Kanskje det letteste bare ville vært å legge ned Statsforvalteren?

Midt i dette systemet står Statsforvalteren – tidligere Fylkesmannen – som både tilsynsmyndighet, klageinstans, veileder og samordner. Spørsmålet er om denne konstruksjonen fortsatt er hensiktsmessig. Kanskje det letteste – og mest ryddige – faktisk ville vært å legge ned Statsforvalteren.

I dag fremstår Statsforvalteren som et stort regionalt byråkrati. På Agder ser vi særlig tydelig hvordan organisasjonen har vokst i omfang og kompleksitet, samtidig som saksbehandlingstiden i mange saker har blitt urovekkende lang. Innbyggere og kommuner må vente i måneder – noen ganger år – på avklaringer i saker som handler om barns oppvekst, helse, skolegang og rettssikkerhet. Når systemet blir så tregt, er det legitimt å stille spørsmål ved om det fungerer etter hensikten.

Dette handler ikke om å peke finger mot enkeltansatte. Mange gjør en viktig jobb under krevende rammer. Problemet er strukturen. Statsforvalteren har fått en oppgaveportefølje som spenner fra barnevern, skole og helse til miljø, vergemål og beredskap. Rollen er uklar: Den samme institusjonen fører tilsyn med kommunene, behandler klager på kommunale vedtak, gir veiledning til de samme kommunene – og representerer staten i saker der staten selv har sterke interesser. Det er vanskelig å se at dette gir et effektivt og tillitsskapende system.

Når saksbehandlingstiden blir lang, hjelper det lite at intensjonene er gode. Rettssikkerhet handler også om tid. For familier, barn og kommuner som havner i limbo, oppleves systemet ikke som en beskyttelse, men som en propp. Samtidig vokser byråkratiet videre, uten at resultatene nødvendigvis blir bedre.

Jeg påstår ikke å ha den ferdige løsningen på hvordan dette bør organiseres annerledes. Men jeg nekter å tro at dagens ordning er det beste – eller eneste – alternativet. Når utfordringene er så tydelige som de er nå, må det være mulig å tenke nytt. Klagebehandling, tilsyn og beredskap kan organiseres på andre måter, med tydeligere ansvar, mer spesialisering og kortere vei fra beslutning til handling.

I en tid hvor vi står overfor store utfordringer knyttet til økonomi, bemanning og tillit til offentlige institusjoner, bør vi tørre å stille grunnleggende spørsmål. Stadig mer byråkrati er ikke nødvendigvis løsningen på stadig mer komplekse problemer. Noen ganger er det motsatt.

Kanskje er ikke spørsmålet hvordan Statsforvalteren kan reformeres enda en gang, få et nytt navn eller flere oppgaver. Kanskje spørsmålet heller er om ordningen har vokst seg for stor og for tung. Når systemet i økende grad oppleves som et hinder, må det være lov å si det høyt:

Kanskje det letteste bare ville vært å legge ned Statsforvalteren – og våge å bygge noe bedre.