Norsk kulturarv i fare: Naust og sjøhus forsvinn

3 hours ago 4

Langs heile kysten står naust til nedfalls. Hva så?

Nasjonalt krafttak skal redde kulturarven frå den stille, morkne død i fjøresteinane. Om det ikkje er for seint allereie.

Det var ein gong at sjøvegen var den einaste, og at båtane batt landet saman.

Og når kvelden kom, blei trebåtane dratt opp langs fjæresteinane for å kvile seg under eit saltak.

Dei fleste båtane har for lengst blitt pinneved, men langs kysten står enno 100.000 små båthus – naust – som minner om korleis vi ein gong levde.

Nei, vent. Å seie at dei «står» er litt for raust.

Naustene er ikke lenger like nyttigeEr det et argument for at de bør leve eller dø?

Forfattar Eva Røyrane og fotograf Oddleiv Apneseth bestemte seg for å reise langs heile norskekysten for å finne ut korleis det eigentleg står til med nausta våre, og på vegen fann dei både forfall, håp, og ein overraskande mangfaldig og rik tradisjon.

Rettare er det å seie at nausta har lagt seg i eit slags stabilt sideleie, utan at nokon kjem med den siste olja.

Er det like greitt?

Nei, insisterer Ove Losnegård, som er snikkar og båtbyggjar ved Jensbua kystkultursenter i Fjaler.

For sju år sidan tok han initiativ til å starte ein ambulerande «redningsgruppe» som reiser omkring for å sikre gamle båthus før dei glir på sjøen.

– Heldigvis er dei andre i dugnadsgjengen litt yngre enn meg, seier Losnegård (65).

– Så det er ikkje berre gubbar som bryr seg om gamle bygningar?

– Heh, berre nesten! Her er også mange damer. Vi er ei salig blanding av profesjonelle tømrarar, handverkarar og frivillige.

Resepten er ein kombinasjon av akutt handverk, «førstehjelp» og kunnskapsformidling. I den rekkefølga.

Altså inga totalrenovering, men akutt sikring: Tette taket, rette opp grindverk som sig, og sikre fundamentet før alt håp er ute.

Til gjengjeld må eigaren stille med kost og losji, og forplikte seg til å fullføre restaureringa på sikt.

Strategien er krystallklar: Akutt sikring fyrst.
Det handlar ikkje om å levere eit nøkkelferdig bygg, men om kritisk førstehjelp for å stoppe forfallet.
Prisen for hjelpa? Den er enkel, men forpliktande. Nausteigaren må stille med mat og husly til arbeidsgjengen, og love å fullføre resten av restaureringa på sikt.
Sjølv om nesten halvparten av alle naust har forsvunne dei siste 20 åra, finst det lyspunkt.

– Nokon må rope alarm

– Gudskjelov for at det ennå finst sentimentale tullingar som meg, seier den prislønte fotografen Oddleiv Apneseth (71).

– Nokon må rope alarm på vegner av nausta.

– Tilhøyrar du den siste generasjonen med «sentimentale tullingar» som framleis bryr seg om desse bygningane?

– Nei. Folk blir heldigvis meir interessert i historie når dei blir eldre.

I tospann med forfattar Eva Røyrane har Apneseth reist land og strand rundt for å dokumentere tilstanden til den mest vêrutsette delen av norsk kulturhistorie: nausta.

Resultatet er boka Naustlandet.

På vegen finn dei handverkarar, minneforvaltarar, tradisjonsberarar og andre «tidsforrædarar».

Konklusjonen er likevel at eit stykke norsk kulturarv står til nedfalls, og at dei gamle båthusa kjempar ein kamp på fleire frontar:

Mot vêr og vind og brenningar, som tek det norske byggeforbodet i strandsona svært bokstaveleg.
Mot ei tid og ein modernitet som ikkje lenger har bruk for dei.
Og mot «firkanta reguleringar», som gjer at eigarar som vil gi sjøbuene nytt liv som gjestebustad, ølbryggeri, heimekontor, skrivestue eller anna stangar mot lovverket.

I mellomtida blir vêret berre enda våtare og villare, og dei gamle husa står ubrukt.

Til bølgene tar dei ei vinternatt.

– Nausta definerer oss som nasjon

Frostrøyken dansar over vatnet. Ved Førdefjorden gnistrar båthusa i den iskalde februarsola.

For støa som leiar opp til naustet, er livet enkelt.

Om ho er for slak, blir vegen for lang. Og om ho er for bratt, blir det for tungt å dra opp båten.

I det gamle fiskebondesamfunnet visste derfor alle at støa måtte ha ei helling på åtte grader, og at lunnane måtte bli smurd med grakse, botnfallet i trantønna som ein gong fanst i alle naust.

