsjø – i likhet med stadig flere dommere kan det virke som – ikke tenker å sitte i stillingen hele veien til 70-årsdagen.

– Vi hører du har tenkt å bli pensjonist til sommeren. Gratulerer! Men hva skal du bruke tiden på da?

– Takk for det. Jeg blir ikke pensjonist før til høsten, nærmere bestemt 1. oktober. Da har jeg først og fremst tenkt å være nettopp pensjonist. Jeg forlater en fantastisk jobb, som jeg har vært oppriktig glad i, og det var ikke enkelt å ta avgjørelsen om å gå av før jeg strengt tatt må. Når jeg likevel tok det valget, var det ut fra et ønske om å få mer tid til å gjøre akkurat det jeg vil der og da. Ingen konkrete planer er lagt, men jeg ser frem til mer tid med familie – ikke minst mitt første barnebarn. I tillegg er jeg glad i alt som har med natur og friluftsliv å gjøre. Fra høsten av kan jeg dra på småviltjakt uten å samkjøre med arbeidsprogrammet i Høyesterett, og jeg kan gå på ski på en tirsdags formiddag. Hvis det blir snø, vel og merke. Mer fritid gir også muligheter til flere reiser. I tillegg kan det jo være greit å holde hjernen noenlunde i form, så skulle det dukke opp noen muligheter til å pusle litt med juss, kan det være at jeg slår til.

– Høres forlokkende ut. Har skjønt at det ikke er noe hvilehjem å være i Høyesterett. Hva var vanskeligste sak i året som gikk?

– I og med at vi stort sett bare behandler prinsipielle saker i avdeling, er de aller fleste sakene der krevende. Jeg lærer noe nytt i hver av dem, enten det er om juss, medisin, næringsliv eller økonomi. Det er derfor ikke lett å peke på en enkelt sak. Skulle jeg likevel trekke frem én, velger jeg saken der vi for første gang skulle ta stilling til straffen for voldtekt av barn under 14 år etter opphevingen av minstestraffen 1. juli i år. Her har lovgiver – med god grunn – nå overlatt mye til domstolene, og vi måtte avveie de motstridende hensynene på et relativt fritt grunnlag. Krevende og utfordrende, men samtidig spennende. Straffen for slike lovbrudd blir nå tema i storkammer, så da får vi vel fasiten. I ankeutvalget behandler vi så mange saker at de fleste går i glemmeboken ganske kjapt. Men jeg kan nevne at jeg var saksforberedende dommer i en sak om dyrking av cannabis, der det falt dom nå før jul. Der lærte jeg at hannplanter for praktiske formål nærmest er ubrukelige. Da dette ble tema rundt lunsjbordet, nikket opptil flere av mine kvinnelige kolleger megetsigende.

– Haha. Men flotte til pynt! Det har vært mye snakk om arbeidspresset for unge ambisiøse i de største advokatfirmaene i år. Hva kan man gjøre med det? Bør man gjøre noe med det?

– Mange unge arbeider nok altfor mange timer i de største firmaene, og partnerne må selvfølgelig ha et bevisst forhold til kravene i arbeidsmiljøloven. Jeg synes det bør slås ned på de grove overtrampene. Det som fremstår som frivillig innsats, kan i realiteten være et resultat av opplevd press. Samtidig er det ikke tvil om at det i enkelte prosjekter i praksis er umulig å overholde kravene i loven. Dessuten er det frivillig å jobbe som advokatfullmektig, og en god del ønsker nok lange arbeidsdager i en fase av livet. Dette er langt fra svart-hvitt.

– Hvor mye jobbet du selv som ung advokat?

– Jeg har egentlig aldri vært en særlig ung advokat. Da jeg begynte i advokatfirmaet Vogt & Co, som det het den gang, hadde jeg allerede jobbet en del år i Justisdepartementet, som dommerfullmektig og som tingrettsdommer. Jeg hadde en viss ballast da jeg gikk inn i advokatlivet, og det var nok en fordel. Men jeg jobbet mye som advokat – det gjør nok de fleste advokater uavhengig av hvor på karrierestigen de befinner seg. Fordelen med min praksis var at jeg arbeidet nesten utelukkende med tvister. Da visste jeg god tid i forveien når det ville bli veldig travelt, noe som ga forutberegnelighet og mulighet til å planlegge livet.

– Du får diktatorisk makt til å beslutte én lovendring. Hva velger du? 

– Her burde jeg jo svart noe som var en høyesterettsdommer verdig, men jeg kan ikke motstå fristelsen til å ta opp noe som irriterer meg: Jeg ville forbudt – eller i det minste lagt sterke begrensninger på – bruken av elektriske sparkesykler i Oslo. Selv om jeg forstår at dette er et praktisk fremkomstmiddel i en travel hverdag. Ulempene er imidlertid for mange og store til at dette fenomenet kan forsvares i sin nåværende form. Og de er uomtvistelige og godt kjent – personskader, forsøpling, unge som står på en sykkel i stedet for å gå noen få hundre meter osv. Jeg begynner å bli kraftig lei av å bli sneiet av sparkesykler i stor fart i Lille Grensen, på fortau og i fotgjengerfelt når jeg går på grønt. På vegne av flere over 60 år, hilsen sint mann (67).

