Kinas kamp for maten

Vi er lengst sør i Kina i Guangdong. Den delen av Kina vi tidligere kalte Kanton.

I et bakkete landskap, klyver gårdssjef Wang Jing oppover. Wang tilhører en ny generasjon ambisiøse bønder i Kina.

– Dette blir pen og fyldig frukt. Bare å se den gjør meg lykkelig. Det er penger som vokser på trær.

Wang Jing dyrker en merkevarebeskyttet regional spesialitet.

Det er ennå noen måneder igjen før den lille ruglete frukten er moden.

Målet er å produsere best mulig chinpi.

Den høstes ikke først og fremst for kjøttet eller saften. Wang legger et tørket skall mot en grønn sitrusfrukt.

På kinesisk heter det chenpi, sitruskall.

– Dette er hva frukten blir når den til slutt høstes. Det tørkete skallet brukes i høykvalitets medisin og mat, forteller Wang.

Sitruskallet er en hjørnestensindustri her i den landlige provinsbyen Jiangmen i Guangdong.

Skallet tørkes, lagres temperert, modnes over år, børstes for hånd, sorteres og selges.

Chenpi selges i ulike tørkestadier.

For Kina handler det om å skape verdier. Få opp forbruket i sin hjemlige økonomi.

Det langsiktige målet er klart.

I den globale maktkampen med USA, er strategien å gjøre seg minst mulig avhengig av verden utenfor på flest mulig områder.

Å trygge forsyningskjedene på tvers av økonomien.

Det handler om databrikker og kunstig intelligens. Om energi og datasentre. Og ikke minst om mat.

Bonde Li Yongxiang sitter på huk langs åkerlappene med ris.

– En, to, tre. Hvis jeg ser at skuddene står for tett, må jeg redusere nivået på vannet for å spre dem mer.

Li og hans familie dyrker 1000 mål i et privat kooperativ sammen med 53 andre familier.

Totalt forpakter de jordlapper tilhørende 800 familier.

Familiene har stort sett flyttet og jobber i byene.

Å få litt i leie for jordlappen gir mer mening enn å dyrke den selv.

Li gjødsler med bruk av doner.

Heiet frem av myndighetene driver de stort og effektivt.

Gjødsel fra norske Yara er et sjeldent supplement i risåkrene.

Nå har han fått en sekk. Det statlige landbrukskooperativets kontor i kommunen hørte han skulle få besøk fra Norge.

– Vi får egentlig ikke tak i norsk gjødsel her. Selv om vi hadde fått tak i det, ville det være for dyrt å bruke, sier bonden Li.

Moderne teknologi forenkler gjødslingen.

Kinas tilsynelatende endeløse rismarker skjuler en utfordring.

Kina har om lag 20 prosent av jordens befolkning, men ikke mer enn 9 prosent av jordens dyrkbare mark.

USA har for eksempel seks ganger så mye dyrkbar mark per innbygger.

Det viser statistikkene til FNs mat- og landbruksorganisasjon og Verdensbanken.

Kina er nær selvforsynt med ris og hvete.

De produserer selv 95 prosent av det kineserne spiser.

Dyrkingen av mais er økt kraftig, men etterspørselen særlig til dyrefor øker mer enn det de klarer å dyrke,

Soyabønner er hvor Kina virkelig er sårbare. Soya er en viktig proteinkilde i form av olje og dofu (tofu), og i dyrefor.

Kina importerer 80 prosent av hva de forbruker. Det aller meste fra USA og Brasil.

Li Yongxiang forstår viktigheten av å ha nok mat.

– Jeg mener selvforsyning er veldig viktig. Som bonde skjønner jeg at uten selvforsyning, kan du ikke opprettholde stabilitet.

Et annet område der Kina er selvforsynt, er kunstgjødsel.

Stengingen av Hormuzstredet har ført til en global prisoppgang på kunstgjødsel.

Qatar, Saudi-Arabia og De arabiske emirater er også store produsenter av gjødsel.

Landene er rike på naturgass, som er den viktigste kilden til hydrogen, som igjen er den viktigste råvaren til flere typer gjødsel.

En tredjedel av all verdens gjødsel og råvarer til gjødsel som fraktes sjøveien, er nå stengt inne.

Kina er skjermet fra den globale prisoppgangen.

De henter råstoff til gjødselproduksjonen fra kull, og har mer enn nok.

Det er tre år siden Yara åpnet en fabrikk i Huaibei, som ligger i Anhui-provinsen sentralt i Kina.

Den gode tilgangen på råstoff og de lave prisene, gjør det vanskelig for utenlandske aktører å konkurrere på det kinesiske markedet.

Et steg for å få en sterkere posisjon, er å produsere gjødsel i Kina med kinesiske råvarer.

Og å satse på delen av landbruket som produserer dyrere varer.

Mye av gjødslet som importeres fra andre land til Kina, er gjødsel som tilsettes direkte i jorda.

Gjødsel som blandes i vann og spres gjennom vanning, er typen Yara satser på i Huaibei,

Men over 90 prosent av det den norske gjødselgiganten selger i Kina, er fremdeles av den importerte typen.

Fabrikken i Huaibei Anhui kan levere mer enn de gjør.

– Den årlige kapasiteten er 60.000 tonn, men den faktiske produksjonen er lavere. Om etterspørselen øker, kan vi legge på et skift nummer to, sier fabrikksjef Marshall Huang.

De kunne ha forsynt land i Asia som Vietnam, Filippinene, India og Indonesia.

Store markeder som Yara i dag leverer til fra sine andre fabrikker i verden.

Yara får foreløpig ikke lov å eksportere gjødsel fra fabrikken i Kina.

Kinas mål om selvforsyning gir strenge eksportregler.

– Det er en viktig sak for myndighetene å sikre nok mat i Kina, for Kina, sier Roberto Puzzo, som er konsernsjef for Yara Kina.

– Vi ønsker å delta og bidra til regjeringens planer for matsikkerhet og selvforsyning.

I et av de lokale utslagene i Jiangmen, diskuterer innehaver Chen Tinghuan med Yao Jikun, Yaras kinesiske direktør for samfunnskontakt.

– Konkurransen kommer mest fra kinesiske merker, sier butikkinnehaver Chen om gjødselmarkedet.

– Den er intens, nesten drepende.

– Kina produserer nok gjødsel og nok prisgunstig gjødsel for kinesiske bønder, forklarer Yara-direktøren Yao Jikun.

– Så for oss er fokuset på å skape økt verdi for bonden mer enn prisen på selve produktet.

Ved å bruke mer penger på dyrere og bedre gjødsel, kan bøndene selge landbruksvarene de produserer med høyere fortjeneste.

Sitrusskallmarkedet i Jiangmen trekker nysgjerrige fra hele Kina.

Noen årganger er sett på som langsiktige investeringer.

En kvinnelig butikkinnehaver tar et skall ut av en glasskrukke.

– Denne koster 12.000 yuan kiloen.

Det tilsvarer 16.000 norske kroner per kilo.

– Et skall som dette koster 50 yuan (70 kroner), fortsetter hun.

Sitrusbonde Wang Jing, støtter Kinas ambisjon om å mette både mager og mer kjøpesterke markeder i landet.

– Ved å oppnå selvforsyning, unngår vi å bli kontrollert eller kvalt. Vi trenger ikke lenger basere oss på at andre skal fø oss.

Interessert i mer utenriks? Hør den siste podkasten fra Urix: