Når KI blir blyanten jeg aldri hadde

Elever kommer til å jukse. Studenter kommer til å ta snarveier. Forfattere kommer til å miste jobben. Samfunnet kommer til å drukne i maskinskrevet innhold.

Kanskje ligger det noe i noen av bekymringene. Men midt i all debatten er det én gruppe som ofte blir glemt: oss som sliter med å lese og skrive.

For mange er skriving noe som skjer nesten uten anstrengelse. Tankene går fra hodet til tastaturet. Setningene kommer av seg selv. De leser en tekst én gang og forstår innholdet.

Slik er det ikke for alle.

For noen av oss har lesing og skriving alltid vært et hinder. Ikke fordi vi mangler tanker eller meninger. Ikke fordi vi ikke bryr oss. Men fordi selve verktøyet har vært vanskelig å bruke.

Jeg husker følelsen fra skoletiden. Når andre fylte ark etter ark, satt jeg og kjempet med formuleringene. Når en tekst skulle leveres, brukte jeg mer energi på rettskriving enn på innhold. Ofte visste jeg hva jeg ville si, men klarte ikke å få det ned på papiret slik jeg hadde det i hodet.

Den følelsen forsvinner ikke nødvendigvis når man blir voksen.

Mange med lese- og skrivevansker opplever fortsatt at terskelen for å uttrykke seg skriftlig er høy. En e-post som andre bruker fem minutter på, kan ta en halvtime. Et innlegg til lokalavisen kan bli liggende i utkastmappen i ukevis.

Derfor opplever jeg kunstig intelligens på en helt annen måte enn mange av kritikerne.

For meg er ikke KI en juksemaskin.

Den er en blyant.

Den er en stavekontroll som har tatt noen store steg videre.

Den er en samtalepartner som hjelper meg med å formulere det jeg allerede mener.

Jeg ber ikke KI om å tenke for meg. Jeg ber den om hjelp til å uttrykke tankene mine.

Forskjellen er viktig.

Da kalkulatoren kom, var det også bekymringer. Ville folk slutte å regne? Da stavekontrollen kom, mente noen at folk ville slutte å lære rettskriving. I dag er begge deler helt naturlige hjelpemidler.

Ingen reagerer når en person med dårlig syn bruker briller.

Ingen kaller det juks.

Likevel møter mennesker som bruker digitale hjelpemidler for språk, ofte en helt annen skepsis.

Noen ser ut til å mene at dersom en tekst er språkvasket av KI, så er den på en måte mindre ekte.

Jeg er ikke enig.

Tankene er fortsatt mine.

Erfaringene er fortsatt mine.

Meningene er fortsatt mine.

Det eneste som er annerledes, er at flere faktisk klarer å forstå det jeg prøver å si.

Samtidig må vi være ærlige. KI kan misbrukes. Den kan brukes til å produsere tekster uten refleksjon. Den kan brukes til juks. Den kan brukes til å spre feilinformasjon.

Men det betyr ikke at teknologien i seg selv er problemet.

En hammer kan brukes til å bygge et hus eller knuse et vindu. Vi forbyr ikke hammere av den grunn.

Det som bekymrer meg mest, er at mennesker som aldri har kjent på lese- og skrivevansker, ofte er de første til å definere hvordan slike verktøy skal brukes.

De ser teknologien gjennom sine egne erfaringer.

Vi ser den gjennom våre.

For mange av oss representerer KI noe ganske enkelt: muligheten til å delta.

Muligheten til å skrive et innlegg til avisen.

Muligheten til å sende en søknad.

Muligheten til å formulere en klage til kommunen.

Muligheten til å si det vi mener uten å være redde for at skrivefeilene skal overskygge budskapet.

Det er lett å ta slike ting for gitt når språket alltid har vært en venn. Det er vanskeligere når språket ofte har føltes som en motstander.

Derfor håper jeg debatten om kunstig intelligens blir litt bredere fremover. Ikke bare spørsmål om juks, effektivisering og teknologi. Men også spørsmål om inkludering.

For noen er KI først og fremst et nytt dataprogram.

For andre er det forskjellen mellom å bli stående på utsiden av samtalen – og endelig få være med.