Marens siste løp

En kvinne har kollapset i Nordnesparken i Bergen.

Hun ser ingenting, og er forvirret.

Det er frivillige som finner henne først.

Hun prøver å formidle at noe er fryktelig galt.

Hun blir plassert i en ambulanse, men der er det allerede én pasient. Der blir hun sittende på gulvet.

Formen blir verre.

En ny ambulanse blir tilkalt.

Men ting tar tid.

Først på sykehuset forstår de hva som feiler henne.

Men da er det for sent.

Fikk billetten i julegave

Noen timer tidligere:

Solen glinser. Det er femten grader i luften.

Våren har endelig kommet til Bergen. Og det er folkefest.

I gatene løper 18.000 svette kropper tett i tett.

Én av dem er Maren Johnsen Horne (36).

Hun er en erfaren løper og småbarnsmamma.

Familien beskriver henne som en propell: En sporty energibunt, som alltid setter sine nærmeste først.

Billetten til Bergen City Marathon har hun fått i julegave.

– Hun var supergira og gledet seg. Hun skulle gjøre det hun liker best, sier samboeren hennes, Daniel Michel Nilssen.

Maren var i god form, men også i overkant godt forberedt:

Hun la seg tidlig kvelden før, spiste næringsrik frokost og hadde med vann på ryggen.

Opptreningen hadde pågått i flere måneder.

Hun la ut på løpeturer på kveldstid med musikk i ørene. I påskeferien dro de ut på daglige runder sammen om morgenen.

– Løpingen var et fristed for henne. Det var noe hun gjorde for sin egen del, for å koble av, sier han.

– Ville vise hva hun var god for

Engasjementet hennes hadde smittet over på ham.

– Det var så lystbetont, hele veien. Vi hadde det veldig gøy. Jeg ble bitt av basillen.

Dette året skulle de løpe sammen.

21 kilometer. Enkelt.

Halvmaraton hadde Maren løpt mange ganger tidligere. Dette skulle bli det tiende i rekken.

– Hun var spent. Jeg tror hun ville vise brødrene sine og meg og kollegaene sine hva hun var god for.

På vei inn til byen tok Daniel et bilde av Maren foran de japanske kirsebærtrærne ved Grieghallen, som blomster om våren.

Maren smiler stort og strekker ut armene.

Det var det siste bilde han tok av henne.

De startet løpet sammen. De holdt følge i første delen av løypen, mot Gamle Sandviken og mot den kjente turstien Fjellveien.

Det var kø og knuffing i løypen.

Akkurat som du vil det skal være, forklarer han.

– Da forsvant hun i full fart fra meg. Det var ikke lenge jeg så ryggen hennes.

Et av arrangørens bilder har fanget øyeblikket der Maren i gult, løper fra Daniel i blått.

Senere møttes de i en «sløyfe» i nærheten av svømmehallen AdO Arena.

– Jeg husker at hun vinket til meg og smilte.

Ingen Maren

Daniel klokket inn på én time og 48 minutter.

I målområdet begynte han å lete etter kjæresten.

Men Maren var ingen steder.

Daniel gikk bort til boden der de selger skillingsboller og drikke.

– Jeg tenkte at hun kanskje sto klar med godis og godsaker, at vi kunne sitte oss i solveggen og kose oss.

Han ringte henne flere ganger. Men fikk ikke svar.

– Jeg tenkte at hun kanskje hadde satt i gang med planene sine, så jeg gikk for å møte noen kollegaer i byen, sier han.

En av dem sa at han kunne søke på startnummeret til Maren, for å se om hun hadde gått i mål.

Det hadde hun ikke.

Han fortsatte å ringe henne.

Til slutt var det er fremmed som svarte i andre enden.

Det var en sykepleier på akuttmottaket på Haukeland sykehus.

Hun sa at Maren sannsynligvis slet litt med varmen, at mange uforberedte løpere hadde gjort det i år.

– Kan du komme og bekrefte at det er henne?, spurte hun.

– Du blir ikke automatisk redd når du hører ordet dehydrering. Jeg ble egentlig beroliget av det hun fortalte, sier han.

Ikke seg selv

Han dro raskt til sykehuset, og ble geleidet inn på et rom.

Ingenting vitnet om dramatikk.

– Det var ganske stille og rolig, hun lå og sov alene.

Det ga ikke mening at hun var dehydrert. Hun hadde hatt Camelback på ryggen, var godt trent og hadde løpt lange distanser, mange ganger tidligere.

Daniel husker at to leger kom inn i rommet. Mens de sto over sengen hennes, overhørte han en samtale mellom dem.

Den ene legen sa:

«Er det påvist?».

Noe den andre bekreftet.

Han fikk en dårlig følelse.

Kort tid etter gikk alarmen. Det blir akutt.

Maren blir forsøkt vekket. Klær blir klippet opp.

– Det skjer mye som jeg ikke klarer å gå inn på. Hun var ikke seg selv. Det var også siste gang jeg hørte stemmen hennes, sier han.

Minutter senere ble hun kjørt til operasjonssalen.

Maren hadde fått akutt blodpropp i hjernen.

Åtte dager senere døde hun med familien rundt seg.

Hun etterlot seg to små barn.

Bedre respons en annen dag?

Familien hevder at det tok to og en halv time fra Maren falt om i Nordnesparken, til hun ble kjørt inn i en operasjonsavdeling.

Og at det tok enda lengre tid før hun ble operert.

De er kritisk til at det tok så lang tid.

Helse Bergen svarer på påstanden senere i saken.

Maren hadde kramper, og symptomer på dehydrering.

Det ble også den første antakelsen.

Hun fikk derfor beroligende.

Én setning har brent seg fast i Paul Magnus Horne, etter at datteren døde.

– En overlege sa til oss: Hvis dette ikke hadde skjedd under Bergen City Marathon, er det sannsynlig at hun hadde overlevd, at hun hadde vært her nå, sier han.

Legen mente at responsen ville vært bedre en annen dag, ifølge faren.

– Da skjønte vi at det er en systemforbedring her, sier han.

Følelse av forutinntatthet

De siste årene har det vært en maratonbølge over hele verden.

Hvert eneste år vokser bunken med startnumre.

At flere kommer til, har også en bakside: 23 løpere ble innlagt på sykehus under Bergen City Marathon i fjor. Mange av dem var dehydrert.

Aldri før har så mange løpere hatt behov helsehjelp under løpet.

De som ble innlagt på sykehus var bevisstløse, forvirret og ute av stand til å fortelle hva de hadde vært med på.

– Jeg fikk en følelse av at de har vært forutinntatte, fordi det var mange som ble innlagt den dagen, sier Nilssen.

Kan minne om dehydrering

Petter Schandl Sanaker er avdelingssjef ved nevrologisk avdeling på Haukeland universitetssjukehus, der Maren fikk behandling.

Han sier at legene der raskt mistenkte hjerneslag.

Hjerneslag skyldes enten blødning i hjernen, eller blodpropp som forårsaker hjerneinfarkt.

Maren hadde det siste.

– Da Maren kom til sykehuset, ble hjerneinfarkt tidlig vurdert som en av mulige årsaker. Det ble da også påvist, og hun fikk akutt behandling, sier han.

Han bekreftet samtidig at de første som fant henne i Nordnesparken, tolket symptomene som dehydrering.

Men at det kanskje ikke er så rart.

Maren fikk en alvorlig og sjelden form for hjerneslag i bakre del av hjernen.

Et «vanlig» hjerneslag vil ofte har tydelige og kjente tegn, som lammelser, taleforstyrrelser eller skjevhet i ansiktet.

– Men infarkt i noen deler av hjernen, kan forårsake litt mer diffuse symptomer, som svimmelhet, kvalme og sløvhet, som lettere kan mistolkes som tegn på dehydrering og utmattelse.

Tiden det tar fra man får blodpropp i hjernen, til behandling gis, er avgjørende for hvordan det går videre.

Selv om man får raskt behandling, så kan det oppstå skader som ikke kan repareres, understreker han.

– Maren fikk dessverre veldig store skader, slik at hun døde av dette. Vi er veldig lei oss for det som skjedde og har dyp medfølelse med familien, sier han.

Legene har ikke funnet en forklaring på hvorfor Maren fikk blodpropp i hjernen.

Hos unge, friske personer forekommer hjerneslag svært sjelden.

Sanaker tror ikke at hard, fysisk belastning alene har trigget dette frem.

– Maratonløp er ikke noe kjent risikofaktor for hjerneslag, sier han.

Helse Bergen kan ikke gå dypere inn i hendelsesforløpet, fordi saken nå er under behandling hos Norsk pasientskadeerstatning.

Vil ha mer beredskap

Det er snart ett år siden Maren døde.

Om én uke arrangeres Bergen City Marathon på nytt.

NRK har hatt kontakt med familien det siste året.

De forteller nå historien om Maren, fordi de håper at åpenhet kan hindre at det samme vil skje med andre.

De er opptatt av ingen enkeltpersoner har gjort feil. De vil ikke kritisere arrangementet, fordi de mener det fremmer folkehelsen.

Men de har tre spørsmål etter tapet av Maren:

• Er beredskapen styrket?
• Har arrangør og helsevesenet snakket sammen?
• Er rutinene endret?

– Vi er opptatt av at arrangør og helsevesenet har en dialog som sikrer at løpere blir ivaretatt om noe skjer med dem, som man ikke kan forvente, sier samboeren.

Han mener at aktørene må gå en runde og spørre seg selv om de var godt nok forberedt.

– Det var mye som skjedde samtidig, det er nok litt av forklaringen på hvorfor dette skjedde med Maren, legger han til.

Familien etterlyser en arrangør som er i forkant.

– Vi vil at andre skal slippe å frykte å gjøre noe som er helt naturlig, det å være i aktivitet og løpe, sier han.

Samtidig håper han at alle som løper, tenker over risikoen de tar.

– Alltid et personlig ansvar

Roger Gjelsvik er ansvarlig for Bergen City Marathon.

Og én av dem som startet arrangementet for femten år siden.

At en deltaker døde i forbindelsene med arrangementet i fjor, fikk han vite for bare én måned siden.

– Når noen opplever noe så tragisk, så synes vi det er forferdelig tungt som arrangør, sier han.

– Er det noe dere kunne gjort bedre?

– Det er det helt sikkert. Det ville vært dumt å påstå at det ikke var det. Men jeg kan ikke se at vi har gjort noe markant feil.

Gjelsvik mener at de har et godt samarbeid med helsetjenesten og Røde Kors. Og at de følger alle rådene de får.

– Vi legger opp til et opplegg som skal være så trygt og sikkert som mulig. Men det tar aldri vekk muligheten for at ting kan skje. Det er et personlig ansvar. Sånn vil det alltid være, sier han.

Gjelsvik vil ikke kommentere tidsbruken det tok før Maren fikk rett hjelp.

For ham er det viktig at det tar kort tid fra det skjer en hendelse, til medisinsk personell kommer til.

Derfor er 250 frivillige plassert ut langs hele løypen.

– Med en gang en deltaker blir ivaretatt av helsepersonell, så flyttes ansvaret fra oss. Vi får ingen informasjon. Og sånn tror jeg det skal være, sier han.

De har evaluert arrangementet i fjor.

Og har igjen forberedt seg godt.

Dette året er 25.000 personer påmeldt. Det er ny rekord.

– Vi kan aldri sikre at dette ikke vil skje igjen. Men vi kan ikke slutte å leve, eller slutte å lage dette til på grunn av enkelthendelser, sier Gjelsvik.

Løper halvmaraton igjen

Daniel har bestemt seg for å løpe Bergen City Marathon i år.

– Jeg bestemte meg ganske tidlig for at jeg har lyst til å løpe igjen. Jeg vil vise barna mine at det ikke er farlig å være i fysisk aktivitet.

Samtidig har noen tanker han aldri har hatt før:

– Er det trygt? Blir jeg ivaretatt om det skulle skje noe med meg?

Også flere av Marens kollegaer skal løpe for å hedre henne.

– Det blir ganske spesielt. Det er ikke umulig at jeg gråter noen tårer når jeg går i mål.