Nesten alt norske jøder eide blei stjålet: Fikk mindre enn halvparten tilbake

Når du ser deg rundt hjemme, hvilke ting betyr mye for deg?

Et skrin eller ei bok etter morfar?

Eller en medaljong, et smykke, etter farmor?

På et bord i stua har Sten Paltiel lagt frem noen gjenstander.

Dette er de ytterst få tingene Sten og søstera hans har igjen etter besteforeldrene Kaja og Salomon.

Nesten alt de eide blei stjålet, brent eller solgt til høystbydende i et forsøk på utslette familien og alle som var som dem.

Dette var også virkeligheten for Stens far, Julius Paltiel. 21 år gammel kom han tilbake til Trondheim våren 1945, etter å så vidt ha overlevd konsentrasjonsleiren Auschwitz.

Nå måtte han bygge en ny tilværelse. Det var ikke mulig uten erstatning for noe av det som var tapt.

Men det Julius og de norske jødene fikk tilbake, var ikke i nærheten av det som blei stjålet fra dem, viser ny unik forskning.

Et detaljert ran

Hva var alt det som blei tatt?

Gjennom et forstørrelsesglass studerer Sten ei lang, detaljert liste.

Noen har ført opp tingene i leiligheten til bestemora hans, Kaja.

Men lista blei ikke laga av henne.

Den blei skrevet av mennesker som jobba for den norske nazistaten i slutten av 1942.

Da var Kaja, og sønnen Julius, arrestert i leiligheten i Brattørgata 6 i Trondheim. De blei deportert til Auschwitz i Polen. Der døde Kaja, drept med gass.

Men alle tingene etter dem stod igjen.

Stens bestemor, Kaja, klarte å gjemme unna et album, før hun ble arrestert.

Bordet med klaffer. Fruktfatet. Bokreolen. De 12 bindene av Knut Hamsun. Stumtjeneren med Kajas vinterkåpe. Sølvskålen. Og de seks vinglassene, for å nevne noe.

Alt som gjør et hjem til et hjem. Hver ting med sin historie.

Listene fra «Likvidasjonsstyret for inndratte formuer» er lange og detaljerte.

Med skrivemaskin hamra de statlig ansatte inn bokstaver på ark som blei til nøyaktige beskrivelser. Gjenstandene blei solgt til spotpris på auksjoner.

Men mye forsvant også sporløst i lommene til tyske og norske nazister.

Andre ting, som album og fotografier, står ikke nevnt i listene fra leiligheten til familien Paltiel. Det blei ansett som verdiløst.

Mange fotografier og album som hadde tilhørt jøder, blei brent. Dette var fordi likvidasjonsstyret mente at det hadde «svært liten interesse for den oppvoksende slekt i det nye Norge.»

Sten har aldri sett listene før – de håndfaste bevisene på hva som foregikk.

Han ler litt. Hva annet kan han gjøre?

– Galskap. Jeg må si galskap satt i system.

Da nazistenes systematiske forsøk på fjerne alt norsk jødisk liv tok slutt, stod Julius Paltiel og alle de andre norske jødene som overlevde, praktisk talt på bar bakke.

Men å bygge opp igjen et liv i Norge, innebar for mange av dem, flere års kamp mot det norske byråkratiet.

Unikt i verden

– Norske jøder fikk et dårligere oppgjør enn de som mista eiendom på andre måter.

Det slår forsker Elise Barring Berggren fast.

I fire år har hun holdt på med et helt unikt prosjekt. Hun har gått gjennom historia til alle de 2400 jødene som på ulikt vis blei ramma av nazistenes folkemord i Norge.

Til sammen er det snakk om 110.000 sider med dokumenter som aldri før er systematisk forska på.

– De har jeg rett og slett lest, alle sammen.

Berggren har funnet ut hvor store verdier de norske jødene søkte om å få tilbake etter krigen, og hva de måtte gjennom underveis i prosessen.