– Naustet er kanskje den bygningstypen som har hatt mest å seie i landet si historie, seier generalsekretær i Fortidsminneforeningen, Ola Harald Fjeldheim.

Han viser til at Noreg er bygd på båt og fiske. Ikkje berre på kysten, men også langs innsjøane på Austlandet.

– Desse bygga er med å definere oss som kystnasjon. Og dei kan få ny bruk. Å la dei forsvinne er rett og slett for dumt.

For den norske fiskarbonden var naustet ein like viktig driftsbygning som løa, men det er lenge sidan no.
Heile vestlandskysten har mykje stein og grindbygg. Inne i fjordane er det meir lafta naust. Lenger nord er det stavreiste bygningar.
I dei små tettstadane ved sjøen ligg gjerne nausta vegg i vegg med store og små sjøbuer, bryggjer, notbuer, notheng, barkebogar, torvhus og fjæremannsbogar. Gamalt motiv frå Loen i Vestland.
Foto: Vestland fylkesarkiv
Boka «Naustlandet» oppmodar til bevaring og dugnadsarbeid, men peikar på utfordringar med kommunalt byråkrati for nausteigarar.
Foto: Skald forlag

– Ei fallitterklæring om bygningane forvitrar

I fleire tiår har Sverre Sangolt dokumentert korleis naustmiljøet går til grunne i Øygarden kommune utanfor Bergen.

Styreleiaren i foreininga Nytt i Naust trur likevel at dei gamle «spøkelseshusa» kan stå opp igjen som bruksbygningar med sydande liv – om dei berre får litt meir kjærleik.

Og om plan- og bygningsloven blir litt meir smidig.

I haust skreiv han eit ope brev til dei folkevalde på Stortinget:

«Noreg er ein kystnasjon og det vil vera ei fallitterklæring om bygningane og kulturmiljøet skal forvitra. No kviler dette på dei nye representantane sine skuldrer. Skal ein berga desse gamle bygningane, må lova endrast».

Til grunn ligg ideen om at vern og bruk går opp i ei høgare eining: Berre bygg som er i bruk blir tatt vare på.

Resonnementet går vidare: Om myndigheitene vil bevare dei gamle sjøbuene, kan ikkje løyva til bruksendring sitte så langt inne som dagens plan- og bygningslov påbyr.

– Naust er særleg utsette

– Hus utan bruk er i den mest utsette perioden i sitt liv, seier Olle Christer Stenby, som er fagsjef i Bygg og Bevar.

Han viser til at eigarar flest har få grunnar til å halde bygningar ved like – med mindre dei tener ein funksjon.

– Derfor er naust og andre uthus som er knytt til eldre driftsformer særleg utsette. Ikkje alle bygg kan eller skal takast vare på.

I dag er rundt 6000 bygningar freda fordi dei er «ein uerstatteleg del» av den norske kulturarven.

Dei færraste nausta oppfyller krava til nasjonal freding, men kan få status som «verneverdig», i tråd med den nye vernestrategien som regjeringa ferdigstilte i fjor.

– Endra klima og kraftigare nedbør er ei belastning for bygningar og forhistoriske spor langs kysten, seier klima- og miljøminister Andreas Bjelland Eriksen.

– Men vi ser samtidig at det er eit stort engasjement for kulturarven, så det er absolutt håp for nausta!

– Gamle bygg er meir enn restar frå fortida

2026 er det for første gong sett av friske pengar på statsbudsjettet til den nye verneplanen, som har «Naustet – der vi går i land» som eitt av tre satsingsområde.

Pengane blir i sin tur forvalta av Riksantikvaren, Kulturminnefondet og fylkeskommunane.

Målet er at tilskota finn vegen fram til private eigarar og frivillige kystkulturlag som kan redde båthusa før det er for seint.

– Det er framleis håp for naustlandet Noreg, men ikkje utan bevisste val, seier David J. Sandved, som er seksjonsleiar for kulturarv i Vestland fylkeskommune.

Han presiserer at det verken er «mogleg eller ønskeleg å ta vare på alle naust».

– Endring er ein del av historia, og ikkje alle hus kan eller skal reddast.

– Samtidig er gamle bygg meir enn restar frå fortida. Dei ber kunnskap, identitet og minne. Når naust forsvinn, bør det vere fordi vi har gjort eit bevisst val, ikkje fordi dei blir ståande utan bruk eller meining.

– Fleire ser kvaliteten i gamle bygg

Storparten av dei gamle nausta som står i dag, er bygd på 1800-talet. Nokre få er frå 1500-talet, litt fleire frå 1600- og 1700-talet.

Så lenge det varer.

Ein NIKU-rapport frå 2020 bruker Samnanger kommune i Vestland som eksempel. Her er 49 prosent av alle naust og sjøhus blitt borte sidan år 2000.

