Noen familier trenger noe mer enn det som tilbys ved Bup

Dette handler om å erkjenne at noen familier ikke får god nok hjelp, skriver innleggsforfatteren. Foto: Shutterstock, NTB

Jeg ønsker ikke å fordele skyld. Dette handler om å erkjenne at noen familier ikke får god nok hjelp, samtidig som de har et alvorlig sykt barn.

Å være foreldre til et barn eller en ungdom som strever med mat, kan være altoppslukende. Det er fysisk utmattende og mentalt krevende på en måte som er vanskelig å forstå for dem som ikke står i det selv.

I økende grad leser jeg i mediene om foreldre som beskriver maktesløshet i møte med hjelpeapparatet. De forteller om manglende støtte, eller om å få tiltak, som kostplaner og vektmål, uten tilstrekkelig veiledning i hvordan disse faktisk skal brukes i hverdagen.

Jeg ønsker ikke å fordele skyld. Dette handler om å erkjenne at noen familier ikke får god nok hjelp, samtidig som de har et alvorlig sykt barn.

Mer enn Bup

Etter flere års erfaring med familiebasert terapi i døgnbehandling ser jeg hvor avgjørende det er å være tett på familier som trenger noe mer enn det lokale tilbudet. Det betyr ikke at barne- og ungdomspsykiatrien (Bup) gjør en dårlig jobb. Tvert imot er jeg overbevist om at det jobbes dedikert og faglig godt over hele landet. Men noen familier trenger noe mer enn det som tilbys ved Bup.

Noen trenger tettere oppfølging. Mer praktisk veiledning. Mer støtte i det som faktisk skjer rundt kjøkkenbordet, når teorien møter virkeligheten.

Jeg pleier å si at tilbudet vårt ikke erstatter Bup, men er et supplement. Ikke fordi Bup ikke strekker til, men fordi én samtale i uken ikke alltid er nok. Det vi som fagpersoner må bli bedre på, er å skille mellom familier som klarer seg med poliklinisk oppfølging – og de som trenger at noen står sammen med dem i de vanskeligste situasjonene. For det er stor forskjell på å snakke om måltider på et kontor, og å faktisk stå i dem.

Som småbarnsmor har jeg selv erfaringer med å være på strekk. Planer kollapser, og konflikter oppstår. Når for eksempel femåringen min kommer utslitt og sulten fra barnehagen, og middagen tar litt for lang tid å lage.

Forskjellen er at jeg kan gi ham en brødskive, og så er krisen over. Dette skjer ikke til hvert måltid. Hver dag. Over måneder og år. For familier med barn som har en alvorlig spiseforstyrrelse, finnes ikke den enkle løsningen.

Hvor er henvisningene?

Ukentlig er jeg i kontakt med familier og behandlere som søker noe annet. De beskriver at et mer intensivt tilbud kunne vært riktig for dem. Likevel uteblir henvisningene. Spørsmålet er: Hvor blir de av?

På Modum Bad har vi mulighet til å være tettere på. Delta i måltider. Gjøre observasjoner og gi veiledning der det faktisk skjer, «hjemme i huset», der familien bor under innleggelse. Igjen: Dette er ikke et alternativ til Bup, men et tillegg til. En liten, men viktig del av en lengre behandling, der målet er at hjelpen faktisk henger sammen for familien.

Poenget er ikke at alle trenger dette, men noen gjør det. Disse familiene må vi bli flinkere til å fange opp, henvise videre og gi den hjelpen de faktisk trenger.

For når ett barn er alvorlig sykt, rammer det hele familien. Da holder det ikke alltid å snakke om det én gang i uken.