Den norske staten laga nemlig et system som skulle erstatte eiendom som var blitt borte eller ødelagt i krigen.

– En norsk-jødisk husholdning fikk i gjennomsnitt tilbake 42 prosent av verdien de hadde meldt inn, forteller Berggren.

Beregninga hennes er laga ut fra det som blei rapportert inn, ikke det faktiske totale tapet. Det er sannsynligvis mye, mye større.

Berggren sier at dette ikke handla om penger. For mange norske jøder levde under veldig vanskelige kår rett etter holocaust.

– Det hadde en betydning for muligheten til å få tilbake levebrød, til å bygge opp igjen familiebedrifter og få tilbake levestandarden.

Men erstatningsprosessen hadde også med følelser å gjøre.

– Disse eiendelene knytta dem til døde familiemedlemmer, til minner om livet før holocaust og var selvfølgelig også en del av deres hjem. Med all den emosjonelle bagasjen det bringer med seg.

Bare det å lage listene over alt som var borte, gjorde tapet av eiendeler og tapet av familie enda mer håndfast.

Men forsøket på å fjerne alle spor av levd liv etter familien Paltiel, lyktes ikke helt.

For like før bestemor Kaja blei arrestert, ba hun noen nære venner om å passe på noen få, utvalgte ting.

Vennene handlet raskt. De puttet tingene i et skrin og grov det ned.

En uvurderlig skatt

Sten Paltiel strekker seg mot en gjenstand. En medaljong i et kjede.

– Det var det smykket som min bestemor brukte. Vi har et bilde ...

Sten stopper litt opp, må hente seg inn, før han fullfører setningen.

– Et bilde hvor hun bruker dette her da.

Bestemor Kaja valgte altså å legge igjen et smykke som hun trolig brukte daglig. Sten tenker at hun må ha vært usikker på hva som kom til å skje med henne.

Noen har loft overfylt med ting etter familiens gamle. Det har ikke Sten, men de få tingene som i dag finnes i familiens eie, har en uvurderlig verdi.

Fikk mindre om familien var utrydda

Mange i Norge led store tap under krigen. Men jødiske nordmenn kom dårlig ut, særlig sammenligna med to andre grupper.

– Det var nordlendinger. Og det var motstandsfolk.

Så hvorfor fikk ikke ofrene for holocaust mer?

Målet for myndighetene etter krigen var å bygge opp Norge etter fem år med tysk okkupasjon. Erstatningsordningene var et ledd i den planen.

Derfor blei blant andre folk i Nord-Norge prioritert, fordi store deler av landsdelen rett og slett var brent ned til grunnen.

Og utryddelsen av jødene blei ikke forstått på samme måte som i dag.

– På det tidspunktet var det sett på som bare ett av nazistenes mange overgrep, sier Berggren.

De norske reglene etter krigen slo også dårligere ut for jødene enn for andre.

Dessuten var praksisen ulik mellom de ulike institusjonene som skulle hjelpe. Det gjorde prosessen bare enda mer forvirrende og vanskelig.

Som ett eksempel: Om faren, mora eller søsknene til den som søkte om erstatning var utrydda i Auschwitz, blei beløpet redusert.

– Institusjonenes logikk var at hvis de var døde, så trengte de ikke erstatning, forteller Berggren.

Men konsekvensen av denne tankegangen var enorm.

Enker med små barn, eldre og andre som nå stod uten menneskene som før krigen hadde sikret familien levebrød, hadde ikke lenger noe å leve av.

– Å miste en forsørger hadde store konsekvenser for en familie. Det var ei kjempekrise.

Berggren poengterer åssen traumene etter umenneskelige opplevelser må ha virket inn.

– Mange får enorme reaksjoner på det de har gjennomlevd, og noen sliter med å ta opp sitt eget arbeid som resultat av det.

Behovet for medmenneskelighet må ha vært stort.

