Nasjonalsanger i peptalkens tjeneste

KRONIKK: 2026 står i Olympiadens og fotball-VMs tegn, og daglig er vi vitne til at nasjonalsanger blir avspilt og sunget. Dette er et interessant fenomen, for følelsene ligger tykt utpå idrettsutøverne som har nådd så langt at sangene spilles nettopp for dem.

Cristiano Ronaldo synger den portugisiske nasjonalsangen før en fotballkamp i Qatar i 2022. Foto: Manu Fernandez / AP

Interessant er det også at dette er «gamle» sanger; den norske er for eksempel 167 år – fra 1859. Og de fleste er fra 1800-tallet.

Der er to nivåer og bruksområder.

Mest følelsesladet er det nok når nasjonalsangen blir brukt i forbindelse med premieutdelingen. Når bestemann eller beste lag skal feires. Da spilles bare den ene sangen: vinnerens.

Men nasjonalsanger blir også – særlig i lagspill – brukt før selve den internasjonale konkurransen. For å presentere utøverne for publikum.

Med atletene oppstilt på linje lyder tonene ut over stadion, og tilskuerne synger med – eller buer. Alt ettersom. Spillerne bruker den røst de har, og alle er inspirerte.

Har disse sangene noen betydning for tenningsnivået blant spillerne? Blir de inspirert til å «gi alt for fedrelandet»? Blir «the national anthem» en del av peptalken?

Ja, så absolutt.

Hvis vi ser nærmere på innholdet i sangene, synes det å være en viss forskjell på Nord-Europa, Sentral-Europa, Sør-Europa. De nordiske er for så vidt ganske like ved at de hyller fedrelandet, landskap og natur og folk som har slitt opp gjennom tidene.

Musikken styrken for Sverige

Bjørnstjerne Bjørnsons «Ja, vi elsker», skrevet på Hop ved Bergen i 1859, består av en hyllingsdel og en historiegjennomgang. At vi elsker dette landet, blir tydeliggjort og understreket ved at han gjentar ordet «elsker».

Svenskene har en hymne som nok har musikken som sin styrke, for her hører vi en hyllest til Sverige som like godt kunne vært brukt om Norge: «du fjällhöga nord». Første strofen har også en dyster avslutning med å hevde «for jag vil dö i Norden». Så het den også opprinnelig «Sång til Norden», som ble til «Du gamla, du fria». Teksten er av Richard Dybeck fra 1844, bygd på en gammel svensk folkevise.

«Der er et yndigt land, det står med brede bøge» av romantikeren Adam Oehlenschläger (1819) og opprinnelig melodi av H.E. Krøyer, er den danske kjærlighetserklæringen til fedrelandet.

Også Finland holder seg til skildringen av landet og kjærligheten til det i «Vårt land, vårt land, vårt fosterland» av Johan Ludvig Runeberg (1846). Teksten er en del av Runebergs «Fänrik Ståls sägner», og sangen ble i 1889 oversatt til finsk av Paavo Cajander (Maamme). Melodien er komponert av den tyske tonsetteren Fredrik Pacius. Her kan også nevnes at Estlands nasjonalsang har samme melodi som den finske.

I det femte nordiske landet, Island, heter nasjonalsangen «Lofsöngur», skrevet av Matthias Jochumsson i 1874, og Sveinbjörn Sveinbjörnsson har laget melodien.

En omstridt nasjonalsang

Vi kommer ikke utenom Færøyene (Saue- eller fårøyene) i denne sammenhengen – denne danske øygruppen like utenfor Norskekysten – særlig ikke etter at 7000 færøyinger dro til Oslo og Unity Arena på Fornebu for å heie fram herrehåndballaget sitt. Deres hymne, «Tú alfagra land mitt», ble skrevet i 1906 av Símun av Skarði til melodi av Petur Alberg.

Så begynner det å bli interessant.

Når vi beveger oss sørover på kontinentet og stopper i Tyskland, er innholdet et helt annet. Her blir de menneskelige levevilkårene mer sentrale, og i bakgrunnen lurer franskmennenes «liberté, égalité, fraternité» (frihet, likhet, brorskap). Teksten er av August Heinrich von Fallersleben i 1841. Det hele smykket med Joseph Haydns vakre toner fra 1797.

Den tyske nasjonalsangen har opp gjennom årene etter krigen vært omstridt siden den vekket til live vonde minner. For alle, også for de moderne tyskere. Derfor ble i 1991, etter samlingen av de to tyske statene, ikke lenger «Deutschland, Deutschland, über alles, über alles in der Welt» sunget, men nasjonalsangens tredje strofe: «Einigkeit und Recht und Freiheit für das deutsche Vaterland!»

Fra samhold til slagmark

Nordens kjærlighet til land og natur har dermed fått en ny dimensjon: medmenneskelig samhold.

Går vi lenger sørover, støter vi på et helt annet landskap i nasjonalsangene: slagmarken.

Frankrike slår an tonen i dobbelt forstand med «La Marseillaise» – både tekst og melodi av Claude Joseph Rouget de Lisle fra 1792. «Å gripe til våpnene» (Aux armes) er det gjennomgående temaet, og sangen munner ut med ønsket om at fiendens blod måtte renne i åkerfurene.

Overraskende er det derfor ikke at samme tema dukker opp i andre nasjonalsanger i Sør-Europa. Når Cristiano Ronaldo synger for full hals refrenget i den portugisiske hymnen, er «AS armas!» bare en oversettelse av den franske appellen. Men ordene synges med kraft og vilje av begge lands utøvere – selv om det ikke er sikkert at korene tenker på betydningen av hva de synger.

Å legge ned anstrengelse og aktivt synge en nasjonalsang foran en dyst, kan ha både positive og negative følger. Man bygger opp mot et passende spenningsnivå foran en kamp. Andre, derimot, sparer kreftene til selve kampen.

Spanjolene trenger ikke synge

To åpenbare motsetninger i så måte er Montenegro og Spania.

Det er en nytelse og rene underholdningen å overvære montenegrinske spillere og supportere synge «Å, strålende maimorgen» fra 2004. Melodien er en kjent folkesang, og rytmen er eggende. Den bygger seg opp mot et crescendo der man formelig må kjempe med alt man har for å få uttrykt at «Montenegro varer evig». Her må man ha god kondis.

I motsatt ende står Spania som synes å ville spare på kreftene til selve idrettskampen. Spanjolene har nemlig ikke tekst til sin hymne. Spillerne får stå og nyte melodien uten å måtte forbrenne en eneste kalori. Kanskje det er derfor de når så langt i mange turneringer?

Uansett er det klart at disse ofte flere hundre år gamle melodiske hyllestene er samlende. Alvoret og høytiden ved den forestående kampen blir understreket. Og stemningen blant publikum stiger.

Men det er likevel interessant å observere hvor samlet Norden er, og hvor forskjellige vi er, grovt sett, fra resten av Europa.