Må vi snart lage tidsgrenser for lesing?

I den siste tiden har skolemyndigheter og politikere foreslått ulike tiltak for å sikre at norske barn leser mer. Det snakkes om daglige leseøkter, leseløft og nye krav i skolen.

Men få stiller det åpenbare spørsmålet: Hva slags sosialt eksperiment er det egentlig vi setter i gang?

For kan ikke for mye lesing gå utover grunnleggende behov? Lesing holder barn i ro og fysisk passive over lange perioder, og stillesitting er sjelden gunstig for et skjelett og nervesystem i utvikling.

Hvis lesingen får for stor plass, kan det i verste fall gå utover søvn, fysisk aktivitet, lek og sosialt samspill.

Når skolen øker lesevolumet, er det dessuten nærliggende at foreldre føler press for å følge opp hjemme. Dermed påvirker dette også barnas fritid, og hvilke andre aktiviteter som må vike.

Derfor trenger vi tydelige, aldersbestemte anbefalinger for lesing.

En praktisk måte å gjøre dette på, er å øke tiden gradvis med alder: For eksempel kan seksåringer lese inntil én time om dagen, mens tolvåringer kan lese inntil halvannen.

Mer enn dette kan gjøre barna mindre tilgjengelige for familien, mer isolerte fra venner og mindre interessert i variert lek.

Mange foreldre har kanskje allerede opplevd at barn som har lange perioder med konsentrert lesing, trekker seg tilbake fra sosiale situasjoner.

At de blir overopptatte av fiktive univers, som ikke alltid speiler virkeligheten på en sunn måte. De blir vanskelige å få med ut, i gang, og i seng.

I tillegg er det sterke økonomiske krefter som rører seg bak bøkene. Forlagsbransjen er ikke en nøytral aktør i samfunnet, men drives av profitt og ideologi.

Bransjen opererer i spennet mellom kommersielle interesser og samfunnsmessige verdier, men er dette verdier vi uten videre ønsker å eksponere barna for?

Som portvoktere for litteraturen har forlagene betydelig makt til å forme offentlig diskurs, noe som gjør deres rolle i samfunnet både innflytelsesrik og ansvarskrevende.

Men det er ikke gitt at forlagene tar hensyn til hvordan deres bøker påvirker folkehelsen, samfunnsutviklingen og demokratiet.

Likevel innføres tiltak for at barn skal lese enda mer i skolen. Vi øker stillesittingen og legger flere timer til en aktivitet som i seg selv ikke dekker barns grunnleggende behov.

Det reiser spørsmålet om hvilke konsekvenser denne dreiningen faktisk får for barnas hverdag.

Alt dette høres kanskje dramatisk ut. Men poenget er dette: Det er jo ikke lesing vi snakker om. Det er slik vi snakker om skjerm.

Mens dette ikke ment å bagatellisere reelle utfordringer ved skjermbruk – for de finnes – viser eksempelet hvor skjev retorikken vår ofte blir.

Der lesing løftes frem som en ensidig god aktivitet, omtales skjerm og sosiale medier som nærmest utelukkende risikofylte – uavhengig av innhold, sosialt samspill eller formål.

I denne ensidigheten risikerer vi å overse positive sider: Skjerm kan også være en arena for læring, kreativitet, vennskap, støtte og utforskning.

For noen unge er det på nett de finner venner når de sliter sosialt på skolen, og opplever mestring, læring og samspill gjennom gaming. Diskusjonen rundt skjermbruk er i liten grad balansert.

Mediedekningen forsterker denne ubalansen: En gjennomgang fra britiske aviser viser at omtalen av unges sosiale mediebruk er overveldende negativ, ofte uten forskningsgrunnlag, mens mulige fordeler nesten ikke nevnes.

Slik vinkling påvirker trolig hva foreldre bekymrer seg for, hvilke løsninger som fremstår nødvendige, og hvilke aktiviteter som blir stående som «farlige» eller «ufarlige».

Dette ser vi også i Norge, som da NRK nylig siterte markedsdirektøren i Norli på at «skrolling på mobilen og høy skjermtid gjør at store deler av befolkningen mister evnen til dyp konsentrasjon.»

En påstand det er vanskelig å finne dekning for i forskningen, men som likevel får stå uimotsagt. Slike utsagn bidrar til å forsterke inntrykket av skjerm som et særskilt helserisikoområde.

Kontrasten blir særlig tydelig når vi ser hvordan vi regulerer andre helseområder. Da Helsedirektoratet vurderte kosthold, avviste de egne råd om «ultraprosessert mat» fordi kategorien er for bred og forskningen for uklar.

Likevel menes det at skjermens mulige helseeffekter – en enda bredere og mer sammensatt kategori – lar seg kontrollere med fokus på tidsbruken. Det er en påfallende faglig inkonsekvent tilnærming.

Skjermdebatten trenger mindre moralsk panikk og mer nyanser: Hva barn gjør på skjermen, hvem de gjør det sammen med, og hvordan det inngår i livene deres – ikke bare hvor lenge det varer eller hvilke aldersgrenser vi setter.

For problemet ligger sjelden i den generelle aktiviteten i seg selv, men i mangelen på balanse og detaljer.

Og når vi hever terskelen for å delta på digitale plattformer, risikerer vi også å holde barn utenfor sentrale sosiale arenaer i deres eget liv.

Så når vi diskuterer barn og teknologi, bør vi stille de samme spørsmålene som når vi diskuterer andre aktiviteter: Hva gir verdi?

Hva bygger ferdigheter, vennskap, kompetanse og mestring? Hva gir rom for både aktivitet og hvile, underholdning og alvor?

Som på andre områder av relevans for folkehelsen, trenger vi en mer balansert debatt som tar på alvor både muligheter og utfordringer ved skjermbruk – og som bygger på kunnskap, ikke frykt.