Med blodige dukker kjemper de for fred i Gaza

1 month ago 20

Hanna vokter
den blodige
bylten.

– Her har vi et
drept barn i armene.

Publisert:

For mindre enn 20 minutter siden

Aksjon 1: Klokken er åtte på Marienlyst i Oslo. I veikanten står Hanna Sælensminde Bolstad (29) og dirigerer.

– I dag skal vi fokusere på de drepte helsearbeiderne, sier Hanna.

Så går de inn i rollene.

En rød løper rulles ut ved inngangen til NRK med påskriften.

Så legger aktivistene seg ned på bakken iført de blodige helseuniformene. Det går ikke mange sekundene før en sikkerhetsvakt kommer hastende ut.

– Dere kan ikke være her! roper hun.

Noen minutter senere ruller en politibil opp.

– De er ikke så blide, sier Hanna.

Politiet vil ha dem bort. Umiddelbart.

Konflikten har høylytte stemmer på begge sider. VG har møtt én av sidene, noen av de mest aktive propalestinske aksjonistene, de som bruker hver ledige stund til å kjempe for oppmerksomhet rundt det som skjer i Gaza.

I månedsvis har propalestinske aksjonister, fra ulike grupperinger, aksjonert.

Aksjonsformen er kontroversiell, for de har blokkert inngangen til Arbeiderpartiet, sultestreiket utenfor Stortinget og FrPs leder Sylvi Listhaug er blitt fotfulgt.

Det omtalte Listhaug som «sin verste opplevelse som politiker», og som «ekkelt og truende».

Nå har PST også startet etterforskning av hendelsen.

Etter hvert som krigen har dratt ut i tid inne i Gaza, har også virkemidlene til aksjonistene blitt stadig sterkere.

Hanna var ikke en av dem som fotfulgte Listhaug, men hun har i månedsvis organisert aksjoner i gruppen Aksjonsgruppa for Palestina.

Engasjementet kom nærmest over natten for henne.

Endeløs scrolling i bilder og videoer av drepte mennesker i Gaza gjorde sterkt inntrykk.

– Det var groteske bilder, sier Hanna.

Men inntrykkene hun så i Instagram-feeden, speilet ikke nyhetsdekningen hun så i norske medier, mener hun.

Hun ville få en endring.

Så hun begynte å møte opp på palestinaaksjoner og sendte ut store mengder e-poster.

Mail på mail sendte hun til politikere hun mente ikke gjorde nok for å uttrykke kritikk mot Israel, og til medier hun mente skrev for lite om Gaza, eller at sakene ikke preget forsidene.

– Det har vært sårt å ta inn over seg, hvor mange som ikke bryr seg, hvor mange som velger å se bort. Jeg føler jeg ikke har noe annet valg enn å prøve å gjøre noe med det.

«Det er et folkemord», sier Hanna om situasjonen i Gaza.

For en måned siden påla FNs øverste domstol Israel å gjøre alt for å hindre et folkemordfolkemordSystematisk utryddelse av en hel folkegruppe. på palestinerne på Gazastripen.

Over 31.000 er blitt drept inne i Gaza, ifølge palestinske myndigheter, og 1200 ble drept i Hamas-angrepet 7. oktober, ifølge israelske myndigheter.

– Israel sier jo at angrepet 7. oktober var et angrep på hele deres eksistens, og mener de ikke har noe annet valg enn det de gjør nå. Forstår du deres redsel og frykt oppi dette?

– Men hvilken rolle har Israel i fremveksten til Hamas? Hamas er jo blitt til fordi Israel i alle år har undertrykket palestinerne. Så er det jo en enda større diskusjon med den vanvittige problematiske opprettelsen av staten Israel.

Da staten Israel ble opprettet i 1948, ble omkring 750.000 palestinere tvangsfordrevet fra sine hjem.

– Jeg skjønner at dere vil få frem budskapet, men dere må flytte dere ti meter, sier en politibetjent.

Hanna går rundt og dirigerer aksjonistene utenfor NRK, mens politiet prøver å få demonstrantene til å flytte på seg.

– De kan jo bare vedta å boikotte Israel så skal vi flytte oss vi, sier demonstranten Anna.

De krever at NRK skal jobbe for å utestenge Israel fra Melodi Grand Prix.

Men etter en times tid sier de seg ferdig med aksjonen. De blodige dukkene pakkes inn i en bil, de blodige helseuniformene ned i bager.

Så skal aksjonistene dra videre til arbeid og studier.

– Det er et rart liv vi lever, sier Hanna, før hun setter kursen mot jobben i Nav.

Aksjon 2: På kjøkkenbordet sitter barna til Rami Samandar (39) og tegner.

Klokken er halv åtte. De skal i barnehagen og på skolen, mens Ramis plan for dagen er å blokkere hovedinngangen til Utenriksdepartementet (UD).

– Vi hører fine ord fra regjeringen, men den reelle politikken de har, bidrar til å holde okkupasjonen gående – gjennom økonomiske investeringer, våpensalg og ved å importere varer fra okkuperte områder.