Forfattar av Naustlandet, Eva Røyrane, er likevel håpefull.

Ho karakteriserer nausta som «dei gløymde bygga» i det norske fjordbondesamfunnet, men trur dei kan få nytt liv «om det er vilje til det».

– Eg aner ei viss haldningsendring. Det er fleire som pussar opp den gamle trebåten, og det er fleire som blir oppmerksame på kvaliteten i gamle bygg.

– Det er som om fleire ser verdien i det langsame livet.

– Du er sikker på at dette ikkje berre er ønsketenking?

– Det er i alle fall kallet mitt: Å minne folk om kva slags kvalitetar som er i ferd med å gå tapt.

Gisle Jørgensen / NRK
Andreas Bjelland Eriksen, Klima- og miljøminister
Vi er godt kjente med at mange naust har gått tapt eller er prega av forfall. Noko av årsaka til dette er at desse bygningane i liten grad er i aktiv bruk. Målet med bevaringsstrategien er at vi saman skal legge til rette for bevaring og bruk gjennom vedlikehald, sikring, istandsetting og restaurering. Det kan inkludere framleis bruk, ny eller endra bruk, og ombruk.
Riksantikvaren
Bo Aleksander Granbo, seniorrådgivar hos Riksantikvaren
Sjølv om mange naust er i ferd med å forfalle, ser vi aukande interesse for å dokumentere, bruke og bevare dei. Naustet er det viktigaste bygget for busetting og næring langs kysten. I mellomalderlovene var plikta til å bygge og halde naust ved like på linje med kyrkjer. Saman med Forbundet Kysten kartlegg vi naustmiljøa langs kysten for å prioritere kva som skal vernast, og korleis.
Jensbua kystkultursenter
Ove Losnegård, snekker og båtbyggjar i Jensbua
I Sunnfjord er mange av sjøhusa tekne av orkanar. Men innimellom er det lyspunkt og det handlar sjølvsagt mest om eigarar og miljø rundt naustet eller sjøbua som finn stor glede i å ta vare på kulturminnet sitt. Og som må ha rimeleg god kondisjon og helst litt eigenkapital. Dette handlar mest om eigar sin vilje og sitt tolmod. Og så misser vi mange – ingen tvil om det.
Privat
Kjell Magnus Økland, prosjektleiar, Nytt liv i naust og sjøhus
Det er ikkje farleg om eit gamalt naust deiser i bakken, men det er svært ille om mange eller alle gjer det. Då har vi tapt svært verdifull kulturarv som har vore vesentleg for busetjinga langs Norskekysten over lang tid. Det er framleis håp for nausta, men det krev at nokon bryr seg.
Vestland fylkeskommune
David J. Sandved, seksjonsleiar for kulturarv i Vestland fylkeskommune
Nausta er private bygg, men dei representerer også ein felles kulturarv. Skal fleire bergast, trengst det betre rettleiing og løysingar som gjer det mogleg å ta vare på bygga gjennom bruk. Vestland fylkeskommune arbeider nå saman med Rogaland om å utarbeide ein naustrettleiar for kommunar og eigarar.
Kulturminnefondet
Pia Wigtil, direktør i Kulturminnefondet
Naust er ikkje gløymt av Kulturminnefondet. Vi meiner naust er viktige identitetsberarar for kysten som er viktige å ta vare på. Både når dei står aleine og når dei inngår i heilskaplege miljø. Derfor har Kulturminnefondet, som er den viktigaste økonomiske tilskotsordninga i staten for private eigarar av bygg som ikkje er freda, prioritert naust høgare enn andre typar bygg dei siste fem åra.
Norsk institutt for kulturminneforskning (NIKU)
Edvard Undall, bygningsantikvar Norsk institutt for kulturminneforsking (NIKU)
Nausta er gløymde i den forstand at behovet for dei er mindre, men dei er neppe gløymde av dei som kan finne stor glede og ro i opplevinga av dei. Sjølvsagt er det håp for dei, men det fordrar tilskot til restaurering, og det fordrar fleksibilitet hos byggesaksbehandlarar slik at dei kan få ny bruk som er tilpassa miljøet.
Rogaland fylkeskommune
Marthe Holgersen Kjørkleiv, rådgivar for plan og kulturmiljø i Rogaland fylkeskommune
Når heile naustmiljø gradvis blir brotne ned, mistar vi meir enn enkeltbygningar. Vi mistar strukturar, handverkstradisjonar og lesbarheita av kystens historie. Alt varer ikkje evig. Men kulturmiljøforvaltning handlar ikkje om å fryse tida. Det handlar om å ta bevisste val før noko går tapt. Det er håp for «naustlandet» – men ikkje utan bevisste val.