Men det trengte ikke byråkratene å ta hensyn til. De hadde regler å følge.

Måtte skatte av tida i Auschwitz

Et regnskap fra 1943 til 45 ligger på bordet foran Sten Paltiel.

Det viser blant annet løpende utgifter for familien Paltiels hjem og bedrift, mens Julius kjempet for å holde seg i live i konsentrasjonsleiren Auschwitz.

Som eiendomsskatt, vannavgift, feierarbeid, snekkerarbeid, lys og varme.

Alt dette blei trukket fra det som staten til slutt tilbakeførte til Julius.

Sønnen Sten følger teksten og tallene med øynene.

– Det er jo tyveri. Enkelt og greit. Det er ikke noe fornuft. Åssen klarte de å komme på en sånn idé?

Inntekter og utgifter er ført inn i regnskapet. Alt er spor av et ran.

Noen norske jøder opplevde til og med opp med å skylde den norske staten penger på grunn av måten nazistene førte opp utgiftene på.

– Noen sitter igjen med å måtte betale den norske staten for sin egen konfiskasjon, sier forsker Berggren.

«Et navn som passer vår tid»

Familien Paltiel dreiv, som mange andre jødiske nordmenn, butikk. Også det skulle slå uheldig ut etter krigen.

Da familien blei deportert og var på flukt blei innholdet og drifta av klesbutikken tatt over av nordmenn som samarbeida med nazistene. De hadde planen klar.

Sommeren 1943 skreiv den nye driveren i et brev, der han ba om høyere lønn, at han håpa «at det ikke varer lenge før firmaet får skifta over til et nytt navn som passer vår tid.»

På tross av alt overlevde Julius Paltiel, og fikk etter hvert tilbake butikklokalene.

Men varene som nazister og norske medløpere hadde stjålet eller konfiskert fra butikker, blei ikke regna som en krigsskade. Dermed fikk de heller ikke dét erstatta.

Da Julius skulle gjenåpne klesbutikken i familiens navn, måtte han først ta opp kontakten med leverandørene på nytt.

Velviljen de møtte ham med, glemte Julius aldri, forteller sønnen Sten.

– Det var tydelig at de hadde gode relasjoner. Så det var i hvert fall positivt.

– Nedlatende og ekkelt

Det er spesielt én ting Elise Barring Berggren har lagt merke til hos det norske etterkrigsbyråkratiet.

– Jeg blei nok overraska over Oppgjørsavdelingens helt tydelige antisemittisme.

Oppgjørsavdelingen kunne gi erstatning for tapte inntekter og betale for tap som de andre institusjonene ikke hadde dekka. Men her blei jøder spesielt dårlig behandla.

– Jeg trodde at antisemittismen kom til å være mer skjult. Men her fremkommer det helt åpenbart i fullt dagslys, forteller forsker Elise Barring Berggren.

– De snakker veldig nedlatende og ekkelt om jødiske skadelidte, fortsetter hun.

I interne brev står det rett ut at de syntes noen ikke var flinke nok til å unngå jødeforfølgelsene. Og at noen som hadde mista familien i holocaust hadde «kommet meget smukt fra krigen».

I ett tilfelle var de enda mer direkte.

Konklusjonen var at, alt tatt i betraktning, fantes det ikke «behov for erstatning» for denne mannen. Jødene fikk generelt sett sjelden erstatning i Oppgjørsavdelingen.

Også Julius Paltiel opplevde at noen stilte spørsmål ved behovet for å få tilbake det tapte.

I et radiointervju fra 1996 fortalte han om da han blei kontakta av en mann som hadde ansvar for søknaden hans. Beskjeden var ikke til å misforstå.

«Ærlig talt, jeg syns at du har det såpass bra nå» skal mannen ha sagt.

Han mente at Julius «kunne la være å holde på å rote med dette.»