Det er en konflikt Rami er blitt født inn i.

De første 18 årene av livet hans var i Jerusalem.

– Så kom apartheidmuren.

Familien måtte så flytte til Ramallah på det okkuperte Vestbredden.

Han er oppvokst et sted der det er ulike rettigheter for befolkningen. De fleste palestinerne får ikke et israelsk ID-kort, noe som gjør at de får mange færre rettigheter.

– Som palestinere er det veier vi ikke får lov til å kjøre eller gå på, mens en israeler kan krysse disse veiene uansett om det er i Jerusalem eller i okkuperte områder på Vestbredden.

Helsetilbud, utdanning og tilgang på strøm, vann og internett er også ulikt. For Rami er det bare én måte å beskrive dette på.

FN-eksperter har også omtalt israels behandling av palestinere på det okkuperte Vestbredden som apartheidapartheidEt system av institusjonalisert rasesegregering og diskriminering som fant sted i Sør-Afrika fra 1948 til 1991, men brukes også for å beskrive lignende systemer andre steder..

– Vi vil ha like rettigheter som alle andre. Vi ønsker fred. Men det må være en rettferdig fred, sier Rami.

Så gjør han seg klar for dagens aksjon.

Slagplanen legges i et dunkelt telt utenfor Stortinget. Teltet er fult av folk som sultestreiker for Palestina – og andre som skal sperre inngangen inn til Utenriksdepartementet.

– Vi skal dit for å plage dem, sier aksjonsleder Fredrik Glad-Gjernes (56).

– Det er fordi det de gjør, er så alvorlig. Våre krav er at handel med bosetningene må ta slutt. Det burde vært gjort for 50 år siden, men det er mangel på vilje fra politikerne og UD, sier han til aksjonistene.

– Er det noen spørsmål, lurer Glad-Gjernes.

En hånd fyker i været.

– Jeg kan ikke bli arrestert i dag fordi jeg har jobb, sier en aksjonist.

De deler aksjonistene inn i grupper av dem som vil la seg arrestere hvis politiet vil tvinge dem bort, og de som må videre på jobb.

I hjørnet står Rami og lytter. Han trekker i trådene for å få aksjonene til å skje.

Så marsjeres det mot UD. Bannere rulles ut og inngangene sperres.

«ESPEN HØR, BARN I GAZA DØR», ropes det – med tydelig oppfordring til utenriksminister Espen Barth Eide.

Det er midt i morgenrushet inn til UD.

Byråkratene med nøkkelkortene sine vrimler rundt, samtidig som politiet ankommer.

«STENGTE DØRER FOR KRIGSPROFITØRER!»

«BLOD PÅ PENGA, BLOD PÅ HENDA!»

En som rusler forbi, viser hjertesymbol til demonstrantene, andre forbipasserende blir sure og oppgitte.

Men byråkratene finner frem til møtene, for det er ikke alle av UDs innganger demonstrantene klarer å blokkere.

Likevel er de fornøyde når aksjonen avsluttes etter en drøy time.

– Vi er fredelige, men budskapet vårt skal være klart, det er at de må stoppe ulovlighetene, sier Rami.

Aksjon 3: Det er blitt noen tiår med kamp. Men det går fremdeles feil vei, mener Eldbjørg Holte (80).

– Verden har ikke vist veldig stor interesse for å løse dette problemet, synes jeg.

Regnet pøser ned utenfor leiligheten hennes på Kampen.

Snart skal hun ut på Youngstorget for å vise solidaritet til Palestina.

– Det gir meg håp når jeg ser hvor mange som demonstrerer for tiden, sier Eldbjørg.

Håpet hennes er en endring i området hun er så glad i.

– Israel blir jo ikke kvitt Hamas ved å bombe dem som de gjør nå. Konsekvensen er jo at de blir enda mer radikale, sier Eldbjørg.

Hun mener palestinere har like rettigheter til en væpnet kamp, slik Israel har.

– Jeg kan ikke si jeg har så mye imot Hamas. Men 7. oktober-aksjonen var forferdelig. Jeg skjønner at israelske mødre og fedre synes det er ille å miste sine barn. Men det er noe med når du i 70 år bare har opplevd undertrykkelse, så er det som en trykkoker som plutselig eksploderer.

Hamas har siden 2007 styrt Gaza med jernhånd og slår ned på politisk motstand. Etter 7. oktober har det også vært demonstrasjoner mot organisasjonen inne i Gaza, slik VG har kunnet dokumentere.

Hun frykter det bare vil bli verre hvis det ikke kommer på plass en løsning for palestinerne.

– Jeg syns de har vært tålmodige, når du ser hva de lider igjennom. At de kan gå inn i en landsby å arrestere barna dine, at du ikke får lov til å reagere, sier den tidligere hjelpepleieren.

Hun håper at israelere og palestinere kan finne sammen, legge ned stridsøksen og klare å forsones.

– Det er et nederlag når mennesker ikke klarer å bo sammen.

For at det skal kunne gå, må de ha like rettigheter.

– De behøver ikke å like hverandre, men de må ha en viss respekt for hverandre.