– Jeg tror du har mange meningsfeller her. Noe annet enn jussen som var aktuelt for deg, karrieremessig? 

– Jeg flyttet faktisk til Oslo for å studere medisin. Men jeg var allerede som ung interessert i språk, og hadde valgt språklinje på gymnaset. For å kunne søke på medisin, måtte jeg derfor ta realfagseksamen i matte og fysikk som privatist. Bjørknes privatskole og lignende etablissementer hadde jeg ikke hørt om, så det ble et år på Friundervisningen med kurs et par kvelder i uka, kombinert med ex. phil. Underveis mistet jeg interessen for medisin, og det ble et mildt sagt temmelig slapt første år i Oslo for unge Bergsjø. Jeg har vært sjeleglad for at det ble juss og ikke medisin. Domsskriving er å foretrekke fremfor epikriseskriving. Men jeg er usikker på hva det skulle blitt hvis det likevel ikke ble juss. Det måtte vel blitt et eller annet der jeg fikk utfolde meg med språk, eller kanskje noe som kunne gitt et innsmett i idrettens verden.

– Litt tungt å starte idrettskarrieren nå, kanskje, men du får gått julestafetten på Rett24 da, i hvert fall. Hvem har du lært mest av i din karriere?

– Som jeg allerede har vært inne på, lærer jeg noe nytt hver dag i Høyesterett. Jeg lærer mye av alle kollegene mine, og jeg lærer av advokatene og aktorene i skranken. Aller mest har jeg nok lært av dem som var eldst i ansiennitet i Høyesterett da jeg tiltrådte i 2012 – Tore Schei, Liv Gjølstad, Steinar Tjomsland og Magnus Matningsdal. De har alle vært forbilder både gjennom sin faglige tyngde og sin væremåte. Jeg hadde ellers en fantastisk tysklærer på ungdomsskolen som hadde en egen evne til å få kunnskap til å sitte hos meg – «ich weiss nicht, was soll es bedeuten, das ich so traurig bin» osv. Hvis hun leser Rett24 – noe jeg ville blitt veldig overrasket om hun gjorde, nettstedets fortreffelighet til tross – vet hun selv hvem jeg snakker om.

– Sie ist antagelig traurig weil Sie kein Rett24 lehst. Klarer du velge én bok, film eller plate som har betydd mye for deg?

– Det må bli Pink Floyds album «The dark side of the moon», selv om også oppfølgeren «Wish you were here» rager høyt. Min musikkinteresse ble vekket for alvor på første halvdel av 1970-tallet. The dark side of the moon, som kom i 1973, var det andre albumet jeg kjøpte etter å ha fått egen platespiller. Jeg var frelst fra første spor. Platen gjorde et enormt inntrykk da, og jeg har glede av den fortsatt. Og jeg observerer med tilfredshet at det ikke bare er gæmliser som meg som liker Pink Floyd: Da blandakoret Chorus Mixtus fra Det juridiske fakultet opptrådte på juleavslutningen i Høyesterett nå rett før jul, slo de til med en Pink Floyd-medley. Herlig!

– En ekstremt flott plate. Som dessuten fyller 50 i år! Her velger jeg å smette inn et meningsløst faktum: David Gilmores ikoniske "ding-ding-ding-diinnnng"-gitarriff på Shine on you crazy diamond ble spilt inn i Abbey Road den 21. januar 1975 – som er den dagen jeg ble født! Jeg velger å være stolt av dette. Thank you for the attention to this matter. Men over til sakligere ting: Hvilken tradisjon er viktigst for deg i julen?

– Det klart viktigste er å samle flest mulig i familien til julefeiring på hytta vår på fjellet. Helst skal det selvfølgelig være minst 25 cm nysnø og harespor utenfor hytteveggene, nypreparerte skispor på myra nedenfor og stjerneklare kvelder. Maten er i grove trekk «same procedure as every year» – ribbe med tilbehør på julaften og kveite på 1. juledag. Men ingen skal si at vi har stivnet helt i tradisjonene: Rieslingen er i ferd med å erstatte øl og akevitt til ribba, mens kveitestykkene trukket i vann er erstattet med ovnsbakt kveitefilet med parmaskinke og parmesansaus. En annen, men ikke veldig viktig, tradisjon er at jeg drikker årets eneste glass whisky før middagen på julaften. Det er en tradisjon jeg har arvet etter faren min, og som jeg er i ferd med å overføre til våre sønner.

– Det er en tradisjon jeg fort kunne inkorporert, kjenner jeg. Bra tips!