Kan det bli feil med Nobelprisen til en demokratiforkjemper?

Sør-Amerikas storpolitikk kommer til Oslo med full kraft, for det er en sjeldent politisk eksplosiv nobelpris som deles ut i år.

I miksen finner vi:

• Et undertrykkende regime på ytre venstreside av politikken.
• Et amerikansk hangarskip og en 200 år gammel amerikansk doktrine.
• Fire statsledere fra naboland som alle tilhører høyresiden i Sør-Amerika og som deltar på prisutdelingen.
• En fredsprisvinner som ikke tar avstand fra dødelig og etter alt å dømme folkerettsstridige amerikanske angrep på småbåter, de hevder smugler narkotika.

Aller først, prisen går til demokrati som løsning på et lands dype problemer og en kvinnes kamp mot et regime som blir stadig mer undertrykkende.

Du skal grave ganske dypt for å finne støtte til Maduro-regimet, både rundt om i Sør-Amerika og her hjemme. Regimet styrer med vold og trusler som virkemidler. 8 millioner mennesker er drevet på flukt, inflasjonen er verdens høyeste, oljerikdommen kastes bort, sanksjoner rammer vanlige folk hardt og politiske motstandere jaktes på eller jages ut av landet.

Presidentvalget i 2024 var dråpen for mange, selv for de som var vennlig innstilte til den venstrevridde og revolusjonære ideologien som har styrt landet siden Hugo Chávez tok makten i 1998. Få uavhengige observatører slapp inn, men det festes ingen lit til regimets påstander om at de selv vant valget.

Corina Machado, årets nobelprisvinner, ville vært en klar opposisjonskandidat, men fikk ikke selv lov til å stille. I stedet ga hun sin støtte til kandidaten Edmondo Gonzales som etter alt å dømme vant en soleklar seier.

Men autoritære regimer lærer av hverandre og vet at de kan holde ut lenge, bare de blir enda mer brutale. Fra Georgia til Belarus, er det en oppskrift som har fungert. Og akkurat som Venezuela, støttes disse regimene av Russland. Før det viste de arabiske regimene hvordan du med tålmodighet og brutalitet kan vente ut demokratiske folkeoppstander og misnøye.

Opposisjonen føler, ikke uten grunn, at de har prøvd alt: Mislykket mekling med blant andre Norge som mellommann, demokratiske midler som valg og gateprotester. Ingenting har brakt den nærmere makten eller at det upopulære regimet skal tre til side. Det er tålmodigheten og den demokratiske utholdenheten Machado får Nobelprisen for.

Samtidig har det skjedd endringer lenger nord.

I Washington vant Donald Trump valget i fjor og utpekte daværende senator Marco Rubio til utenriksminister. Som senator nominerte Rubio Machado til Nobelprisen. Han ønsker en politisk endring og vil flytte landene i USAs nærområde lenger til høyre. Det er ingen ny politisk linje fra konservative politikere i Det republikanske partiet, som særlig har vært opptatt av situasjonen på Cuba.

Det som derimot er nytt, er at Trump og hans regjering har hentet fram en 200 år gammel politikk, kjent som Monroe-doktrinen, og snakker åpent om det i Den nasjonale sikkerhetsstrategien som ble lagt fram i forrige uke.

President James Monroe uttrykte i 1823 motstand mot europeisk tilstedeværelse i amerikanske nærområder. Senere har denne doktrinen blitt brukt som utgangspunkt for at USA selv blander seg inn i politikken i Sør- og Mellom-Amerika, og har ikke vært fremmede for å styrte eller svekke regimer de ikke liker. Det sitter dype spor og traumer på hele kontinentet på grunn av dette.

En sikkerhetsstrategi legges normalt fram bare en gang i løpet av en presidentperiode. I denne periodens rapport brukes mye plass på å forklare hvor viktig det er at USA igjen må ta kontroll og påvirke egne nærområder. Bare slik, hevdes det, kan USA trygges fra blant annet narkotikakarteller og andre stormakter.

USA har også satt militært press bak ordene. Hangarskipet Gerald R. Ford, som besøkte Norge i sommer, er i regionen sammen med et stort antall mindre skip. USA har angrepet mange småbåter de hevder smugler narkotika. Over 80 mennesker er drept i angrep eksperter mener er folkerettsstridige.

For Machado er dette vanskelig. Hun tilhører samme politiske retning som Trump og Det republikanske partiet i USA. Hun er i en fastlåst politisk situasjon. Det er ingen tegn til at regimet vil gi seg frivillig. Det virker heller ikke sannsynlig at indre motstand vil være nok.

Samtidig kan ikke hun eller opposisjonen uttrykke direkte støtte til en amerikansk inngripen offentlig. Det er politisk brennbart.

Hun nøyer seg med å ikke ta avstand fra angrepene i et intervju med NRK, men legger all skylden for situasjonen på Maduro. I et annet NRK-intervju sier presidentkandidat Edmondo Gonzales at de ikke har noen påvirkning på hva USA gjør.

Holder det for en fredsprisvinner? I manges øyne er det langt ifra nok, og det er til og med ganske provoserende. Det norske fredsrådet, som pleier å arrangere fakkeltoget til ære for prisvinneren, sier de ikke kommer til å gjøre det fordi prisvinnerens holdninger ikke er forenelig med deres verdigrunnlag.

Solidaritetsorganisasjonen Latin-Amerika gruppene (LAG) arrangerer sammen med flere andre organisasjoner en demonstrasjon i Oslo mot tildelingen med parolen «Ingen fredspris til krigshissere». Listen på kritikere kunne vært gjort lenger.

Da Machado ble tildelt fredsprisen, skrev jeg at Nobelkomiteen stakk hånden inn i et politisk vepsebol.

Det har ikke blitt mindre sant i de to månedene som har gått siden den gang.