En mulighet til å rette opp

Måten Norge gjennomførte oppgjøret etter krigen, hadde stor betydning for den jødiske minoriteten, mener Berggren.

– Konsekvensen er at man delvis sementerer deler av utfallet av holocaust.

Jødene kunne aldri få tilbake døde familiemedlemmer. De kunne ikke få tilbake tida i konsentrasjonsleir eller på flukt.

Men det norske samfunnet kunne hjulpet den mest utsatte delen av befolkninga si med å erstatte tingene, hjemmene og bedriftene de hadde blitt fratatt.

– Dette var en mulighet til å reversere en liten del av et folkemord, som ellers stort sett er ganske irreversibelt. Det ufullstendige oppgjøret var på den måten en tapt mulighet for noe langt større, sier Berggren.

– Stor urett

Statssekretær Gunn Karin Gjul sier det er ingen tvil om at det ble gjort stor urett mot jødene etter andre verdenskrig.

– Denne type forskning er utrolig viktig at vi får fram.

Gjul reagerer sånn på funnene på antisemittisme i Oppgjørsavdelingen.

– Jeg syns det er veldig alvorlig at det var sånne holdninger i norsk offentlighet rett etter krigen, når vi veit hvilken urett jødene ble utsatt for, sier Gjul og fortsetter:

– Det er derfor veldig viktig at vi får fakta på bordet. Fordi vi må for all del unngå at det gjentar seg.

I 2012 sa regjeringa unnskyld for at nordmenn deltok i arrestasjoner og deportasjoner av jøder under krigen.

Og i 1998 fikk det jødisk-norske samfunnet ei erstatning på 440 millioner kroner fra den norske staten.

• I podkasten «Da staten ranet jødene» kan du høre mer om statens rolle under og etter holocaust.

Det gode i mennesket

Sten husker godt at faren Julius aldri snakka om savn etter tingene som var tapt.

Men han kunne snakke om hvor urettferdig det føltes, å se noen gå skamløst omkring, med ting som hadde tilhørt familien hans. Enten det var stjålet eller kjøpt.

Et eksempel var vinterkåpa som hadde tilhørt Julius' mor, Kaja.

Julius Paltiels foreldre. Mor Kaja i vinterkåpe.

Foto: privat

Julius Paltiels foreldre. Mor Kaja i vinterkåpe.

Foto: privat

En gang etter krigen så han ei fremmed kvinne spasere omkring i Trondheims gater, kledd i moras varme kåpe.

Men det var ikke tilknytninga til tingene som gjorde ham opprørt. Det var vanlige folks handlinger.

Likevel – godheten fra noen få enkeltmennesker, under og etter krigen, gjorde at Julius fikk tilbake trua på menneskene. Og akkurat det har også prega sønnen hans, Sten.

– Denne boka her er ikke så viktig i seg selv, men ...

Sten åpner ei gammel bok med gult omslag.

Han viser frem en håndskreven hilsen datert juli 1945. Den er fra familien Lagerquist som tok hånd om faren, etter årene i fangenskap.

– Det er han Nordahl Grieg, veit du. «Friheten». Som de ga til min far på hans myndighets ...

Stens stemme tykner ved tanken på åssen denne familien tok vare på bestemor Kajas medaljong og 21 år gamle Julius etter krigen.

Det viktigste for Sten Paltiel er nemlig dette: At gode enkeltmennesker kan utgjøre en enorm forskjell, midt i alt som er vondt.

– Det er jo fantastisk at det er noen som tenker på deg når du er ensom i verden.

Epilog

Julius Paltiel døde i 2008, 83 år gammel.

I 1998 fikk det norsk-jødiske samfunnet altså ei økonomisk erstatning fra den norske staten. Pengene blei blant annet fordelt mellom individer, de jødiske trossamfunna i Norge og tiltak for å minnes og utvikle jødisk kultur.

• Hva skjedde egentlig med de norske jødene i 1942?