Norsk atomflørt med Frankrike

«Hvis du ikke er fryktet, er du ikke fri».

Det var et hardt budskap Frankrikes president Emmanuel Macron leverte til verden 2. mars i år. Han sa dette i en tale foran en fransk ubåt som kan bære franske atomvåpen.

Han sa at Frankrike ikke kom til å nøle med å bruke våpnene om nødvendig, og understreket at en enkelt ubåt bærer mer sprengkraft enn alle bomber som ble sluppet over Europa under andre verdenskrig, til sammen.

Og så sa han noe franske presidenter ikke har gjort før. Han åpnet for første gang for å ta inn europeiske interesser i sin avskrekkingspolitikk.

Han kalte det «framskutt avskrekking». Tyskland, Danmark og Sverige og flere andre europeiske land hadde takket ja til å være med på disse samtalene.

Norge sa de trengte mer tid på å bestemme seg. Nå har den norske regjeringen besluttet at også vi knytter oss til det franske initiativet. Det gjøres i en formell avtale om forsvarssamarbeid som kalles Narvik-avtalen.

Den undertegnes i Paris onsdag kveld av forsvarsministrene i de to landene, før statsminister Jonas Gahr Støre og president Emmanuel Macron har en arbeidsmiddag.

Det franske initiativet betyr forskjellige ting for forskjellige land. Tyskland kan komme til å gå lengst, og det kan for eksempel betyr utplassering av franske Rafale-jagerfly med mindre atomvåpen.

For Norges del betyr det i første omgang at vi setter en fot i døren. Vi skal være med i de strategiske samtalene om hvilken rolle de franske atomvåpnene spiller i forsvaret av Europa.

Vi får også et tettere samarbeid med Frankrike på andre hold, blant annet i nordområdene og i forsvarsindustrien. Det er også en klausul om gjensidig forsvar. Det forsterker løftene vi allerede har gitt hverandre i Nato.

Men det er mye som er utelukket.

Norge går ikke inn under en fransk atomparaply. Norge skal fortsatt ikke ha atomvåpen på norsk jord, og det gjelder også de franske våpnene. Norge skal ikke være med å finansiere det franske atomvåpenprogrammet.

To datoer forklarer hvorfor dette skjer.

Den ene er 24. februar 2022. Russlands fullskala invasjon av Ukraina har gjort at bruk av militærmakt av stormakter igjen er en aktuell problemstilling. Siden ødeleggelsen av kontinentet i to verdenskriger, har de europeiske landene forsøkt å presse militærmakt inn i en juridisk ramme. Den er nå borte.

Den andre datoen er 14. februar 2025. Da gikk USAs visepresident J.D. Vance til angrep på det bestående Europa under en tale i München. Talen sendte sjokkbølger gjennom Europa. USA var ikke lenger bare en alliert, men også en potensiell politisk motstander. Senere har president Donald Trump fortsatt å så tvil om USA vil stå ved sine Nato-forpliktelser.

Norge kaller fortsatt USA sin viktigste allierte, og det er amerikanske atomvåpen som til syvende og sist ligger til grunn for Natos avskrekking. Men i tråd med andre europeiske land, har også den norske regjeringen måttet tenke nytt om norsk sikkerhet.

Avtalen med Frankrike er foreløpig siste ledd i det den norske regjeringen kaller en garderingsstrategi. Norge trenger flere bein å stå på. Les: at vi ikke lenger bare kan være avhengig av USA.

Tidligere har Norge undertegnet store avtaler om forsvarssamarbeid med både Storbritannia (Lunna House-avtalen) og Tyskland (Hansa-avtalen) som også innebærer at vi skal komme hverandre til unnsetning hvis behov.

Norge har også fordypet samarbeidet med de nordiske og baltiske landene og Polen (NB8), og har et militært nordeuropeisk militært samarbeid under britisk ledelse (JEF). Sammen spinner dette et nytt sikkerhetsnett for Norge om Nato og USA skulle svikte.

Når Norge og Frankrike nå skriver under en avtale om å stille opp for hverandre ved behov, er det derfor ikke tilfeldig at avtalen kalles Narvik-avtalen.

Den sier noe om dype bånd, farene i dagens situasjon og gir avtalen et lag med følelser og felles krigshistorie, som Norge og Frankrike ikke har så mye av. For Narvik huskes bedre enn mye annet i fransk krigshistorie. Der viste franske, britiske og norske styrker at det var mulig å slå Nazi-Tyskland.

For Frankrike var den andre verdenskrig en militær ydmykelse.

Atomvåpenprogrammet skal sørge for at det aldri skjer igjen. Kontrollen over våpnene vil fortsatt ligge i Paris, men i takt med endringene gjøres det nå historiske endringer i hvordan Frankrike forvalter det ansvaret.

Fra norsk side sies det at atomvåpenpolitikken ligger fast, altså at det ikke lagres slike våpen på norsk jord i fredstid og fortsatt arbeid for nedrustning og ikke-spredning.

Det kommer antakelig likevel ikke til å hindre at Narvik-avtalen åpner for mye diskusjoner om vårt forhold til atomvåpen og avhengighet av andre lands sikkerhetsvurderinger.